Annonse
Foto: Ronni Le Tekrø (t.v.) og Tim «Ledfoot» Scott McConnell fant hverandre både som musikere og brødre i førstnevntes platestudio på Vestre Toten. Sånt blir det plate og felles konserter av. Foto: Gitte Johannessen / NTB
Ledfoot og Ronni Le Tekrø

Menn for sine hatter – og gitarer

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

– Osmose, sier Tim Scott McConnell, mer kjent som Ledfoot, oppfinneren av gotisk blues – og mannen som skrev låten «High Hopes» som Bruce Springsteen kalte opp et helt album etter.

Ronni Le Tekrø, norsk rockelegende med TNT, nølte heller aldri da Ledfoot var i studioet hans på Toten og spilte inn 2009-platen «Damned».

– Jeg bare sa at «den skal jeg spille på».

Harde tak

Det er tydeligvis et sterkt utsagn i slike kretser, rene kjærlighetserklæringen.

Ronni Le Tekrø (t.v.) og Tim «Ledfoot» Scott McConnell sier man må «være ganske crazy» for å spille gitar som de kan. Foto: Gitte Johannessen / NTB

Begge to er eksepsjonelle gitarister, vant til å være bandledere for hvert sitt musikalske livsverk. Likevel klarte de å dra lasset sammen til et felles prosjekt som først hadde premiere på en jazzfestival, før det i disse dager vanker album og konsertturné.

– Vi har noen diskusjoner. Men det er som en Falklandskrig å regne, der TNT var andre verdenskrig pluss. A-ha er rene venneforeningen sammenlignet med TNT, sier Ronni Le Tekrø friskt, mens Ledfoot lavmælt faller inn:

– Det er konstruktive diskusjoner. Skjønnheten i en konflikt er at begge parter må bevise poengene sine. Og vi vet begge hva vi snakker om.

Full improvisasjon

I starten kom Ronni Le Tekrø inn og fargela låtene som Ledfoot allerede hadde skrevet ferdig. For et år siden gikk de i studio og laget felles låter – der de spilte frem både sangtekster, som Ledfoot hovedsakelig står for, og musikken som er Tekrøs hovedansvar.

De ler godt over hvordan de gode og pussa rett og slett improviserte frem to av de beste låtene på albumet «A Death Divine». Mens Tekrø lokket frem melodi på den elektriske gitaren, kom ordene til Tim Scott mens han satt der foran mikrofonen – og bladde i alle sine notater og lapper mens opptakeren rullet og gikk.

– Jeg er en tvangsmessig låtskriver, jeg skriver hele tiden, sier Ledfoot, som lot beina være trommetakten mens han også spilte de dype «basstonene» på sin 12-strengers gitar, varemerket hans.

Fulgte musikken

– Vi har begge gjort dette så lenge, i så mange ulike bandinkarnasjoner, at vi ikke har noe å bevise. Derfor brød vi oss ikke om verken regler eller sjangre. Ingen planlegging, ingen egoer, ingen grenser. Vi bare fulgte hverandres ideer, fulgte musikken. Da ble det organisk, oppsummerer de to.

Som gamle ringrever i innspillingsstudio hevder de at de «aldri gjør ting to ganger». Bare litt ekstra vokal er lagt på låtene i ettertid.

– Vi stoler på hverandre, og prøver ikke å oppnå noe. Det er en reaksjon på det vi pleier å gjøre som bandledere, der vi må bestemme, sier Tekrø.

– Vi korrigerte hverandre, det er vi ikke vant til! smiler Ledfoot under den hvite hårmanken, før de samlet bedyrer at begge var glade for å slippe å være sjefen i dette forholdet.

Mørkt er bra

Ledfoot og Tekrø gliser til hverandre over bordet med hvert sitt rødvinsglass. På blanke formiddagen. Mens sistnevnte prøver å få smårollingen ved nabobordet til å si «Black Sabbath», snakker amerikaneren om sine musikalske røtter i de amerikanske sørstatene.

For ham er mørke låttekster som en renselse. Han finner dem ikke «dystre», derimot som en forbindelse med noe man trenger å konfrontere.

– Du trenger ikke å øve på gode følelser. Men det må du gjøre med bekymringene dine for det du virkelig bryr deg om, redselen for det og dem du elsker. Tekster som anses som dystre er ikke nødvendigvis mørke og negative, men noe bra – som gir deg et svar. At det ikke er galt å føle slik, andre gjør det også, sier Ledfoot, som hevder han er «en optimistisk låtskriver».

– Jeg blir bedt om å spille i både bryllup og begravelser. Folk synger for å markere et øyeblikk, det er derfra både blues og metal kom fra.

Ti år igjen

Ronni Le Tekrø har rukket å bli 57 år, mens Tim Scott McConnell rundet 62 tidligere i år. De finner paralleller i hverandre, både menneskelig og musikalsk.

– Vi er gamle fedre i en håpløs situasjon, sier de og kan vise til henholdsvis fem og fire barn. Å ha båret på gitar i mange tiår har gitt dem dårlige skuldre.

– Det er heller ikke til å komme bort fra at når du spiller gitar som vi gjør, kan du ikke være annet enn «crazy», sier Ledfoot.

– Musikken forteller hva vi har vært gjennom. Vi har omtrent ti år igjen av karrieren, så la oss kjøre på. Det er ikke uten grunn at vi har en kolibri på coveret av «A Death Divine». Fri som fuglen! sier Ronni Le Tekrø.

Konserter

17. oktober – Oslo Konserthus

30. oktober – Stavanger Konserthus

31. oktober – Griegsalen, Grieghallen, Bergen

Annonse
Annonse

Konserter

17. oktober – Oslo Konserthus

30. oktober – Stavanger Konserthus

31. oktober – Griegsalen, Grieghallen, Bergen

Annonse