– En høymesse

Nå sørger musikerkollegene og musikkfans over hele verden, som i halvannen uke har håpet og bedt for den syke låtskriverlegenden og musikeren.

Blant dem Emmylou Waters, som har Prine-låten «Angel from Montgomery» nærmest som sin signaturlåt, Roger Waters, som plasserer ham på samme låtskrivernivå som Neil Young og John Lennon, og Bob Dylan – som kaller Prines tekster for «ekte Proust-eksistensialisme».

Bruce Springsteen skriver på Twitter at han «er knust» personlig, og sier Prine «er en ekte nasjonalskatt og en låtskriver for alle tider».

Også mange av de yngre americanamusikerne som fulgte etter Prine gir uttrykk for sin sorg. Blant dem Jason Isbell, som satte Prine høyt og gjestet comebackplaten hans sammen med Brandi Carlile og Amanda Shires.

– Yngre låtskrivere ser det samme i ham som Prines samtidige så: Hans kvaliteter som låtskriver og historieforteller. Han ble en helt også for nye generasjoner, sier Jørgen Roll. direktør for Oslo Konserthus – der John Prine sto på scenen 9. februar.

Historisk

Det vil si: Satt – på en stol. Prine hadde så vondt at han etter å ha reist videre fra Oslo til Paris og spilt konsert der, måtte kaste inn håndkleet, kansellere resten av turneen – og reise hjem for å få ny hofte.

Men allerede underveis i norgeskonserten noen dager tidligere ble det klart at dette var en konsert for historiebøkene.

– Det var en høymesse, sier Roll, som benket seg sammen med en lang rekke norske musikere så vel som nye og gamle Prine-fans for å høre både nye låter – og ikoniske låter som «Sam Stone» fra 1971, om vietnamveteranen som slet etter hjemkomst og som åpner med ordene «There's a hole in daddy's arm where all the money goes».

John Prine sa til NTB at han «ikke hadde problemer med» at fansen ville høre sangene han skrev på 60- og 70-tallet, og som er blitt tidløse.

– Jeg liker de gamle låtene mine! sa Prine, som er karakterisert som en av de varmeste og mest omtenksomme av sitt slag.

Satt pris på

Det tidligere postbudet fra Chicago viste seg opp gjennom karrieren å være litt av en fighter når det kom til sykdom: Han overlevde to runder med kreft, der han etter den første – i strupen – måtte trene opp stemmen på nytt, mens han i 2013 fjernet del av den ene lungen.

Likevel gikk han videre, til å slippe albumet «The Tree of Life» i 2018, som ga ham en rekke nye tilhengere fra yngre generasjoner.

– De unge har omfavnet musikken min med kjærlighet i det siste. Når jeg ser utover publikum er det fra tenåringer til folk med rullator. Ting kunne ikke vært bedre, sa Prine.

«The Tree of Life» solgte bedre enn noen av hans tidligere utgivelser, og vant priser så vel som å bli kritikerrost. Da hadde det gått mer enn et tiår siden forrige utgivelse, noe Prine kommenterte slik til NTB på tampen av desember:

– Tid betyr ikke noe lenger. Jeg trodde det var gått fem år, og så var det 13! Alt oppstyret rundt den overrasket meg. Men jeg satte også pris på det. Det er godt å bli satt pris på når du er blitt 73 år gammel, medgir han.

Covid-19 ble slutten

Også Oslo-konserten i februar var blitt flyttet fra august 2019 til februar 2020 fordi legene måtte operere inn et stent for å redusere risikoen for slag.

Bortsett fra at han slet med rygg og hofter, var John Prine klar med å legge planer for flere norgesbesøk. Jørgen Roll fortalte at de diskuterte mulighetene for å gjøre noe med et symfoniorkester.

– Han sa han hadde 24 sanger arrangert for orkester, etter en konsert i Red Rocks i Colorado i fjor sommer, minnes en sørgmodig Roll. Prine fortalte til NTB at han skrev på musikk til en ny plate.

Men tidligere i mars ble det kjent at John Prines kone og manager, Fiona Whelan Prine, hadde fått lette symptomer på covid-19. Ekteparet isolerte seg i huset sitt i Nashville, også fra hverandre. Men også John Prine ble rammet og innlagt på sykehus torsdag 26. mars.

Dessverre viste det seg at covid-19 ble for mye for den legendariske musikeren og låtskriveren, som tirsdag 7. april måtte gi tapt.

Den siste låten på den siste skiven

Siste spor på det som skulle vise seg å bli Prines siste album heter passende nok «When I Get to Heaven», og ble ifølge The Tennessean spilt inn med tre generasjoner av familie og venner om bord, og med en tekst som blant annet lyder:

«When I get to heaven, I'm gonna shake God's hand/Thank him for more blessings than one man can stand/Then I'm gonna get a guitar and start a rock 'n' roll band/Check into a swell hotel; ain't the afterlife grand?/And then I'm gonna get a cocktail: vodka and ginger ale/Yeah, I'm gonna smoke a cigarette that's nine miles long/I'm gonna kiss that pretty girl on the tilt-a-whirl/'Cause this old man is goin' to town».