– Det er veldig mange i min bransje som prøver å være 20 år hele livet

Åge Aleksandersen vil ikke late som han er 20: – Jeg har valgt å være til stede her og nå i 72 år.

Han snakker om verdighet, og om sanger som «en eldre herre med gitar» kan fremføre. Rockeveteranen har erklært at han «synes det er jævlig uinteressant å skrive låter om å spille i band», slik han gjorde tidlig i karrieren. Men mener man finner nok av temaer når man – som ham – «forflytter seg med livet».

– Jeg har valgt å være til stede her og nå i 72 år, og da viser det seg at tilgangen på noe å skrive om er konstant bra. Norge IDAG har alt; det fine og flotte, og det heslige og fæle. Med ståstedet mitt er samfunnet helt annerledes enn da jeg var 20–25 år gammel. Jeg mener forskjellig om det meste, samtidig som det dukker opp nye problemstillinger i vår verden.

Verdighet

Og hans eget eksempel er «Benken», den rørende sangen om et eldre ektepar der han har demens, som ble sluppet tidligere i år og gir ham «mange fantastiske tilbakemeldinger». Åge Aleksandersen bruker «Levva Livet» fra 80-tallet som tidsperspektiv, og sier at ordet demens ikke var del av mediebildet.

– Nå er det til stede hele tiden i mediebildet. Hadde jeg valgt å være 20 år hadde jeg ikke brydd meg, men siden jeg er her og nå så møter jeg det paret, får deres rørende historie, og det blir en sang.

Selv hopper han rett inn i det, før vi rekker å spørre, og sier at spørsmålet om hans egen alder «uunngåelig dukker opp».

– Jeg prøver å sette ord på det. Jeg svarer at jeg fortsetter så lenge jeg kan gjøre sceneopptredenen min med en viss verdighet, så lenge jeg ikke jukser og snubler og så lenge jeg gjør det som det skal gjøres. Det må jeg faktisk kjenne på selv, og det tror jeg at jeg er bra til. Den dagen jeg ikke henger med lenger, håper jeg at jeg er klok nok til å slutte.

Blokkfløytedebutant

Åge Aleksandersen vil gjerne være «relevant og 2021», og det synes han selv det nye albumet «Ingen nåde» er.

– Det er ikke sikkert at alle er enig, det får tiden vise.

Det lover imidlertid godt: Anmelderne triller høye terningkast for annerledesinnspillingen der Åge står på egne bein – og kun dem. «Ingen nåde» ble nemlig til under koronapandemien, som så mye annet som slippes i disse dager. Men musikkveteranen valgte sin egen vei, forteller han til NTB.

– Jeg gikk meg en tur på morgenen, i folketomme gater i Trondheim. Ikke ett menneske, ikke en bil. Og så opp i tårnet, der var det heller ingenting. Ikke noe Samband, ikke noe. Den situasjonen var tungt til stede hele tiden. Etter hvert får jeg den ideen om å spille inn hele platen selv, det vil også si å ta opp alt selv og mikse det. Når den gis ut, har ingen andre vært inne med en finger for å gjøre noe som helst.

– Jeg er ikke veldig god på noe, men jeg er ganske bra på mye, kan du si. Jeg spiller bass, elgitar, akustisk gitar, mandolin, ukulele, munnspill, synth, ramser han opp sitt enmannsband i tårnstudioet i Trondheim. Han lærte seg til og med å spille blokkfløyte for å få et bredt nok orkester på aleneinnspillingen.

– Jeg prøver iallfall, ler Åge.

Ufiltrert situasjonsrapport

Ikke bare er «Ingen nåde» ufiltrert Åge: Han påpeker at albumet også sier noe om situasjonen han og hele landet var i.

– Det var hjemmekontor på mange. Jeg er del av det hele, med et Samband som bor i Spania, i Brønnøysund, i Namsos og i Bergen, og ingen hadde lov å reise noen plass. Jeg hadde ikke behøvd å gjøre denne platen, jeg kunne sittet rolig i båten og ventet til det begynte å gi seg. Målet mitt ble å få til en naken og barbert tilstedeværelse, som om lytteren var i rommet, der ikke noe gjemmes.

Men han sier det er arbeidsformen mer enn tekstene som ble koronapreget. Og kanskje sørget det for en ny perle i samlingen av Åge-låter, nemlig selve det sterke tittelsporet «Ingen nåde», der Erlend Ropstad er med.

– Jeg sendte ham hele opptaket og ga ham beskjed om at han kunne gjøre hva han ville. Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk det han hadde gjort. Han spilte piano, der jeg hadde ventet meg røff gitar, og sang lyst og vakkert. Det var noe av det flotteste jeg har vært med på. I en normal verden ville vi møttes i samme studio, og det kan hende jeg hadde kommet med noen føringer. Om jeg hadde blandet min klamme hånd oppi det ville resultatet ganske sikkert blitt annerledes enn det ble nå, fastslår Åge Aleksandersen.

Det verste

Åge Aleksandersen sier han vanligvis sørger for ikke å si så mye om bakgrunnen for tekstene, fordi han «ikke er så glad i å legge føringer». Men det gjør han denne gangen – på grunn av tittellåten.

Den startet med at han fikk et slags brev på Messenger, forteller han i linernotatene på albumet. En mann på 37 år fortalte om hvordan han ble misbrukt av en øvrighetsperson i en menighet som tenåring. Ingen trodde på ham, verken foreldre eller andre i menigheten, og han prøvde å ta sitt eget liv. Han greide det ikke, og lever et godt liv i dag. Men det satte tankene til Åge Aleksandersen i gang.

– Jeg vet ikke noe verre enn sånne forvaltere av troen som misbruker unger, mens de skjuler seg bak kjærlighetens budskap. Det finnes ikke noe verre, det er så forferdelig.

Han har troen på musikkens kraft, og forteller om bakgrunnen for sin Johnny Cash-oversettelse «Du vil aldri bli min», som altså er «I Still Miss Someone», som han selv hørte første gang som tenåring.

– Jeg trodde jeg var det eneste mennesket i verden som hadde det så jævlig, men så viste det seg at det var én til borte i USA som het Johnny Cash.