Tønes begeistrer det norske folk – selv prøver han å la være å le av Waldorfsalaten

Tekstene til Tønes er populære blant det norske folk – også utenfor hans kjerneområde.

Frank Tønnesen, som han egentlig heter, synger sangtekstene på ramme alvor. Som når han raser innett i sangen om legatet han er for gammel til å søke på – i det som er tittellåten på det nye albumet, «Thilda Bøes legat».

– Ja, det gjør jeg. Jeg er bevisst på dette. Når jeg står på scenen i en sketsj eller monolog, prøver jeg å unngå å le av mine egne vitser. Å le av det en selv sier er veldig flaut, synes jeg. Det er ikke min greie, sier han på sitt langsomme, tenksomme vis. Og så humrer han faktisk litt.

Særlig er det sangen «Spleiselag/Waldorfsalat» som begeistrer. Musikerkollegaer og bransjefolk hyller ham i sosiale medier for å gjøre en grå og trist søndag til noe helt annet; de skriver «jeg lo en hel dag» eller at de «lo på bussen en mandag».

Knekker i hop

«Eg blei inviterd i någe di kalle for spleiselag. Me e ikkje vande med det i min familie. Der e mi vande me å diska opp når folk kjeme, ikkje eg då men mor mi», lyder det i teksten.

Men han den handler om, pleier ikke å åpne døren når det ringer på. Og når han motvillig drar i spleiselag og innser at det var «någe de kalde for bli kjend-kveld» – noe han ikke er interessert i, så ender det i et raseriutbrudd mot folk som putter gammel stangselleri og hele druer med steiner i Waldorfsalaten: «Der er mange så ikkje kan laga waldorfsalat MEN SÅ LAGA DI LIGAVEL».

– Det jeg oppdaget med den sangen, er at folk kjenner seg kraftig igjen i den. Det er lenge siden jeg har sett det skje på den måten. Det vet jeg ikke før jeg spiller den for folk, sier Tønes, som har spilt «Spleiselag» live på sin koronapregede turné på vårparten i år for alt fra 13 til 200 publikummere.

– Selv om jeg synes den er bitte litte grann løye at jeg har laget en sang om spleiselag, så kan jeg ikke forutse at folk skal knekke helt i hop av gjenkjennelse. Jeg føler jeg skriver for meg selv. Når jeg lager sanger, føler jeg meg fri.

Nasjonalskatten

Også anmelderne har gitt tomlene opp og høye terningkast, og utropt Tønes' tiende album til «et av årets beste» og ham sjøl til «en nasjonalskatt» (Dagsavisen), eller de spår at det er «på tide med nytt gjennombrudd» for platen med «et bemerkelsesverdig høyt nivå hele veien» (Dagbladet). Begge ga ham seksere, i likhet med Stavanger Aftenblad som konstaterer at det er «Tønes på sitt beste».

Slike anmeldelser er Tønes blitt klar over – selv om han egentlig prøver å unngå å lese dem.

– Jeg prøver å la være å lese anmeldelser. Jeg finner alltid noe jeg synes er feil, sier Tønes – igjen med en uventet latter. Men han slipper ikke unna, for folk sender ham bilder av en sekser her og en sekser der.

– Det er jo gøy. Det er jo ikke noe vits i å gi det ut om du ikke vil at folk skal ha noe glede av det eller høre på det.

Nå ligger «Thilde Bøes legat» på tredjeplass på albumlisten til Apple Music, ifølge Ballade. Folk har ventet lenge på noe nytt fra Tønes: Det er første nye album siden 2017, og behørig koronaforsinket flere ganger.

Ingen vei tilbake

Dette er hans tiende studioalbum, en milepæl han ikke oppdaget før underveis i innspillingen. Om han gjør seg noen tanker om det?

– Man tenker jo at det er godt at man fortsatt holder på. Første gang du får lov å spille inn noe, er alt så spennende og kjekt. Du tenker ikke på at det skal bli et levebrød da. Jeg hadde ikke så veldige ambisjoner. Nå er det blitt det jeg gjør – ingen vei tilbake. Jeg kan andre ting også, men dette føles mest rett å gjøre, sier den tidligere elektrikeren.

Som forfatterdebuterte i 2018 på Knausgård-brødrenes forlag og også er revymann i selskap med Ingvar Hovland. Han skriver ned ting som dukker opp, og medgir at han skriver om en del ting som andre har skrevet om, men på en annen måte.

– Mine kjærlighetssanger er nok ganske annerledes enn mange andre norske popartister ville gjort det.

Aller best

Tønes har vært i studio med sin faste produsent Frode Strømstad fra I Was A King og et knippe fine musikere. Det er i disse første rundene, før selve innspillingen tar til, som Tønes har det aller best.

– Rett før det blir alvor, og du skal bestemme hvordan ting skal være, og er i en leken fase. Når jeg er i studio, så er vi jo mest opptatt av musikken. Vi kan diskutere tekst av og til, men i studio er det lyden av alt det handler om, og rytmen og timingen. Det aller gøyeste er når du lar tekstene være tekster og bare spiller med de andre, sier Tønes og påpeker:

– Det kan være litt irriterende når du bruker sinnssykt mye tid på å få musikken til å henge sammen, og så kommer anmelderne og er bare opptatt av at det var så løye tekst. De skriver ikke noe om alt det andre. For det er det jeg holder på med: Å få rett rytme og timing når jeg forteller om en stemning jeg har.