Annonse
– Jeg blir glad av alt med country, sier Embla Karidotter om hvorfor det ble denne sjangeren da Razika-eventyret var over. Nå slipper hun debut-EP med bandet Embla and The Karidotters. Foto: Linn Heidi Stokkedal
Embla gikk fra Razika til å starte eget countryband

– Man skal høre på musikk som gjør en glad

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Embla Karidotter føler seg iblant som Florence Foster Jenkins – operasangeren som ble kjent for sin komplette og fullstendige mangel på sangstemme.

Det er ikke akkurat det første man forventer å høre fra Razika-trommeslageren som tok stegene frem fra bak trommesettet til mikrofonen og startet eget countryband.

– Jeg synes jeg gjør det så fint når jeg synger, jeg blir så sykt høy på meg selv når folk heier og skryter. Men når jeg hører opptakene neste dag får jeg Florence Foster Jenkins-følelsen og lyst til å slutte med musikk!

Men så ler hun litt og påpeker at ingen hadde reagert om hun hadde vært gutt og hatt den foreløpig uslepne, men dype og stemningsfulle, stemmen med countryknekk hun har.

– Da ville de nok sagt «den røffe stemmen til Embla», etterligner hun muntert en anmelder.

– Jeg tror at folk forventer at jenter skal synge finere og bedre – bare fordi de er jenter. Jeg brukte mange år på å lære å holde takten med trommer, så jeg får lære meg å synge – jeg kjenner på det at stemmen er et instrument og en muskel som man må trene opp, sier hun:

– Det føles også mer personlig å synge enn å spille et instrument: Enten har du den klangen i stemmen eller så har du det ikke. Det er den mest personlige lyden. Du kan øve på en gitar, men du har den stemmen du har. Jeg tror det er derfor folk synes det er skummelt.

Skrekkblandet fryd

Poprockejentene i Razika satte punktum i 2019, med avskjedskonsert på Øya etter fire album som alle ble nominert til Spellemann og en rekke turneer i inn- og utland. Da hadde Embla Karidotter sittet i 13 år bak trommesettet.

Hun oppgir følgende grunn til at hun gikk rett videre til å lansere countryprosjektet:

– Jeg liker musikertilværelsen så godt! For den har jeg levd halve livet – fra jeg var 14–15 år til jeg nå er 29. Det er det jeg kjenner til fra ungdoms- og voksenlivet. Jeg ville ikke bli trommeslager i et annet band, og kjente at det hadde vært gøy å se om jeg fikk til countryprosjektet, sier Embla, som hadde countrylåter skrevet allerede.

– Og da måtte du synge?

– Det er med skrekkblandet fryd, men det var det jeg egentlig ville i Razika også. Jeg sang på noen låter, men jeg måtte spille et annet instrument. De andre kunne gitar, jeg prøvde meg først på bass, før det ble trommer, oppsummerer hun dannelsen av bandet tilbake på midten av 2000-tallet, før hun røper:

– Jeg elsket å synge, og ville melde meg på «Idol» da jeg var 13 år. Det fikk jeg ikke lov til av mamma! Hun sa «du er kjempekul og kan synge fint, men det får du ikke lov til – du hører hvor slemme de er og du synger ennå ikke helt rent, men det kan du lære deg». Nå er jeg hjertens takknemlig for den ærligheten.

Gøy å være sjef

Også i Razika-tiden skrev Embla Karidotter låter. Låtskriving er for henne drivkraften bak drømmen om musikerlivet, sier hun til NTB.

– Det er kanskje det sterkeste og mest givende. Når jeg blir ferdig med en låt, og jeg kan tåle å høre på den 15 ganger etter hverandre på repeat, da vet jeg at den er bra.

Embla Karidotter skrev låter for gamlebandet også, men de fulgte helst vers-refreng-vers-oppskriften. Den ville hun utfordre, men klarte ikke helt formidle det. Når de andre i Razika spurte om låtoppbyggingen, svarte hun gjerne:

– Samme det, jeg synes det er kult.

I countrybandet som hun nå slipper debut-EP-en «Howling» med denne uken, har de andre medlemmene vennet seg til låter som godt kan ha fem vers – eller ikke.

– Det er gøy å være sjef sånn sett, medgir Embla, som tar sangene med til de andre tre og lytter til deres innspill.

– De gjør låtene mye bedre enn jeg kunne forestilt meg at de kunne bli.

Blir glad av country

Men så er det også et sterkt knippe musikere som utgjør The Karidotters: Nils Jørgen Nilsen fra Honningbarna og The Needs, er trommeslager. Marie Moe, som også var med i Razika samt brenn og Slomosa, er bassist. Tor-Arne Vikingstad fra Sløtface spiller gitar og Simen Følstad Nilsen, kjent fra Aiming For Enrike, trakterer lap steel.

Samtidig innebærer det at den nybakte countryartisten har et band i ryggen som ikke har hørt noe særlig på country – eller i det hele tatt.

– Vi driver og lærer hverandre litt opp, sier Embla, som er «veldig gammeldags» i smaken – med Dolly Parton, Townes Van Zandt, Charlie Rich, Blaze Foley, Patsy Cline, Willie Nelson, Loretta Lynn, den gjengen der. Men det er utrolig stas å høre på Malin Pettersen og Orville Peck og det nye som kommer – og å se hvordan de klarer å dra frem countryen på festivaler som ikke har turt å booke inn country før.

– Hvorfor falt du selv for countrysjangeren?

– Det gjør meg glad. Man skal høre på musikk som gjør deg glad. Og jeg blir glad av å høre på country og drive med country: Jeg kan høre på det uansett om jeg er glad eller sint eller lei meg, skal danse eller lage mat. Det er en sinnsstemning for absolutt alt. Det er de beste låtskriverne og de kuleste stemmene. Her er det ikke noe hviskestemmer på kvinnene, de synger med hjertet og trøkker på, lyder svaret, før Embla Karidotter konkluderer:

– Jeg liker alt med det. Det er ikke noe jeg ikke liker med country.

Annonse
Annonse
Annonse