Annonse
Sarah Camille Osmundsen kaller seg sanger, poet og forteller. Hun ble norgesmester i poesislam i 2011, men etter hvert har musikk begynt å ta mer plass. Foto: Kristin Aafløy Opdan / NTB
Sarah Camille

– Lengselen er en del av meg

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Etter å ha vunnet Spellemann for barnemusikk i april, melder Sarah Camille Osmundsen seg nå med en sterk voksenplate.

– Det er mange personlige historier og jeg-fortellinger fra mitt voksne liv, forteller Sarah Camille, som er artistnavnet til den tidligere norgesmesteren i slampoesi.

Hun jobber innenfor mange ulike uttrykk, men fellesnevneren er fortellerkunst. Ord er verktøyet, og kommer som fortellinger, dikt, scenekunst – eller som tekstene til det ferske albumet «Vingeslag», som hun sier «hadde mye musikk i seg».

Plateselskapet Kirkelig Kulturverksted kaller platen for «et sterkt dokument om bevegelse, nærhet, avstand, tilhørighet og verdens ubarmhjertige ventesoner»- der menneskenes bevegelser på jorden er som en langsom dans rundt planeten, der man «slår seg ned i noen generasjoner, flytter over et hav, krysser et sletteland».

Men selv om verden er blitt mindre med reisemåter, teknologi og sosiale medier, så er lengselen etter det som var, likevel der. Den lengselen mener Sarah Camille er en del av henne, nærmest nedarvet – og den synes hun vi må ha rom og forståelse for.

Lengselen

Hun er født i Norge, av en fransk mor med røtter fra Martinique, og synger for barn og voksne på både norsk, fransk og litt kreol. For hun føler en dragning mot øya der bestemoren bor.

– Jeg blir mer og mer bevisst på at selv om livet er langt, så er det likevel kort. Hverdagen min er her i Norge, men jeg skulle så gjerne hatt et parallelt liv der jeg kunne oppleve å bo på Martinique. Jeg kjenner meg igjen i rytmen og flyten der, men jeg er likevel en gjest på besøk. Den lengselen er en del av meg.

– Mannen min vokste opp i Kongo, men har bodd lenge i Norge. Selv om jeg ser på meg selv som multikulturell, har han likevel mange minner og tilknytning til et annet sted på en helt annen måte. Det må jeg anerkjenne, for vi har alle vår historie. Man må ha rom til denne lengselen. For selv om man vil bli her, er det alltid en del av deg som savner det andre stedet. Ofte er det komplekst hvorfor man blir et sted, funderer hun:

– Jeg har tenkt på moren min, som hadde hele livet sitt i Paris da hun traff faren min og flyttet til Norge. Alle disse valgene man gjør. Jeg prøver å sette meg inn i den avstanden som var så stor ikke minst før i tiden, før WhatsApp og oppdateringer hver dag som vi har i dag, men som ble forsterket nå i pandemitiden.

Øylengsel på kreolsk

Den eneste sangen på «Vingeslag» som Sarah Camille selv ikke har skapt, synger hun på kreol – språket som snakkes på Martinique i tillegg til fransk. Sangen heter «An-ni songé» og har tekst av en poet fra Martinique ved navn Gilbert Gratiant.

– Det språket er så fint og rytmisk! Jeg snakker det ikke flytende, men jeg har tilgang på det gjennom bestemoren min og familien. Jeg tillater meg å komponere noen setninger på kreol, så sender jeg det til bestemoren min så hun kan rette litt. Det var hun som foreslo sangen, forteller barnebarnet:

– Min grand-grandtante, Paulette Nardal , komponerte musikk til diktet, og bestemoren min sang den i koret hennes. Diktet handler om en tid etter at slavehandelen var over, men øya fremdeles var fransk koloni. Mange måtte reise til Frankrike for å studere og jobbe, samtidig som de savnet øyen sin. Diktet handler om savnet, men også om hvordan du kan bruke minnene og fantasien for å leve deg inn i stedet man savner. Det traff meg veldig.

Ligget i bakhodet

Musikken hennes er i grenselandet mellom visesang, folk og verdensmusikk. Hun skapte sangene i en tid der hun har vært travel, med barn hjemme og mange oppdrag og forestillinger, uten de store lommene til å sitte en hel dag og skrive.

– Ofte er det et tema eller en tanke som gnager inni meg. Plutselig får jeg tre ord som rimer eller en liten tekst som har en melodi, og setter ord på en ting. Tingene er blitt skapt inni hodet mitt, jeg nynner på dem, og når jeg har en halvtime til å sette meg ned har tekstene og sangene kommet lett – fordi de har vært i bakhodet og underbevisstheten min en stund.

Sarah Camille brenner sterkest for liveformatet, for møtet med publikum. Derfor var tanken at voksenplaten skulle følge samme spor som førte til barneplaten «Spor av dråper og røde nebb», som hadde levd et langt liveliv før hun og musikerne gikk i studio nærmest for å dokumentere. Det bar hele veien til en – for henne – overraskende Spellemannpris. Samtidig som hun var i gang med sangene for voksne, som hadde kommet til henne gjennom flere år.

– Da jeg begynte min kunstneriske reise, tenkte jeg aldri noe særlig på målgruppe. Jeg har skrevet tekster og sanger og forsket på fortelling. Jeg satte meg veldig inn i formidling for barn, for møtene med barn kan bli veldig magiske.

Premiere for fire

Men så kom koronapandemien, og alle liveopptredener ble avlyst. «Vingeslag» ble hennes måte å holde tak i noe i koronaåret.

– Vi klarte å holde på det å møtes for å skape noe, sier hun om musikerne hun samarbeidet med om albuminnspillingen: Sidiki Camara på perkusjon, Jørn Erik Ahlsen Alkanger på gitar og bass, og Selma French Bolstad på fele og kor.

– Meningen var at dette skulle være en konsertforestilling. Vi hadde faktisk en premiere på Riksscenen foran fire publikummere, smiler hun ved sitt koronaminne. For en av disse fire var Kirkelig Kulturverksted-sjef Erik Hillestad, som nå utgir «Vingeslag»-albumet.

– Dette er en av de mest interessante utgivelsene vi har kommet med på lenge. Hun formidler med svært stor sensitivitet og balanserer forbilledlig sitt iblant alvorstyngede budskap med en letthet som gjør at forsvarsverket faller og vi lytter, sier Hillestad til NTB.

Annonse
Annonse
Annonse