Annonse
Susanna Wallumrød og fetteren David Wallumrød utgir for første gang plate sammen – veteraner som de begge er i norsk musikkbransje som henholdsvis sanger og pianist. Foto: Anne Valeur

Hver for seg er de sterke navn i norsk musikkliv – først nå gir de to søskenbarna ut album sammen

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Hver for seg er de to Wallumrød-ene sterke navn i norsk musikkliv. Men nå gir de ut sitt første album sammen.

– Vi har en musikalsk kjemi, en match, som er vanskelig å komme utenom. Vi vokste opp i samme kretser og har hørt på en del av den samme musikken. Det at musikken hadde en funksjon i livet vårt siden vi var små har nok også sitt å si, sier Susanna og sikter til oppveksten i bedehusmiljøet på Kongsberg.

– Det er et sted hvor man blir eksponert for musikk, og man får muligheten til å utøve musikk. Man får også mulighet til å bli kjent med at musikk kan ha en åndelig dimensjon, at musikk er viktig og har en funksjon. Musikken er et lim i de miljøene. Slik det var hos oss i Kongsberg var det også et rom, det var instrumenter, et sted man kunne møtes og spille – også for andre mennesker.

Susanna tok med seg oppvekstens erfaring videre, sier hun til NTB:

– Jeg føler at jeg har tatt det at musikk faktisk betyr noe, med meg fra oppveksten. At det ikke «bare» er underholdning.

Beatles og Waits

Albumet «Live» byr på Susanna som synger Beatles, Tom Waits og Joni Mitchell. Hun kaller coverlåtene hun lyttet til som ungjente for «sine gamle venner».

– Jeg hørte masse på disse platene som disse sangene kommer fra, som «Swordfishtrombones» av Tom Waits, plater av Leonard Cohen, «Wrecking Ball» av Emmylou Harris, «Blue» av Joni Mitchell, forteller hun med varme i stemmen.

Å tonesette dikt, som Susanna har gjort nå senest med Baudelaire, anses gjerne som nobelt. Men å gjøre coverlåter er ikke like høyt ansett som å skrive egne sanger. Slik tenker ikke Susanna.

– Det er naturlig når man er sanger at man synger andres sanger. Det hører veldig med til både det å lære seg faget sitt, men også til musikkgleden: Det å spille andres materiale er en stor glede, sier hun.

Kikk på innsiden

Susanna mener det er «en måte å kikke inn i det andre har laget, som er veldig fascinerende».

– Man går inn i noen andres musikk og tekster og historier, og tar det kanskje inn i sitt eget univers. Det er jo sånn for oss alle at uavhengig av hvorfor en låt er blitt laget, så oppfatter vi hvert vårt. Vi ser for oss forskjellige ting; får forskjellige bilder og stemninger. Det som er så fint er at det har potensial til å bli noe personlig for oss alle. Selv om vi ikke var der da låten ble laget, eller har opplevd eller tenkt det samme, kan vi sette den inn i vårt eget liv. Det er en forlengelse av gleden ved å høre på musikk, for min del – det å synge den selv.

Det er en måte å være med på?

– Det er en mulighet til å være på innsiden av musikken, sier Susanna og legger til:

– Det mottas også godt av publikum, fordi låtene også er deres gamle venner.

Susanna Wallumrød og fetteren David Wallumrød. Foto: Anne Valeur

Tranen og Mono

I tenårene spilte Susanna og David Wallumrød begge i et band på bedehuset i Kongsberg sammen med søstrene Hanne og Eli Hukkelberg, der de tre jentene koret. Da fetter og kusine Wallumrød begge hadde flyttet til Oslo, begynte de i et band som øvde på universitetet. De kom seg aldri ut av øvingsrommet.

Låtene som nå er å høre på det nye albumet, begynte hun og David Wallumrød å spille for 20 år siden. Da var dei i startfasen begge to, studerte musikk og hadde mange ting å finne ut av.

– Samspillet vårt bygget på pur kjærlighet for gode låter og gode formidlere.

Det ble én konsert på Mono i 2003, siden ble det ikke mer dem imellom annet enn i noen familiesammenhenger – helt til Bugge Wesseltoft inviterte Wallumrød-ene til sin konsertserie på cocktailbaren Grus Grus i Oslo i 2017.

– Jeg tenkte «ja, vi prøver å spille sammen igjen». Da fant vi frem disse låtene, og det var som å komme hjem – både samspillet og låtene. Dette er mine gamle venner, noen man har kjær, sier hun om låter som «Chelsea Hotel», «All My Tears», «Underground», «This Flight Tonight» og «For No One».

Travel festivalhøst

Det ble flere konserter – til koronaen satte en stopper, og førte til at de i stedet fant frem konsertopptak fra Blå og Asker kulturhus fra rett før pandemien traff. Albumet «Live» utkommer i disse dager.

Dermed blir det en høst med mange ulike musikalske settinger for Susanna. Hun skal opptre på et bredt spekter festivaler, fra jazzfestivaler til samtids- og litteraturfestivaler.

Først er hun med på Joni Mitchell-hyllesten som Anja Lauvdal står bak, og som nå blir å oppleve på denne ukens Sildajazz, før hun uken etter gjør sitt «Baudelaire & Piano»-prosjekt på Oslo Jazzfestival – samt flere andre. Men også hun og fetter David blir å høre – i Bergen, og flere andre byer.

– Det er mye som skjer samtidig. Det bærer preg av koronasituasjonen; noen er konserter som ble avlyst i fjor, eller ble flyttet tidligere i år.

– Nå skal jeg forsøke å gjøre alt jeg kan, det er ikke tiden for å si nei til å spille.

Annonse
Annonse
Annonse