– Jeg tror ikke musikk betyr så mye lenger

Rockeren smiler skjevt og sikter til at han ikke tror musikken lenger har samme kulturelle betydning.

– Én låt kan ikke lenger forandre noe, og ha samme gjenklang som før – som på 60-tallet, med borgerrettskamp, teknologiske nyvinninger og det som skjedde med jazz og rock, sier han og legger til:

– Aldri mer vil heller en låt bli hørt av «alle», slik tilfellet var med Elvis og Beatles. Jeg tror ikke musikk betyr så mye i dag, sier han, før Waterboys-sjefen retter seg selv og legger til:

– Jo, som tilfluktssted.

Punkrocken siste nye

Den skotskfødte musikkveteranen, som alltid har nytt stor popularitet i Norge, er også klar i talen når det gjelder musikkens utvikling.

– Fra 1920-årene og til slutten av 60-tallet var det fantastisk. Så sakket det veldig ned. Da gjorde selvbevisstheten gjorde sitt inntog, og for eksempel pop ble selvreflekterende og mistet sin naturlighet, med ironiske gjenspeilinger som glamrock. Det aller siste store, musikalske gjennombruddet var punkrocken, sier Mike Scott.

Han er blitt 60 år, og har vært med på både opp- og nedturer med bandet han dro i gang i 1983 – og som han er det eneste varige medlemmet i.

Rotløs i mange år

De siste årene later The Waterboys til å ha blitt revitalisert nok en gang. Selv om Scott er født i Skottland, og har bodd i London og New York, fastslår han at det er flyttingen tilbake til Dublin for ti år siden som er årsaken.

Det er andre gangen han vender tilbake dit: Første gang var da The Waterboys skiftet retning mot folkrock på midten av 80-tallet etter de tre tidlige albumene med den såkalte "«The Big Music»-sounden.

– Jeg følte meg rotløs i mange år, sier Mike Scott – som i to omganger blant annet slo seg ned i Findhorn-senteret i Skottland, viet indre spiritualitet og miljøvern. Nå er han klar i talen:

– Dublin er bandets rettmessige hjem, sier Scott, som også liker naboskapet med felespiller Steve Wickham, som er så viktig for Waterboys-lydbildet.

Spoken word neste

I Dublin skifter Mike Scott mellom det han liker like godt: Skrive låter, gå i studio og spille dem inn – og legge ut på landeveien. Hva som blir det neste?

På telefonen fra studio røper Scott at han er fascinert av spoken word med musikalsk følge, i tradisjonen fra avslutningssporet på albumet «Where the Action Is», som kom i mai. Der leser Mike Scott et utdrag fra barneboken «The Wind in the Willows», skrevet i 1908 av landsmannen Kenneth Grahame. Nærmere bestemt syvende kapittel, som har tittelen «Piper at the Gates of Dawn» (som også Pink Floyd i sin tid lot seg fascinere av).

– Neste plate blir med spoken word, sier Mike Scott.

«Spinal Tap»-øyeblikk

Samme album byr også på sangen «London Mick», som handler om Mick Jones fra Clash. Teksten på den kjappe gladrockeren skildrer møtet og vennskapet mellom Clash-gitaristen og hans fire år yngre fan, som var Mike Scott, nettopp i punkrockens glansdager.

I teksten synger Waterboys-frontmannen også om et kinobesøk.

– Jo da, jeg og Mick gikk og så «This Is Spinal Tap» sammen, sier Scott til NTB. Han røper han ikke syntes mockumentarien var noe morsom der og da.

– At musikere kunne være så dumme som dem i filmen, hadde jeg ingen tro på. Vi var fra punkgenerasjonen, vi var så kritiske og selvbevisste. Men jeg må innrømme at jeg har hatt et «Spinal Tap»-øyeblikk eller to opp gjennom årene, sier han – og sikter til 1984-filmens berømte scene der bandet går seg vill backstage.

Tre norske for tur

Angivelig skal ett av dem ha vært i irrgangene under Sentrum Scene i Oslo, får NTB opplyst. Der spiller The Waterboys en for lengst utsolgt konsert 1. november – før Bergen står for tur 2. november og Stavanger 3. november.

Mike Scott er klar over, og takknemlig for, at han alltid har vært populær i Norge – selv i de noe magrere soloårene. På de siste besøkene, i 2017 og 2018, ble konsertene utsolgt, ifølge hans norske plateselskapskontakt.

– Jeg kan ikke forklare hvorfor, sier Scott på spørsmål om den langvarige norgesappellen. Hva han kommer til å spille på konsertene i de tre byene?

– Vi i The Waterboys pleier ikke å røpe det. Vi liker å overraske litt. Jeg pleier å bestemme meg samme dag med å se hva jeg ønsker å spille, runder Mike Scott av på telefon fra studioet i Dublin.