– Med fare for å høres ut som en realitydeltager er det på scenen jeg kan være meg selv

Erlend Ropstad snakker om det å spille konserter i pandemitiden, noe han har gjort flittig – alene i miniformat, etter hvert med bandet.

– Jobbene krever en litt annerledes tilnærming, siden vi på scenen ikke får den energien tilbake fra publikum som vi er vant med når folk kan bevege seg fritt og helt frem til scenekanten. Det har vært krevende, må jeg si. Og de gangene vi pisker opp stemningen har det hendt at publikum blir med på vår energi og løsner fra stolen og kaster seg rundt i en dans, bare for å bli kasta ut eller få beskjed av vaktene om å roe seg.

Rocket kirke

Men i sommer har Ropstad dessuten gjort sin første kirkekonsert på flere tiår, under Kystkulturfestivalen i Tvedestrand der han stillferdig rocket 1200-tallskirken i Dypvåg.

– Det var fint. Jeg har vel bare spilt i en kirke en eller to ganger før, siden det å spille i kirker var det jeg pleide å gjøre i helgene på tidlig 90-tall, sier Ropstad med referanse til oppveksten i Vennesla. Han sier han liker at kirkene «tør å slippe til artister som meg».

– Det kan vel argumenteres for at noen av mine tekster ikke helt går i hop med eller er litt kritisk til det tradisjonelle kristne budskapet, men det jeg egentlig ønsker å oppnå er å stimulere til refleksjon rundt ting som har med religion, livet og døden i de tekstene hvor jeg lar dette være temaene. Og dermed er det også helt naturlig at jeg skal få spille i kirker.

Eviglang turné

Listen over turnédatoer har akkurat blitt enda lenger for den syvfoldig Spellemann-nominerte artisten, som har kappes i klasser som popsolist, viser og rock, utrolig nok uten å ende med en harpe.

Erlend Ropstad skal spille seg langt inn i november, og det kan jo minne om «the never-ending tour» til veteranartisten han var med på å hylle i Oslo Konserthus i mai – og som NRK vil sende opptak fra denne høsten. Ropstad ler av Dylan-parallellen, og medgir at «det kan virke sånn».

– Jeg har mye å gå på på det med «leave them wanting more»-strategien! Siden jeg gir ut plater litt oftere enn de fleste, har jeg dermed har årlige releaseturneer som av og til strekker seg over vår og høstsesongen med en festivalsommer i midten. Jeg er usikker på hva som er lurt her, om det er å roe ned innimellom eller bare å kjøre på så lenge det kommer flere og flere folk på konsertene, lander han svaret.

Å være på konsert med Erlend Ropstad fikk anmelderen i avisen Nordlys til å «føle at rocken var sjelens oppstandelse og blodets seige flyt og at Erlend Ropstad var en profet iblant oss». Hva får han selv ut av å spille konsert?

– Jeg har alltid følt meg hjemme på scenen. At det er der jeg hører til på et vis. Med fare for å høres ut som en realitydeltager: Det er der jeg kan være meg selv, og at jeg er ekstremt privilegert som har anledning til å kunne uttrykke meg med min musikk foran mennesker som har kommet for å høre på. Det er både et kick, som i et adrenalinrush, men mest av alt er det noe som gir meg fred, at det gir mening til livet mitt å få spille konserter.

Blekner av Åge

Og albumet han nå turnerer i kjølvannet av, er det hyllede «Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille», som kom i april og fikk toppkarakter i Dagbladet og i Dagsavisen. Albumet har også hatt «høye strømmetall og heftig radiospilling», ifølge Ropstads management.

– Etter de svært sterke anmeldelsene for årets plate, hva gjør du neste gang? Du legger jo listen høyere og høyere for deg selv?

– Alltid. Mine kvalitetskrav til meg selv vil alltid ligge en del høyere enn kravene og forventningene til musikkanmeldere. Men jeg ser ikke bort fra at vi kan skille veier på et tidspunkt, at jeg har lyst til å gå i en retning som kanskje ikke alle blir med på, og kanskje stiller seg litt mer kritiske til, og muligens misliker. Men mine kunstneriske ambisjoner er alene det som styrer dette.

Men på spørsmål om han har et saftig turnéminne å by på, bare ler sørlendingen og medgir:

– Vel, jeg har noen historier jeg selv har syntes var ganske gode, men så har jeg hengt litt sammen med og prata en del med Åge Aleksandersen i vår og sommer, og når han starter å fortelle om hans liv på veien så føler jeg i grunnen at mine historier blekner såpass at jeg holder dem for meg selv.