Marthe Valle er intervjuet i den nye boken «Sang som våpen», og forteller om hvordan hun ble bedt om å tone ned sine politiske meninger av sitt forrige plateselskap.
Foto
Handout

Musikkforsker: – Er «sangvåpenet» dødt?

Publisert: 16. november 2021 kl 12.49
Oppdatert: 16. november 2021 kl 12.50

Vi synger mindre enn før – også ut i protest. Det mener forfatteren av en by bok viet sang som våpen.

I boken som heter nettopp «Sang som våpen – Historier om sangens slagkraft» tar Gjermund Kolltveit for seg hvordan sang kan være et verktøy for utholdenhet, mot, trøst, engasjement, samfunnsbevissthet og fellesskap.

Han trekker linjene mellom Østerdalen i 1928, der flere hundre streikende skogsarbeidere synger «Internasjonalen» mot gardister med skarpladde våpen, Tallinn i 1988, hvor 300.000 mennesker synger forbudte sanger mot en av verdens største atommakter – og til Oslo i 2012, der Lillebjørn Nilsen synger «Barn av regnbuen» på Youngstorget sammen med et folkehav, ett år etter terroren.

Kolltveits bok lanseres denne uken av Ford Forlag i samarbeid med Safemuse – organisasjonen som arbeider for truede og forfulgte kunstnere, og ble nylig innkjøpt av Kulturrådet.

Kraftsentrum og sunt

«Selvfølgelig betyr alle sanger noe. Den glatteste poplåt kan ha stor, skjellsettende betydning for den rette lytteren i den rette situasjonen. Men her er jeg opptatt av hvordan sang har blitt brukt av politiske eller sosiale grupper til å fremme et formål, og samtidig skape fellesskap og samhold», poengterer Gjermund Kolltveit i bokens forord.

Derfor tar han for seg fellessangen som et kraftsentrum i de store folkebevegelsene, ser på visebevegelsen så vel som protestsang, kamprop – og om syngende fotballsupportere som «viderefører engasjert synging med styrke og retning», heter det videre i boken. Og viser til undersøkelser som forteller oss at det å synge sammen skaper samhørighet, både fysisk og psykisk.

Men samtidig erkjenner Gjermund Kolltveit at vi later til å synge mindre sammen generelt, inklusive manende allsang.

– Jeg er ganske sikker på at vi synger mindre enn før, sier han og peker for eksempel på hvordan julegrantenningen på Oslos universitetsplass før besto av at folk gikk i ring rundt treet og sang julesanger. I dag ser de på en artist opptre, og mange føler visstnok også «stemmeskam» – misnøye med egen stemme og påfølgende vegring for å synge høyt så andre hører.

Dødt sangvåpen?

Dermed heter bokens siste kapittel noe illevarslende «Er sangvåpenet dødt?». Og er det virkelig det? spør NTB Kolltveit, som skildrer seg selv som uavhengig musikkarkeolog, musikkforsker, forfatter og musiker.

– Det er et spørsmål det ikke er lett å svare på. På én måte er svaret «ja». Men nå har jeg akkurat sett Besteforeldrenes Klimaaksjon på fjernsyn, der de brukte sang da de demonstrerte i Glasgow. Og de som demonstrerte mot nedbyggingen av en myr på Romerike, sang også, funderer han.

I boken trekker han frem sangen fra balkongene i Italia under koronapandemiens lockdown, og hvordan begrepet Klimabrølet dukket opp i 2019 og ble årets nyord. Men selv om det ikke mangler politisk engasjement og store folkebevegelser rundt store spørsmål i tiden vi lever i, fra klima og miljø til MeToo og Black Lives Matter, konstaterer Kolltveit at «ingenting av dette har ført til nevneverdig protestmusikk eller bølger av kampsanger».

– Hovedinntrykket er at det ikke har skjedd så mye som forventet på musikkfronten etter disse store bevegelsene. Det tror jeg har å gjøre med at trenden er at musikk i dag er ren underholdning, der den før var en samværsform og et middel til å ha det hyggelig sammen, sier han til NTB.

Marthe Valle ville ikke tie

Kolltveit mener det ikke er til å komme unna et annet faktum: At det politiske engasjementet blant musikere og artister, som i befolkningen ellers, står lavere i kurs nå enn før.

– Mitt inntrykk er at det sitter mye lenger inne i dag. Det stemmer vel litt overens med hvordan samfunnet er ellers: At vi er mer individualistiske, og at alt måles i kroner og øre når musikk er blitt underholdning. De fleste artister synes det er pinlig eller vanskelig å stå frem med et budskap i dag. Det er bare noen få som har et tydelig budskap, sier han og trekker frem blant andre Moddi.

Under arbeidet med boken intervjuet han også Marthe Valle.

– Hun har en veldig tydelig stemme. Hun forteller om hvordan hun etter å ha slått gjennom skulle gi ut sin andre plate. Da hadde hun vært i Palestina og var veldig tent på å formidle det hun hadde sett. Plateselskapet ga henne streng beskjed om at hun måtte holde politiske tingene unna karrieren sin. Hennes valg var å bryte med musikkindustrien og kjøre sitt eget løp, så hun kunne være en tydelig stemme, forteller han.

Dypt forankret likevel

– Det finnes sikkert flere. Det er fortsatt mange artister som har mye på hjertet, selv om de ikke er så tydelige politisk. For det er jo komplekst, bare se på rappen. Der er gjerne budskapet litt mer skjult, flertydig og innbakt så man må kunne sjangerkodene, i forhold til tekstene fra 1970-tallet som kunne være overtydelige, utdyper Kolltveit.

Likevel er det fremdeles USA på 1960- og -70-tallet, med størrelser som Joan Baez, Bob Dylan og Woody Guthrie, vi gjerne tenker på når det kommer til de virkelig store protestsangene.

– Men helt tilbake til middelalderen kommenterte skalden samfunnet fra sidelinjen på intrikate måter, sier Gjermund Kolltveit, som avslutter «Sang som våpen – Historier om sangens slagkraft» med følgende ord:

«Selv om tradisjoner og kollektiv hukommelse går i oppløsning, ligger sangvåpenet dypt forankret både i kulturhistorien og biologien. Vi kan når som helst ta det fram fra verktøykassa, enten som ren uttrykksform, eller som redskap til å forstå oss selv, og til å bygge og styrke nye og gamle fellesskap».