Annonse
Etter mange år i hovedstaden dro Tove Bøygard for halvannet år siden hjem til småbruket der hun tilbragte barneårene – på Skrindo i Hallingdal. Det har gitt henne ro, sier hun i dette intervjuet. Foto: Espen Liane
Tove Bøygard

– Jeg trodde aldri jeg skulle skrive om kjærligheten

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Tove Bøygard lå i forkant av det resten av Norge gjorde under koronapandemien, og vendte tilbake til naturen. Der, med utsikt mot Reineskarven, har hun funnet roen til å skrive brennende engasjerte låter.

Da koronaen kom var hun allerede godt etablert på det lille småbruket på Skrindo nær Ål i Hallingdal der hun tilbragte de første barneårene. Sammen med kjæresten tok hun det store spranget for halvannet år siden og flyttet vekk fra storbylivet i Oslo for godt.

Med ett unntak ble alle låtene på hennes nyeste album til i skrivestuen som kjæresten var med på å bygge i gammel stil, da hallingstua på 42 kvadratmeter ble litt liten.

– Den ene låten, det aller siste sporet som heter «Undrast'kji», har ligget i skuffen i 20 år. Den er om brutt kjærlighet, et forhold jeg hadde for 20 år som gikk veldig på overtid. Jeg skjønte at han ble bare fordi han ikke ville såre meg. Da han til slutt reiste for ikke å komme tilbake, undret jeg meg over hvorfor han ikke hadde reist før, sier Tove Bøygard.

Men nå fant hun tiden inne til å ta med den lille snutten som en slags epilog. En måte å roe det ned på, etter sanger om de store tingene.

Kilde til låtskriving

– Dette albumet har eldhug og kjærlighet og de store følelsene. Og angsten man føler på når man har møtt den store kjærligheten, for at det likevel ikke skal vare evig – slik erfaringene et langt liv har lært en, sier hun til NTB.

For hun har hatt sine brudd i fortiden. Og de ville hun ha med på platen – som «et åpent landskap på slutten», forklarer Tove Bøygard. Som med varme i stemmen bedyrer at hun tror det vil vare denne gangen.

– Vi er veldig tett på.

Om det blir gode låter av den store kjærligheten, undrer vi?

– Jeg har skrevet om veldig mye annet enn kjærlighet, fordi det er vanskelig å skrive om når man har det bra. Men Espen er en slik kilde til låtskriving. Jeg har aldri skrevet så mange låter som etter at jeg møtte ham.

Hyller kjærligheten

Hun hyller kjærligheten mellom dem med tekstlinjer som «du har gjedd meg æve, drigji meg upp i frå botn» og «alder, alder, alder – skal kaldt vatn sløkkje denne».

– Den gamle tesen om at du skriver best når du har det dårlig, har jeg funnet ut ikke er slik, sier Tove Bøygard.

– Jeg har slitt veldig mye med uro og angst, og det forstyrrer skrivingen veldig. For har du ikke ro, så klarer du ikke å sette deg ned og skrive. Det han har bragt inn i mitt liv er en ro jeg aldri noensinne har hatt. Utsagnet om at «det motsatte av angst er kjærlighet» kan jeg skrive under på. Det har også næret oppunder skrivenerven og skriveånden min.

For roen gir henne likevel tilgang til de gamle, mørke rommene. Hun kan lodde i dybden der, hun kan tillate seg å gjøre det. Ta frem erfaringer hun selv har hatt, og i større grad åpne opp for å skildre andres også.

Mye eldhug

Tove Bøygard startet albumet med å finne en overskrift. Det har hun gjort på de to foregående også. Da ble det «Jord» og «Blåe drag», og nå var turen kommet til ilden.

– Jeg har så mye eldhug i meg at jeg bestemte meg for å lage en plate som heter «Eld», sier hun og blir intens i stemmen. For det handler ikke bare om kjærlighet, ilden som brenner i henne selv, men også engasjement for andre.

– Når jeg møter likegyldighet og de som ikke bryr seg, blir jeg så eitrende forbannet, sier hun. For hun har jobbet med gatefolket i Oslo, hun trår til i fagorganisasjoner for artistkolleger, hun engasjerer seg i flyktningsaken.

– Jeg tenker at hver og en av oss kan gjøre litt. Vi kan ikke gjøre alt. Det kommer folk bort til meg etter en konsert, jeg har mange politiske låter, og så sier de «men Tove, vi kan ikke redde alle». Det utsagnet blir lett utvidet «derfor kan vi ikke hjelpe noen». Men det kan vi.

Aldri gi opp

– I min ungdom, da jeg var politisk aktiv, trodde jeg at jeg skulle forandre verden. I dag tenker jeg hver dag på å gjøre en liten ting som kan gjøre verden bedre. Når jeg går ut på scenen, eller skriver en låt, så tenker jeg at jeg skal prøve å røske litt i hjertegropen til hver enkelt sjel. Kanskje går de ut med to nye tanker. Da er jeg fornøyd. Man må aldri gi opp.

Engasjementet er det som setter i gang hele skriveprosessen hos henne.

– Jeg klarer ikke å skrive she loves you, yeah, yeah. Det må være noe der, en historie, et innhold. Folk har sagt til meg at det kanskje ville gått litt bedre om jeg tonet ned det politiske, men det vil jeg ikke – tvert om. Jeg har fått mange fruktbare, fine samtaler på konserter, med folk som er uenige. Det at man møter andre oppfatninger har vi alle godt av.

Nå håper hun på flere slike anledninger, på vekselbruket hun er så glad i.

– Nå er jeg bare her, men jeg savner å spille for folk. Jeg spiller mellom 100 og 150 giger i året. I fjor ble det 50, og hittil i år har jeg ikke spilt noen.

Den opprinnelig planlagte turneen er blitt flyttet på, men to konserter står der: «Hjemme» på Ål kulturhus 11. mars og på Herr Nilsen i Oslo 14. mai.

Annonse
Annonse
Annonse