Elvis Costello hilser til sin imaginære hatt – og slipper enda en ny plate neste måned, «A Boy Named If». Musikklegenden har vært svært aktiv i koronatiden, og sier i dette intervjuet: – Jeg ville lage musikk som hadde livet i seg.
Mark Seliger
Elvis Costello om å lage ny musikk i koronatiden

– Jeg ville lage musikk som hadde liv i seg

NTB
Publisert: 7. desember 2021 kl 13.35
Oppdatert: 7. desember 2021 kl 13.35

Selv om Elvis Costello og musikerne i bandet hans nærmest fikk snappet instrumentene ut av hendene på sin siste konsert da pandemien ble erklært, har han ikke hengt med hodet. Tvert om.

– Vi var på scenen i Hammersmith Apollo i London, og det føltes uvirkelig. Det var utsolgt, men ingen visste om det kom noe publikum. Noen kom og vi spilte en strålende konsert som vi følte kunne bli den siste på lenge. Da vi ble kalt ut igjen, foreslo jeg å spille «Hurry Down Doomsday». Det føltes litt som å plystre når du går forbi kirkegården. Tre uker senere ville jeg aldri spilt den – for da hadde folk begynt å dø, sier Elvis Costello til NTB.

Han kom seg hjem til Vancouver Island i Canada, der han bor trygt med kona Diana Krall og tvillingsønnene på 15 år, før grensen ble stengt. Derfra har han vært aktiv. For Costello og musikerne han samarbeider med bestemte seg for å «lage låter fulle av liv».

Hadde to valg

Musikkveteranen mener nemlig atskillig av musikken som er blitt til i løpet av koronapandemien er «litt redd» av natur. Han mener artister har to valg etter en tid som den vi alle har vært gjennom, og fremdeles er i.

– Enten kan du bli i denne verdenen og synge en sorgtung sang om hvordan du ikke kunne gå ut og hvor isolert du følte deg. Det er sikkert en ærlig reaksjon for noen, og da er det greit, sier Elvis Costello – som altså gikk for det motsatte.

– Jeg vil lage musikk som hadde liv i seg.

Saken fortsetter under annonsen

Hans alternativ blir å høre i januar, albumet «A Boy Named If», som er et knippe raske, inntrengende rockelåter med gitarsoloer og snert. Allerede er låten «Magnificent Hurt» å høre. Mens musikken er direkte, må lytterne bruke tid på tekstene.

– Det er mye musikk som gir bort alle hemmelighetene sine første gangen du lytter til den. Det er ikke hva jeg gjør. Denne platen er musikk som kommer rett mot deg, så musikken er direkte – rock'n'roll for det meste. Men historiene og portrettene og ideene bak sangene tar sin tid. Jeg prøver å fortelle historier jeg ikke selv har hørt før, med ord og uttrykk som ikke er de vanligste i andre poplåter. Jeg er glad om folk bruker litt tid, det var derfor vi laget platen – så den kunne være en følgesvenn for en stund.

Sjeldent tema

Da han begynte å skrive låtene, innså han at flere av dem sirklet rundt et felles tema, hovedsakelig det øyeblikket man forlater barndommen og blir tenåring.

– Alle disse magiske tingene som du ikke engang er klar over, som hvor lett du spiller, danser, står på hodet, blir vanskelige. Samtidig blir du bevisst ditt kjødelige begjær. Alle tenåringer har øyeblikk hvor de føler seg uverdige, stygge, tåpelige. Dette gjør ikke veien lett når du prøver å virke tiltalende på andre mennesker. Det er få sanger om denne korte, sårbare, merkelige ubalansen mellom to uerfarne ungdommer.

Elvis Costello er ikke helt sikker på hvorfor han landet på akkurat dette temaet. Kanskje har det noe med å ha to tenåringssønner i hus og se dem bli unge menn, som han sier. Kanskje har det noe med alderen, og at han nå er det eldste medlemmet i sin familie etter at moren døde av slag i januar, funderer han.

– Rockesanger behøver ikke handle om deg. Når du, som jeg, står et sted i veien der veien fremover er mye kortere enn det som ligger bak deg, så ser du ting på en annen måte. Jeg prøver ikke å skrive som om jeg var 13 år igjen. Men jeg har prøvd å oppsummere følelsen jeg husker fra den gang – en merkelig, virvlende følelse som nærmet seg vertigo, av noe litt ulovlig som jeg ikke visste hva var.

Saken fortsetter under annonsen

Fantasivennen

«A Boy Named If» bærer tittel etter en av sangene, som handler om fantasivennen som guttunger gjerne skylder på når noe går galt.

– Når du gjør det samme når du er 25 eller 56, er det ikke like søtt. Som når du sier «jeg måtte være ute hele natten». Da forråder du noen, og skylder på en slags annen side ved deg selv – som om det er en annen person inni deg. Jeg prøver likevel å ikke være moraliserende; ikke komme med noen moralsk konklusjon i siste vers, lover han.

Selv tror Elvis Costello temaet kan ha dukket opp i underbevisstheten hans som et resultat av en av de andre utgivelsene han har syslet med i koronatiden, albumet «Spanish Model». Der tok han og Sebastian Krys originalopptakene fra Costellos andrealbum fra 1978, «This Year's Model», fjernet Costellos egen vokal og lot i stedet en hærskare kjente latinnavn synge låtene på spansk.

– Dette var noen av de første rockelåtene jeg skrev om begjær, om mannlig blikk, om glamour. På den nye platen synges de av unge kvinner. Som Cami, som synger «This Year's Girl» – og ser ut fra bildet og er ikke lenger et objekt. Tekstene får et endret perspektiv, jeg vet ikke om jeg kunne sunget dem selv i dag som de var, medgir han og tror at det å høre nytolkningene ga ham et dytt videre.

Ensomme – og egoistiske

– Jeg hadde ikke så mye selvtillit da jeg var i 20-årene, jeg stolte ikke på folk som brått ble interessert i meg fordi jeg var en popstjerne, minnes Elvis Costello, som i dag fremstår som en selvsikker, men reflektert kar som ikke skygger unna å dele observasjoner om hvorfor han er blitt som han ble.

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg var enebarn, akkurat som faren min var, og som min eldste sønn er. Slike barn er ensomme – men også egoistiske.

Uten å blunke – ser vi over Zoom-skjermen – fastslår Elvis Costello at han har familie og rundt 15 venner og resten spiller det ikke så stor rolle med.

– Jeg trenger ikke å møte dem hele tiden. Jeg lever i hodet mitt.