Tungtvannskjelleren åpner: – Viktig å formidle til dagens unge at vi må kjempe for fred og frihet

Tove Kayser er datter av Fredrik Kayser (1918-2009), en av de 11 senere så berømte sabotørene. Hun forteller til NTB at hun var der rett etter at kjelleren ble gravd frem igjen i 2017. Mange ble overrasket over hvor intakt den var – selv kanalen høyt oppe på veggen der to av sabotørene krøp inn, en av dem hennes egen far, var bevart.

– Det var en fantastisk opplevelse. Jeg ble bare stående helt stum og bare reflektere over hva som hadde skjedd inne i det rommet.

Tilbake igjen

Mandag formiddag besøkte hun Tungtvannskjelleren på ny i forbindelse med pressevisningen før den offisielle åpningen førstkommende lørdag. I mellomtiden er det skapt et unikt, nytt museumsbygg over ruinene av den historiske kjelleren. Og det er formidlingen rettet særlig til dagens barn og unge som gjør at sabotørdatteren stiller opp.

– Det er en fantastisk forandring fra når jeg var der sist, da de nettopp hadde funnet kjelleren. Som gammel lærer er jeg veldig takknemlig for at dette gjøres. Som nasjonalmuseum er det vel verdt å bruke de millionene det har kostet, nettopp av hensyn til barn og unge. Jeg har stor tro på den oppvoksende slekt, ikke minst nå når vi har fått krigen i Ukraina så tett på oss. Jeg tror veldig mange unge i dag ville gjort det samme, sier hun og legger til:

– Det å kunne formidle noe om hvorfor vi har det så godt i Norge er viktig. At det er fordi det var noen som gikk foran, som kjempet for friheten og freden. Som Joachim Rønneberg sa så mange ganger: «Vi må kjempe for freden og friheten hver dag».

Var speider

Faren var bare 24 år da han i februar 1943 var med på sabotasjeaksjonen kalt operasjon Gunnerside, i ettertid kalt «en av krigens viktigste militære operasjoner». Men da hadde han allerede kjempet som frivillig i den finske vinterkrigen på finsk side mot russerne i 1939, deltatt i kampene i Norge i 1940, sluttet seg til Kompani Linge i England i 1941 og vært med på kommandoraidet mot Lofoten samme år.

– Han var ganske ung da han bestemte seg for å dra i vinterkrigen i Finland. Han var på en konsert med Harmonien i Bergen der de hadde lagt om programmet til bare Sibelius og finsk musikk, sier Tove Kayser om hendelsene som speiles i dag med lignende grep viet ukrainsk kultur.

– Der og da tok han valget. Jeg mener hans bakgrunn i speiderbevegelsen, det med å være beredt, var viktig. De lærte seg til å lese naturen, lærte å ta vare på seg selv, tok fatt i hva som var rett og hva som var galt, passet på hverandre og var psykisk sterke. Pappa hadde et usedvanlig godt humør, minnes datteren.

Også direktør for Norsk Industriarbeidermuseum, som Tungtvannskjelleren hører innunder, trekker linjene frem til dagens hendelser.

– I lys av dagens Europa er det viktig at vi legger stor vekt på å fortelle historien om tidligere tider. Vi merker at interessen for Tungtvannskjelleren er veldig stor og vi er glade for at vi nå kan åpne dette unike stedet for publikum. Omgitt av et dramatisk landskap på Vemork vil kjelleren og det nye museet være et sted for læring og refleksjon og gjøre at vi kommer nærmere vår egen krigshistorie, sier Hereid.

– Ingen helt

I omtalen av det nye museet heter det: «Gå der heltene gikk. Stå der heltene sto. Se resultatet av aksjonen som forandret historiens gang, samtidig som du blir kjent med en stor og viktig del av norsk historie». «Heltene fra Telemark» blir sabotørene gjerne kalt, også på hjemmesiden til Norsk Industriarbeidermuseum. Men datteren forteller lunt om farens syn på slik status:

– Min far ville ikke høre snakk om at han var helt. Heltene var de som ga livet sitt. Han snakket uhyre lite om operasjonen hjemme, det gikk jo bra – så hvorfor rippe opp i det, mente han. Da jeg gikk på gymnaset og klassen skulle ha om Tungtvannsaksjonen, spurte læreren om jeg kunne fortelle. Det kunne jeg ikke! ler hun:

– Pappa tok heller frem det at han «kom først ned», for han hadde hull i fallskjermen. Og at han, da sabotørene hadde kommet seg til Sverige på ski, fikk kjøpt seks napoleonskaker. Da hadde de gått vel 14 dager uten mat og bare spist bark og slike ting, så etterpå satt de på do hele natten – «men det var vel verdt det», fortalte han oss!