Annonse
Jan Lothe Eriksen er daglig leder i SafeMuse. Foto: Bård Andersson

Greve i det godes ­tjeneste

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Denne artikkelen er opprinnelig fra 2015. Saken er oppdatert med stoff fra 17.04.2020.

Det finnes i dag ingen fribyordning på musikkområdet, på linje med tilbudet til forfulgte forfattere og journalister. En lang rekke musikere rundt i verden er truet, blir fengslet eller lider fatale skjebner som følge av sin musikkvirksomhet. Ikke bare på grunn av politiske tekster til musikk, men også ofte på grunn av rent musikalske uttrykk, gjerne knyttet til tradisjoner eller folkegrupper. Andre ganger kan enkelte musikalske sjangere eller språk, brukt i tekstene til musikk, føre til slike reaksjoner fra myndigheter eller andre, forteller Lothe Eriksen.

Freemuse er en uavhengig organisasjon som jobber for kunstneres ytringsfrihet. Organisasjonen dokumenterer blant annet overgrep mot kunstnere. I deres årlige rapport, The State of Artistic Freedom (2020), kommer det frem at 2019 var et særdeles krevende år. I rapporten, som dokumenterer forholdene for kunstneres rett til å ytre seg fritt, så Freemuse på 711 saker i 93 land. Dessverre ble 2019 et rekordår for fengslede kunstnere: Hele 71 kunstnere ble fengslet. Ni ble drept. Det er et vesentlig høyere tall enn vanlig.

I Norge er Safemuse til for å finne trygge havner for truede og forfulgte kunstnere. Henvendelsene har økt på etter koronautbruddet. Reiserestriksjonene som følge av pandemien, gjør det enda vanskeligere for kunstnere som i utgangspunktet har liten eller ingen mulighet til å utøve kunst i eget hjemland, ifølge nettstedet Musikkultur.

– Det er mange kunstnere der ute som nå ikke har inntekter, og som ikke kommer noen vei. Hele koronasituasjonen gjør det vanskeligere å jobbe innafor denne sektoren, uttalte Lothe Eriksen til nettstedet. Han er i dag daglig leder i Safemuse.

Greven av Ladonia

Vi spoler tilbake noen år, og finner musikeren Jan Lothe Eriksen fra Haugesund. Cellisten, som via skoleorkester, folkehøyskole, visegruppe og til slutt konservatoriet i Stavanger, ble profesjonell musiker. Han har spilt både i kammerorkester og i Stavanger symfoniorkester. Etter hvert satte han også spor som komponist, der hans stolteste øyeblikk var da han komponerte nasjonalsangen til den selvproklamerte mikrostaten i Sør-Sverige: Ladonia. For jobben ble han utnevnt til greve av staten.

– Nasjonalsangen var mitt store verk, selv om Lars Vilks (grunnleggeren av Ladonia, red.anm.) kan dra det vel langt noen ganger, smiler han og avslører spøken. Nasjonalsangen fremføres ved å kaste stein i vannet – for Ladonia. 

– Ellers er min komponistiske virksomhet meget begrenset, sier han.

Fisk og båter

I Haugesund drev faren til Jan Lothe Eriksen sildeoljefabrikk og var senere i bilbransjen. Farfaren var småbåtreder. Skipsfart og båtbygging preget byen. Selv jobbet han på en tønnefabrikk om sommeren i ungdomsårene.

Som minstemann av fire brødre fikk han kjørt seg litt, men han kunne ta igjen også.

– Jeg var stille, rolig og stort sett snill gutt i oppveksten. Likevel kunne det gå en faen i meg når folk ikke observerte meg. Jeg har fortsatt venner fra barndomsårene som jeg har god kontakt med i dag, sier han.

Musikalsk familie

– Jeg kommer fra et hjem med mye musikk. Min mor og to av brødrene mine spilte instrumenter. Min mormor var utdannet innen musikk. Hennes klaverpedagog, Nils Larsen, ville sågar ha henne med på turné til USA, men i gamle dager sømmet det seg ikke at kvinner fikk opptre, sukker han.

Eriksens mormor fikk heller ikke lov til å opptre i Haugesund av sin advokatektemann.

– Det var sterke opplevelser hver gang jeg fikk høre henne spille i private lag, forteller Eriksen.

Plukket ut instrumentet

Jan Lothe Eriksen begynte å spille som niåring, i forløperen til Kulturskolen i Haugesund, Hauge skoleorkester. Han ble med videre i kulturskolen, da den ble opprettet. Parallelt spilte han gitar på rommet. Det ble også kirkekorsang, før Beatles tok rotta på den virksomheten.

Problemer på skolen bidro til at Eriksen vurderte seriøst på å satse på musikken på heltid.

– Jeg forsto i 3.real (datidens ungdomsskole, red.anm.) at det kunne være gøy å gå musikkveien. Jeg var skolesvak, og kom ikke inn på gymnaset. Jeg fikk et tips om Toneheim folkehøyskole, og skjønte etter hvert at jeg kunne drive med musikk – enten som musikklærer, eller hvis jeg var heldig, som profesjonell musiker, sier han.

Etter Toneheim søkte han seg videre på distriktskonservatoriet i Stavanger, der det var et høyt nivå på musikerne. 

– Det var sterkt å komme til Stavanger som eneste cellist i det årskullet. Jeg måtte skjerpe meg, og jobbet hardt blant annet i kammerorkesteret. Vi reiste og gjorde spennende ting sammen, sier han.

Inn blant proffene

Mot slutten av studiene ble det en deltidsjobb ledig i Stavanger symfoniorkester. Eriksen bestemte seg for å prøvespille. Han fikk uvanlig tøff konkurranse om jobben.

– Jeg trodde det bare var jeg som skulle prøvespille. Plutselig dukket det opp en nyinnflyttet 16-åring fra Oslo på krykker. Jeg tenkte at dette skulle gå greit, men det var før jeg hadde hørt Truls Mørch spille. Han spilte fletta av meg. Heldigvis bestemte de seg for ansette begge to, smiler han.

Med en 25 prosents stilling i symfoniorkesteret, engasjementer på musikkskoler i området og med skolekonserter, ble han en del av et regionalt og profesjonelt musikkmiljø. Det ble veien inn til det profesjonelle musikk-Norge, både som utøver og organisasjonsmann.

– Jeg skulle delta på Norsk musikerforbunds landsmøte i 1987, som på den tiden var ledet av Åse Kleveland. Jeg visste at det skulle rekrutteres ny nestleder på landsmøtet. Men jeg reiste dit uten å vite at jeg var kandidat til vervet, sier han.

Han forteller at det på den tiden ikke eksisterte noen forberedende valgkomité. Da han overraskende nok ble tilbudt jobben, ringte hjem til kona og fikk avklart om det var mulig å takke ja.

De hadde akkurat bygget hus i Stavanger. Tidspunktet for flytting var ikke gunstig. 

– Det endte med at jeg takket ja til stillingen, og vi flyttet til Nesodden, og bygget et nytt hus der. Her bor vi fortsatt.

For tøft

Han jobbet i Norsk musikerforbund i 10 år. I åtte år var han nestleder, mens han de to siste årene hadde stillingen som forbundssekretær. Samtidig var han redaktør for Norsk musikerblad.

Som nyansatt nestleder fikk han i oppdrag å arrangere Norsk tangentfestival. Han sto med flyttelasset på Nesodden natten før nyttårsaften, da han fikk beskjeden.

– Det var surrealistisk. Jeg lærte av dette prosjektet at alt går an, bare man setter alt inn på å få det til. Jeg lærte også at man burde si nei oftere, og at man er avhengig av å ha flinke folk rundt seg for å få til store ting. Festivalen gikk greit, og vi fikk kun et lite underskudd, forteller han.

Dette arbeidet bidro også til at nettverket til Eriksen vokste, og med kontaktnettet vokste også antallet viktige oppgaver.

– Jeg fant raskt ut at nestlederfunksjonen er en egen lederprofesjon. De andre gikk på jobb, for så å gå hjem igjen klokken 16. Jeg hadde jobben i hodet hele tiden. Jeg hadde store ambisjoner, og et stort arbeidsområde. Som tillitsvalgt hadde jeg dessuten mange grupper og 1500 medlemmer å ivareta interessene til. Jeg følte at jeg brant for dette arbeidet. Jeg er veldig takknemlig for denne tiden, fordi jeg virkelig fikk prøvd meg og testet ut grenser, sier han.

Grensene ble flyttet, helt til det ikke var mer å hente – han møtte veggen.

– Jeg var nestleder og redaktør, og hadde dessuten to små barn hjemme. Familien har alltid vært hellig for meg. Tanken var å ha en tilnærmet normal kontortid i nestlederstillingen, for så å lage Norsk musikerblad hjemme på kveldstid. Det var morsomt, inspirerende, men også frustrerende. Jeg har mye energi, og gjøv løs på oppgaven, som skulle vise seg å bli for krevende. I tillegg oppsto det noen konflikter på denne tiden. Forbunds-lederen var også sykmeldt i en periode. Det ble for tøft, sier han.

Ny giv

Juleferien 1996 kan Jan Lothe Eriksen umulig huske mye av. Den brukte han til å hvile og sove. Forhåpentligvis skulle det hjelpe ham til å komme til hektene igjen på nyåret. Slik gikk det ikke.

– Jeg trodde en pust i bakken ville hjelpe, men da jeg kom på jobb ble jeg bare sittende å stirre i veggen. Jeg hadde gjennomført intervjuer til bladet, som jeg skulle skrive ut. Det skjedde aldri, forteller han.

Da gikk han til legen. Det han trodde skulle bli noen dagers sykmelding, ble til fem måneder.

– Jeg erkjente at dette ikke ville fungere mer, og bestemte meg for å bruke nettverket jeg hadde til å finne meg en annen jobb, sier han. 

Han søkte jobb i Norsk folkemusikk- og danselag, som han beskriver som en ilter organisasjon i et spennende miljø med mange sterke personligheter og synspunkter. Han fikk jobben som daglig leder for foreningen, og gikk på ny vakt med ny giv. Han fikk også ansvaret for den tilknyttede virksomheten Norsk folkemusikkformidling.

Her ble det tidlig klart for ham at det var behov for en nasjonal scene innen sjangrene folkemusikk og folkedans. Den tanken skulle ta lang tid å få ut i praksis – nærmere bestemt 13 år. Det skulle bli Jan Lothe Eriksens neste store prosjekt: Riksscenen.

Riksscenen

Da Trond Giske inntok Kulturdepartementet, oppfordret han til å tenke stort. Musikkstilene burde ikke gå i strupen på hverandre. Misunnelsen og kritikken mot konkurrerende musikkstiler burde ikke lage barrierer.

– Jeg ba ikke om 100 millioner for å provosere noen, men jeg ønsket samtidig å vise at fordelingen var skjev. Det går mye penger til klassisk musikk – noe som absolutt er vel fortjent – men ikke til folkemusikk, eksemplifiserer han.

Eriksen fikk ikke 100 millioner, men han fikk nok til at Riksscenen ble virkelighet. I 2010 sto den klar, på Schous plass i Oslo – et topp moderne bygg med stor og liten scene, gode saler og rom – velegnet for både små og store produksjoner. Riksscenen manglet imidlertid midler til å drifte egne produksjoner. Det var riktignok ikke det eneste scenen manglet.

Det første året manglet Riksscenen penger til husleien. Den ble forhandlet over til neste års budsjett. Å drive scenen på denne måten var ikke forsvarlig, og Eriksen kunne ikke stå inne for driften. Etter åpningen, med mye pomp og prakt, trakk ildsjelen og initiativtakeren seg fra hele prosjektet – før det hadde kommet ordentlig i gang.

Målet hans, som han hadde jobbet lenge for å oppnå, var nådd – selv om rammevilkårene ikke var slik han hadde tenkt seg.

– Jeg lot prestisje være prestisje, og valgte å tre til side. Da kunne heller noen som var komfortabel med situasjonen overta, sier han.

Riksscenen innebar et stort ansvar, med et budsjett på 18 millioner kroner – en utfordrende oppgave. 

– Ting skjedde raskt da jeg skulle rekruttere medarbeidere til staben. I etterkant ser jeg at jeg kunne brukt mer tid på å prøve ut folk på prosjektbasis, for å få bygget opp en mer stabil organisasjon, men som gammel fagforeningspamp var jeg opptatt av de ansattes trygghet, utdyper han.

Til sin glede konstaterer Eriksen at Riksscenen er i drift, og at den etter sigende fungerer fint som en nasjonal scene for folkemusikk- og dans. Det har han også erfart selv – som musiker.

Åpenhet og inkludering

Samtidig mener han det er en leders oppgave å være tydelig og retningsbestemt.

– Her har jeg syndet, spesielt i forhold å være klar på hvilken retning som skal stakes ut, sier han.

Eriksen beskriver seg selv som en leder med sterk vilje, utholdenhet, konsekvens og stor integritet. Han tror også at medarbeiderne han har ledet vil beskrive ham som både varm og omsorgsfull.

– Jeg sier ja til for mye, og bruker kanskje magefølelse og intuisjon i for stor grad, sier han om sine forbedringsområder.

Når han reflekterer over sitt lederskap i organisasjonene han har vært involvert i, sier han at han er mer av en gründertype enn en leder. 

– Jeg er ikke en tradisjonell gründer, som fokuserer på verdier og fortjeneste. Det er alltid saken, og spesielt det å kunne få jobbe for grupper som ikke blir tilstrekkelig hørt, som driver meg, understreker han.

Nå gjenstår kampen for de forfulgte musikerne. Nye tøffe tak i det godes tjeneste. Øverst på agendaen står dialog med regjeringen som har signalisert at den ikke vil støtte SafeMUSE sin virksomhet, og utvikling av trygge og gode arbeids-muligheter for forfulgte musikere og komponister.

Annonse
Annonse
Annonse