Annonse
Kjetil Jerve har dedisert låtene på sitt album til nær familie og venner. Sangene tok først av i sosiale medier. Foto: Tore Sætre / Wikipedia
Podkast

Låtene han skrev til barna sine tok av i strømmemedier

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Det begynte som små snutter under emneknaggen #dailypiano på Instagram. Instrumentalmusikken, som pianisten Kjetil Jerve hadde improvisert frem, ble godt tatt imot av publikum. 

At han ble trillingfar hadde stor betydning for at prosjektet i det hele tatt kom i gang, forteller han i KulturPlots podkast «Plottet».

– Det begynte med at vi fikk trillinger – tre døtre. Vi måtte flytte fra Sagene i fjor høst, og endte opp i et fantastisk område på Holmlia. Der fikk vi dobbelt så stor plass. Pianoet står i stua, men etter at familien ble mer enn dobbelt så stor har det vært lite tid til å spille konserter. En venn av meg oppmuntret meg til å lage musikk og legge ut snutter på nettet. Det var slik det begynte, sier Jerve.

Spiller det første han kommer på

Han tente på idéen, og begynte enkelt og greit med å legge mobiltelefonen på pianoet og improvisere små snutter som deretter ble lagt ut i sosiale medier.

– Min måte å lage musikk på bygger på improvisasjon. Jeg setter meg egentlig bare ned og spiller det første jeg kommer på. Fungerer det, lar jeg det utvikle seg. Fungerer det ikke, går jeg videre til neste impulsive idé, forklarer han.

#dailypiano ble en hit i vennekretsen til Jerve. Etter hvert begynte også jazzmiljøet å følge med på kontoren hans. I tillegg til de improviserte snuttene, kunne folk også sende inn låtønsker. Snuttene ble presentert i dagbokform. Da pandemien brøt ut ble det lettere å kunne gjennomføre prosjektet på daglig basis, fra hjemmekontoret. Responsen ble så god at han vurderte å gi ut låtene han hadde laget. Denne biten av jobben var uproblematisk, siden Kjetil Jerve også driver et plateselskap.

Låter til familie, venner og kjæledyr

– Da jeg utviklet snuttene til å bli låter på 2, 3 og 4 minutter startet jeg også å gjøre profesjonelle opptak. Jeg valgte de låtene som jeg var mest fornøyd med, og distribuerte dem ut i strømmetjenester som Spotify. Det var da jeg endte opp med å dedikere låtene til familie, venner og også kjæledyr. Det var slik låtene fikk navn. Først til døtrene, så til kona og så skjønte jeg at det passet bra at familie og venner-settingen ble konseptet for dette albumet, sier han.

Dedikere betyr å innvie, og Jerve følte at han med dette prosjektet gjorde nettopp dette: innviet nær familie og venner i sitt prosjekt. Det var en passende ting å gjøre.

– Jeg har spilt mye i band, og har gjort mye forskjellig. I dette prosjektet føler jeg at jeg gir et bedre innblikk i hva som rører seg hos meg – på et personlig nivå. Det er jeg som står for både konteksten og innholdet.

– Hva ønsker du å formidle med musikken din?

– Det oppstår en rytme gjennom all repetisjon. Når jeg gjentar meg selv, gjennom musikalske strofer, oppstår det et rom som det er lettere for meg som lytter å leve meg inn i. Hvis jeg måtte danne mange assosiasjoner på rad – som i en klassisk poplåt med tekst og melodi og veldig tydelige referanser – ville jeg ikke fått frem den abstrakte delen av musikk, som preger det jeg gjør. Gjennom å repetere og dermed gi låtene en tydelighet gjennom gjentakelse, og med små variasjoner i stedet for store hopp, formidler musikken en slags trygghet. Da kan jeg gi lytterne en opplevelse som ikke ligner så mye på den musikken de vanligvis hører på. 

Musikkanmelder Audun Vinger kalte musikken til Kjetil Jerve for en slags «musikalsk buljongterning». Det ligger mye i musikken, selv om det er lite variasjon. Kritikere har også beskyldt Jerve for å spille «det samme om og om igjen».

– På én måte har de rett: det er det samme om og om igjen. Men for meg blir livet aldri det samme. Selv om vi har to gråværsdager på rad i november, så er det uendelig mye som er ulikt. Sånn er det i musikken også, sier han.

Ville ikke studere fortellerkunst

Heidi Dahlsveen deltar også i «Plottet». Hun er førstelektor i muntlig fortellerkunst ved Oslo Met, og har gitt ut fagbøker om emnet. Hun har også forsket på fortellinger, og er kjent for å la tradisjonelle fortellinger belyse samtidsaktuelle temaer.

Da hun studerte drama ved Oslo Met, kom hun over et studium i muntlig fortellerkunst. Det bestemte hun seg for ikke å ta. Likevel kunne hun ikke fri seg fra tanken om hvor fascinerende det var at det fantes så mange utrolige historier. Da det viste seg at hun ikke hadde noe valg – dramastudentene måtte ha dette kurset – ble hun grepet av fortellerverdenen.

Heidi Dahlsveen bruker fortellinger til å belyse samfunnsaktuelle temaer. Foto: dahlsveen.no

– Det åpnet seg en verden med uendelige muligheter. Jeg forstod etter hvert at også jeg kom fra et sted med mange fortellinger. Jeg hadde en rektor som fortalte historier på skolen på hjemstedet. Det gjorde også bestefaren min. Fortellinger ble også aktivt brukt i barneoppdragelsen hjemme. Det holdt ikke å si «ikke gå til brønnen, det er farlig». Man forstod bedre «ikke gå til brønnen, for der bor Nøkken».

– Hvordan kan forskning bidra til å forstå muntlig fortellerkunst og narrativer?

– I akademia kalles det kunstnerisk utviklingsarbeid. I Norge får vi ikke lov til å kalle det kunstnerisk forskning, av en eller annen grunn, selv om det heter det alle andre steder. Men det handler om å studere prosessene i det som skjer når man arbeider med muntlig fortellerkunst, for eksempel. Man får en oversikt over hvordan fortellingen virker eller er satt sammen. Jeg er opptatt av at man skal forstå at en fortelling er en forenkling av sannheten eller livet, sier hun.

– Hvordan lar du fortellinger belyse samfunnsaktuelle temaer?

– Mine studenter har akkurat vært gjennom to dager med eksamener. Der kobler de samtiden med tradisjonen. Her har de koblet Kittelsen-verket «Pesta»med dagens pandemi. De har sett på ensomhet, og hvordan et virus kan påvirke oss. Jeg har også jobbet mye med sorg. Min egen sønn døde for noen år siden. Da jobbet jeg med myten «Balders død». Ofte gir disse tradisjonelle fortellinger tankemodeller om hvordan vi kan behandle ting som skjer med oss. Da kan vi sammenlikne med samtiden.

Dahlsveen deltar også i EU-prosjektet Common Ground, Common Future, der fortellinger settes inn i et større perspektiv. Prosjektet tar for seg polarisering og stigmatisering, og om hvordan fortellinger blir brukt til dette. 

–  Vi ser på hvordan vi kan lage strategier og metoder for å bøte på det som skjer når man misbruker fortellingen til å handle om noe, og å fremme ulike verdier eller å skape konflikter. Vi har partnere innen sosial innovasjon og fredsmekling. Det deltar folk fra Kosovo, Kypros, Nederland, Romania og Norge. I tillegg jobber masterstudenter med prosjektet, sier Dahlsveen.

Hør hele podkasten her: 

Annonse
Annonse
Annonse