- Han maste og ville at jeg skulle ferdiggjøre den

Sara Skorgan Teigen, avdøde Jahn Teigens datter snakker ut i Aftenposten om livet etter farens død og den uferdige plata han etterlot seg.

Knappe året etter hans bortgang, skjer det fortsatt mye rundt Jahn Teigen. Fredag 11. desember kommer samleboksen Ikke Som Alle Andre - Solo 1967-2020 på musikkhistoriesamler Christer Falcks selskap C+C Records. I tillegg kommer Auksjonen «Fra Jahn Teigens samlinger» neste år, samtidig som en ny plate er på vei.

Det er Sara som skal gjøre ferdig platen. Det er hun som nå forvalter rettighetene til hans musikk, som eier og daglig- og kunstnerisk leder i selskapet Teigen Total.

- Det føles som et stort ansvar, ikke minst denne nye platen. «Kan ikke du skrive tekst, kan ikke du synge?» Han maste og ville at jeg skulle ferdiggjøre den, sier hun.

Da Sara ble født i 1984 var far Jahn Teigen og mor Anita Skorgan landets største kjendiser. «Skadet» av oppveksten i rampelyset har Sara derfor bevisst holdt enkelte mennesker på avstand. Teigen selv var annerledes.

- Men pappa så jo på fansen rundt ham som «familie». Før han døde, lagde vi en far-datter-avtale der jeg lovte å forvalte arven og ta avgjørelser i hans ånd, ikke min. Vi var jo så uenige om ting, som fansen og mediene. Men noe har skjedd med meg etter at han døde. Ting er ikke så farlig lenger, sier hun.

Selv er Sara utdannet fotokunstner og har brukt kunsten i sorg-prosessen. Hun forteller at hun og Teigen var sparringspartnere da han levde og at de ofte snakket om kunstprosjekter. Hun henviser til Shintoismen som mener at man skal opprettholde en samtale med sine avdøde forfedre, og at for å kunne fortsette denne samtalen trenger man et slags alter. Hun har derfor lagd et fysisk «Sharing Tent» hvor hun har bearbeidet mye av sorgen.

Teltet har utviklet seg fra det personlige til et kunstprosjekt om sorg. Hun har hatt det med seg overalt. Veggene er fylt med bilder av pappaen og andre klovner og narrer. Hun har invitert inn kvinner som har mistet sine fedre, de maler seg hvite og kommuniserer uten ord gjennom bevegelse, sang eller handlinger.

Nå står teltet på en kunstutstilling i Kristiansand.

På en merkelig måte føler hun at pappa Jahn er nærmere nå enn da han levde. Det har skjedd så mye rart etter hans død, sier hun. Plutselig er hun ikke redd for å synge eller redd for mediene lenger. På en litt rar måte føles det som om han har «flyttet inn».