Veien hjem til musikken

– Jeg synes selv det er når folk deler av seg selv at jeg blir mest interessert. Jeg har en veldig tro på at når folk kommuniserer gjennom en form for ærlighet, kjenner man det i marg og bein.

Sibeth tror det er gjenkjennelsesfaktoren – og følelsen av at et annet menneske er et menneske på godt og vondt.

– Det er forskjell på fokuset man har i ærligheten: Det må ikke være selvopptatt, men noe som andre kan tappe inn i og er universelt. Jeg deler ikke ukritisk heller; alt er ikke like interessant for andre.

Hun har skrevet låter om hjertesorg, og fabulert om hvordan det kunne vært å levere sitt knuste hjerte på et verksted og få det reparert. Hun har skrevet om frykten hun selv har erfart, og om stillhet. Men også om å ta et kvantesprang i sin egen utvikling og tørre å satse. En låt fridde hun til mannen sin med.

Nå har Sibeth Hoff samlet de åtte sangene på debutalbumet «Tuned In», med Tobias Fröberg som produsent. Det øyeblikket har hun ventet på i mange år.

Å tørre

– En kreativ prosess er aldri bare én ting, det er en sammensatt prosess. Det å gi ut album er så forløsende og fantastisk og nydelig, men samtidig tomt og smertefullt. Det interessante er at jeg begynte i veldig voksen alder, selv om jeg alltid har vært musikalsk, sier Sibeth Hoff (54).

Det var først da faren og storebroren var døde og borte begge to, at hun i det hele tatt tenkte at kanskje hun kunne lage musikk. For det var store fotspor: De var Trygve Hoff, Nord-Norges elskede visekunstner, og Ståle Hoff, anerkjent musiker og komponist før han ble rammet av MS.

– Begge forlot oss før de ble 50. Jeg hadde lyst til å fortsette å synge – og skulle jeg synge noe nytt, måtte jeg skrive det selv. For da var begge de to jeg hadde sunget musikken til, døde. Jeg måtte se om jeg kunne selv.

Hun beskriver det som et sjokk. Første låt skrev hun for ti år siden, på en låtskrivercamp i England, ikke lenge etter storebrorens bortgang.

– Det handlet ikke bare om redsel for å gjøre det, men vel så mye om å tørre å se om man kan. Det var en egen prosess. For min del startet prosessen da de var borte, sier hun. Engelsk ble det naturlige språket av flere grunner, har hun tidligere fortalt NTB:

– Men viktigst var det at pappa sang på nordnorsk, broderen på østnorsk, og at jeg ble så fri på engelsk.

Tenker på dem

Sibeth Hoff forteller at hun tenker på hva faren og storebroren ville ha sagt.

– Jeg har gitt ut fire singler fra albumet. De har kommet ut klokken 00.01 natt til fredager. Da har jeg sittet oppe i ensom majestet og feiret, mens jeg ser på Spotify hvordan låten dukker opp. Jeg har skålt for meg selv i et glass rosévin. Da platen kom, ble det flere glass. Jeg lo og gråt samtidig, for da kom både pappa og Ståle til meg i tankene mine. Jeg tenkte på «hva hadde de sagt, ville de likt det, ville de vært stolte?».

– Jeg tror vi har en livsoppgave, kanskje flere. Og min livsoppgave er å kommunisere. Jeg har gjort det som skuespiller, som kursholder, gjennom å lese inn lydbøker. Da jeg begynte å lage musikk, ble livsoppgaven fylt mer enn noen gang. Nå skriver jeg både tekst og melodi. Jeg tror jeg ville funnet frem til musikken uansett, for jeg tror det er en av mine jobber som jeg skal gjøre i dette livet.

Hun bruker av seg selv når hun holder kurs i presentasjonsteknikk, og tar utgangspunkt i egne nerver. For det har hun – både som skuespiller og nå som artist.

– Mange blir overrasket over at også vi har nerver. Jeg lever av ting som er skumle. Mannen min ler av det, han observerer det slik: «Rett før du skal gjøre noe, er du engstelig. Når du gjør det, er du lykkelig. Etterpå er du tom», sier Sibeth og erklærer:

– Det er det øyeblikket du står der at du føler du virkelig lever, og det er fantastisk.

Hjem til musikken

Når Sibeth skal ha slippkonsert, vil hun samle alle trådene og lage en biografisk forestilling, der hun deler det hun kaller «veien hjem til musikken».

– Så mange brikker har falt på plass og gjort at jeg har gått denne veien. Nå vil jeg samle alle, både skuespillersiden, musikken jeg lager og fotografiene jeg tar.

For fotografering er blitt en ny interesse hos henne. Det har hun hegnet om som en hobby, noe hun sier kunstnere sjelden har. Noe hun ikke skulle leve av. Bildene passer med musikken, «det er samme blikket jeg bruker på livet og på naturen», så hver singel som er sluppet har fått coverfølge av et av Sibeths fotografier. Og i stedet for å selge T-skjorter, har hun små, innrammede fotografier som merchandise.

Nå håper hun det kan bli turné med forestillingen. Hun har lyst til å gå i fotsporene etter faren, som også var kordirigent, og turnere til steder som Rognan, Berlevåg, Bodø, Longyearbyen, Tromsø og Alta, og hente inn lokale kor som skal synge med på hennes musikk. For hun har i årevis sunget de andre to Hoff'enes musikk nordpå. Og selv om hun sier hun «elsker å synge pappas låter», har hun sneket inn egne låter de siste årene. Nå vil hun ta det helt ut.

– Nå søker jeg penger og håper det går i orden!