– Det er en annen lyd i en 50-åring enn i en tenåring

Han er vant til oppmerksomhet fra unge gitarhåp. De henger ofte rundt ham på bluesfestivaler, studerer måten han spiller på, følger ham intenst for å fravriste «industrihemmeligheter».

– Alle de unge jeg møter, har sjekket ut det jeg har gjort. Jeg har fortsatt en høy stilling innen den gjengen der, sier Vidar Busk rett ut. Han har god kontakt med flere av dem, som Marius Lien og Magnus Berg, forteller han til NTB.

– Det er motiverende for en selv også, å se at man har en plass her i verden, sier Busk.

Ofte inviterer blueskongen med seg de nye, unge gitarhåpene på scenen. Marius Lien kom opp til ham på Notodden i august. Invitasjonen følger en god, gammel bluestradisjon om å løfte frem neste generasjon.

– Det ble gjort med meg – og det gjør jeg med nye talenter selv nå. Det er regelen! Som voksen må man ta det ansvaret, sier Vidar Busk.

Grunnmur

Marius Lien slapp sin debutsingel «Heat Wave» samme septemberdag som Vidar Busk kom med nytt album, det siste ut i en anselig rekke, og på samme plateselskap.

– Jeg har hørt mye på ham i mange år før jeg møtte ham. I min skala er han den største innen bluesjangeren i Norge, sier Lien, som for sin egen del sier han «bruker bluesen som grunnmur».

Selv begynte Vidar Busk å turnere som 16-åring med amerikaneren Rock Bottom. Da han kom hjem klarte et lite plateselskap dannet for anledningen, Blue Mood Records, å få frem et debutalbum. Det ble lansert under Notodden Blues Festival, som bestemte seg for å ta en sjanse og gi den unge bluesartisten selveste Bluesprisen for 1997, for å se om det kunne dra i gang karrieren til en debutant.

Det kunne det, og resten er norsk blueshistorie: Vidar Busk ble rikskjendis og ble Årets artist på Spellemann året etter. I de to tiårene siden har han på mange måter vært symbolet på norsk blues.

Sofalåter

Vidar Busk har gjenforent sitt gamle godband His True Believers før. Men denne gangen gikk de i studio og spilte inn ny musikk – 22 år siden forrige gang.

– Det føltes veldig gjevt ut, sier Vidar Busk om å spille med musikerne som var med ham da han slapp debutplaten. De var videre å høre sammen med Busk på utgivelser som «Stompin Our Feet With Joy (1997), «I Came Here To Rock» (1998) og «Atomic Swing» (1999). Og nå rir de igjen – nesten samme gjengen – og er å høre på det ferske albumet «The Civilized Life», som får knall kritikker.

– Vi fikk med Kid Andersen som produsent. Det har mye av æren for at det ble fortgang i det. Han lager plater hele tiden, har utrolig rutine på det, og vips er det oppe og går. Det er veldig motiverende, sier Vidar Busk om vennen Christoffer Lund-Andersen, som den utvandrede telemarkingen nå bosatt på USAs vestkytt egentlig heter. Andersen hjalp også til med å finne låter til «The Civilized Life». Mye per telefon, så møttes produsent og band i påsken og spilte det inn.

– Kid har et entourage som bor dels i studioet hans, med låtskrivere som overnatter på sofaer! Vi plukket noen låter derfra. Jeg fikk tilsendt en sofaversjon og tenkte «den må vi bare spelle inn». Vi legger på instrumenter og fantaserer litt, så vet vi om det er noe for oss, oppsummerer Busk.

Annen lyd

I en musikkbransje preget av ungdomsdyrkelse mener Vidar Busk (51) at han bare er blitt bedre med alderen.

– Jeg har alltid vært bluesmusiker. Men det er mer potensial i det nå, i måten man spiller på og synger ikke minst. Man har mer fysikk til å synge blues, hevder Busk – og siterer bandets originalmedlem Johnny «Guitar» Auglands uttalelse:

– Det er annen lyd i en femtiåring enn i en tenåring!

Publikummet hans er trofast. Vidar Busk spilte nylig på Hell bluesfestival og kaller stemningen for «eksplosiv».

– Det virker som om det har vært et savn. Publikum er blitt litt eldre og har tatt med seg noen venner, konstaterer Vidar Busk og kaller det han spiller for «kulturmusikk».

– Den forener folk. Den er beregnet for å gå ut en lørdagskveld og hygge seg med venner.

Sterkt portrett

Mye har skjedd siden Busk og hans sanne troende herjet norske bluesfestivaler på tampen av 90-tallet. Og blant de tingene som sjefen sjøl ikke så komme, var at munnspiller Arne Fjeld Rasmussen nå er i ferd med å utvikle seg til en habil portrettmaler. Med musikerportretter som vekker interesse også i USA.

– Vi begynte å lure på hva vi skulle gjøre. Den stilen jeg hadde før er nok blitt for barnslig, sier Vidar Busk om de fargerike femtitallsinspirerte dressene og tegneseriestilen på de tre 90-tallsplatecoverne. Noen sa han «burde sjekke hva Arne driver med for tiden», og siktet til oljemalerier av jazz- og bluesmusikere.

– Da tenkte jeg «her har vi det», sier Vidar Busk. Resultatet ble det alvorlige portrettet i neddempede nyanser. Til NTB forteller Arne Fjeld Rasmussen at han ønsket å male et cover som gjenspeilte Busk musikalt, så vel som å representere innholdet i noen av tekstene.

– Musikalsk sett kan man virkelig høre at Vidar mener alvor med denne skiven. Ønske og målet mitt var å gjenspeile nettopp dette, det alvoret og den tyngden Vidar har både som artist, gitarist og vokalist. Jeg synes han spiller med en helt annen musikalsk tyngde nå enn tidligere og vi har sammen med bandet funnet tilbake til det gode samspillet, sier Arne Fjeld Rasmussen – som ikke hadde spilt med His True Believers på 10 år da de gjenforentes nå i 2021.