– Vi er bare lyden av én stue og to gitarer, og låter best i en sofa

Ikke bare da han og makker Erlend Øya slapp den definerende førsteplaten «Quiet Is The New Loud» tilbake i 2001, der de surfet seg hele veien til å bli et verdensnavn. Men også nå når de melder seg med ny musikk, 12 år siden sist.

– Lockdown har egentlig vært en introspektiv tid for mange, en ufrivillig veldig stille tid hvor de er blitt tvunget inn i en slags meditasjonsretreat. Det har skapt mange refleksjoner og behov i befolkningen, og da traff vi med noe. Vår musikk er meditativ, personlig og tilbake til røttene, sier Eirik Glambek Bøe.

Suksessen med 2001-debuten førte til en slags evig frykt for at tidsånden ved neste korsvei skulle ha gått forbi dem og glemselen senke seg. Men nye bølger har rullet inn, og nå skal Kings of Convenience for fjerde gang reise seg på brettet med albumet «Peace or Love» – som slippes neste uke.

– Det er veldig kjekt å merke at vi fortsatt har et visst momentum, for frykten er alltid der. Hverdagen som kunstner er tvil.

Første låt i 2012

«Rocky Trail», første singel ut fra det nye albumet, ble strømmet 1,8 millioner ganger de første to ukene etter at den utkom i april. Og det var denne sangen som startet comebacket.

– Jeg laget den i 2012, og i mitt hode var det første låten til en ny plate. Så tok det veldig lang tid å samle de andre sangene.

Det er ikke så rart når man hører Eirik Glambek Bøe beskrive prosessen bak. For han står ikke opp om morgenen, setter seg til, og tenker «nå skal jeg skrive en sang».

– Jeg har ikke den måten å jobbe på. Det gjør at det som har oppstått av låtideer de siste årene, føles for meg som om de kommer fra et annet sted. Inspirasjon betyr jo «åndene kommer inn i deg». Jeg har laget noe som jeg føler kommer fra et annet sted – og det å fange inn disse låtideene som surrer rundt ute i kosmos har alltid gitt meg glede. Jeg lurer av og til på «hvor kom den fra? Hvor var den låten før jeg laget den?". For jeg har en utrolig rar følelse av at den har vært et sted før jeg fanget den, funderer han rundt prosessen.

Samtidig gjør det at han ikke «føler seg gammel og sedat». Slik han og Erlend Øye fryktet da Kings of Convenience slapp forrige skive, «Declaration of Dependence» i 2009 og de uttalte til NTB at «alle gode popplater var laget av folk under 30».

Takker Cohen

– Nå føler jeg at jeg har funnet noe nytt fremdeles, sier Eirik Glambek Bøe, nå 45 år, og snakker om et viktig vendepunkt: Som var da han og Erlend Øye i 2018 fikk en invitasjon til å være med i studio når Adam Cohen, sønnen til Leonard Cohen, skulle fullføre farens siste plate, den han selv ikke rakk før han døde.

– Nå skjønner jeg at jeg hadde en viktig opplevelse når vi satt i studio sammen med Adam Cohen. Vi hørte gjennom mikser og opptak som ikke var utgitt. Til noen av låtene var det ett vokaltake fra 1975 mens vokaltake to var fra 2015. Vi satt og svitsjet frem og tilbake mellom de to vokalopptakene, gjort med 40 års mellomrom, og det var ikke noen tvil: De fra 2015 var mye bedre. Han var på topp da, han ble bedre og bedre. Det var viktig for meg, det innebar håp – om at man ikke nødvendigvis blir en dårligere utgave av seg selv om årene går, sier Eirik Glambek Øye.

Derfor takker Kings of Convenience den legendariske poeten og artisten på den nye platen, til tross for at de aldri møtte ham.

Brutalt format

Eirik Glambek Bøe karakteriserer fjerdeplaten som et nytt kapittel, lyd- og låtskrivermessig tett beslektet med forgjengerne, som «en boks med album som hører sammen». Det tok også lang tid å spille dem inn. Det skjedde fem ganger (!), og endte med en overraskende vending.

– Vi slet med å klare å fange ideene. Vårt format er utrolig brutalt, med en gang noe er litt feil blir det veldig feil. Det er ingenting å gjemme oss bak, sier Glambek Bøe og skildrer hvordan Kings of Convenience ble «studionomader» etter at Grieghallen Studio i Bergen ble lagt ned for rundt 10 år siden.

Ferden tok dem rundt i verden, inklusive til Nils Frahms ikoniske Berlin-studio, men endte for flere av platens låter der det begynte: Hjemme i stuen til Erlend Øye.

– Mye av det vi oppdaget etter hvert, er at vi egentlig låter best i en sofa. De beste opptakene ble demoene, gjort når vi spilte i sofaen til Erlend. Vi prøvde sangene i proffe studioer, men gikk tilbake til den gamle demoen likevel.

For det er egentlig dét Kings of Convenience egentlig er: Lyden av stue, erklærer Eirik Glambek Bøe:

Ikke nostalgikere

– Vi er bare lyden av en stue og to gitarer. Den lyden man får når man spiller der. Vi har aldri tenkt på oss selv som noe retroprosjekt, aldri bevisst ønsket oss tilbake til 1960-tallssound og aldri vært noen nostalgiske romantikere. Vi er litt heldige, vi høres ut som noe litt autentisk.

Begge to har alltid hatt andre bandprosjekter. Men den kommentaren Glambek Bøe oftest har fått, av det han kaller folk som tør å være ærlige, er: «Det er bra det som dere gjør hver for dere, men det er sammen det blir magisk».

– Låtskrivingsmessig føler jeg at mange av låtene er skrevet ganske mye alene. Det er ikke så mye Erlend har bidratt. Men det blir ikke ferdig i hodet mitt før Erlend synger eller spiller oppå. Da blir det ferdig, da kommer soundet vårt som er så gjenkjennelig. Mitt stemmeregister er litt ullent, jeg trenger Erlends definerte, høye stemme for at det skal låte komplett.

Med så lange prosesser bak, hvordan klarer de egentlig å sette sluttstrek for en innspilling?

– Min teknikk er når jeg sitter og hører gjennom et opptak, og får lyst til å høre det én gang til, så er det et bra opptak. Da er det klart. Det er først når låten er gjort perfekt, at det låter uanstrengt. Der er vi utrolig enige. Det er lite tvil når vi først er ferdige med å tvile.

Bandbiografen Ørjan Nilsson: – Som en tidskapsel

– «Peace and Love» er en så Kings of Convenience'sk-plate som bare Kings of Convenience kan lage. Musikken de lager er for meg en slags pussig og evig tidskapsel man kan klyve inn når man vil kjenne på den spesifikke følelsen av mild sårhet og harmoni, lyder karakteristikken på det som er i vente fra Ørjan Nilsson, som har fulgt duoen tett på i mange år.

Han ga i 2014 ut en bok viet gruppens 2001-debut «Quiet Is The New Loud», som utkom på Falck Forlag som del av Morgenbladets Topp 100-serie, og dro senere på bokturné med Kings of Convencience i Europa. Nilsson er klar i talen om hvor tidløs musikk de lager:

– Denne platen kunne kommet ut i 1971, 1991, men kommer altså i 2021. Da «Quiet Is the New Loud» kom i 2001 ble de – muligens ufrivillig? – en slags fanebærer for en ny strømning i musikken. Men det de lager har vist så å være så slitesterkt. Jeg ser nesten på hver Kings-plate som et slags epos, et håndverk som har blitt perfeksjonert gjennom årevis, sier Nilsson til NTB.