Samiske sjamantrommer skal hjem til Norge. Jakten er i gang.

I løpet av sommeren kan museumsdirektør Birgitta Fossum ved Saemien Sijte – Sørsamisk museum og kultursenter på Snåsa, tre timer nord for Trondheim, få en etterlengtet god nyhet fra den lille tyske byen Meiningen.

Hun har et berettiget håp om at en av samenes viktigste kulturhistoriske gjenstander kan komme hjem. Fossums direktørkollega, Philipp Adlung ved Meininger Museen, er klar for å drøfte med sitt eget styre om museet skal gi fra seg sin mest spesielle gjenstand. Det dreier seg om en tromme, «en magisk samisk tromme» som det heter i museets dokumenter fra 1837, fra da den engang hellige seremonielle gjenstanden ble ført inn i museets register. Sjamantrommen, eller runebommen, har vokst seg til stjernestatus blant etnografer og andre kjennere av samiske kulturminner. For samene kan den regnes som et slags hellig alter fra tiden før den danske kongemakten tvangskristnet samene på 16- og 1700-tallet.

Den er et sjeldent museumsobjekt, og gjennom første halvdel av 1900-tallet viste også private samlere stor interesse for trommen. Men museet beholdt trommen, og har vist den frem med stolthet. Den er kjent under to navn; Folldalstromma og Frøyningsfjelltromma. Historien om dens sjamanistiske bruk er usedvanlig godt dokumentert, av kristne misjonærer. Det samme er alt om hvordan den ble beslaglagt som ledd i de danske kongenes religiøse og politiske kamp mot det samiske.

Trommen er i utmerket stand, alderen tatt i betraktning, for de kongelige, adelige, og museumsforvalterne har stelt pent med sitt trofé. Nå har den potensial til å bli selve signaturtrommen for det nyåpnede og ambisiøse sørsamiske museet på Snåsa. Museet har eksistert siden 1964, men ble raskt for lite. Planleggingen for det nye anlegget som åpnes nå i juni, startet allerede i 1986. Det har tatt tid, men den 17. juni klipper kulturminister Anette Trettebergstuen snoren og gir samisk historie nye eksponeringsflater.

Sensasjonell utvikling

– Jeg både håper og tror at vi kan ha Folldalstromma på plass i vårt museum i løpet av neste år. I 2023 er det 300 år siden tromma ble beslaglagt. En tilbakeføring i et slikt jubileumsår vil ha stor symbolverdi, sier Birgitta Fossum til KulturPlot. Men lenge før det, faktisk allerede i slutten av juni i år, kan Kulturstiftung Meiningen-Eisenach avgjøre trommens videre skjebne.

Sjamantrommen står på museumsstyrets dagsorden etter at Sameien Sijte har ønsket en dialog om trommens fremtid. I praksis ønsker Fossum seg en repatriering – en tilbakeføring til området trommen opprinnelig kommer fra. Et ønske som er i pakt med FNs erklæring om urfolks rettigheter: «urfolk har rett til å bruke og eie sine egne seremonielle gjenstander». Derfor er Folldalstromma ønsket på Snåsa. Men repatriering er et vanskelig ord i kulturpolitikken, og tilbakeføring av ofte svært verdifulle og kontroversielle gjenstander skaper like gjerne kriser og diplomatisk krøll som raske, gode løsninger. Det blåser en repatrieringsvind over verden for tiden, men statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann i Kulturdepartementet velger sine ord med omhu. Han bekrefter at departementet er kjent med det sørsamiske museets initiativ.

– Men jeg har forståelse for at det tyske museet må bruke noe tid på å vurdere denne forespørselen, sier Bohman til KulturPlot. Det kan med andre ord dukke opp skjær i sjøen.

Dersom styret i Meininger Museen allerede nå i sommer åpner for tilbakeføring, kommer løsningen sensasjonelt raskt. Det ble for eksempel arbeidet i over 40 år med å få tilbakeført en samisk sjamantromme fra Nationalmuseet i Danmark til RiddoDuottarMuseat – De Samiske Samlinger i Karasjok tidligere i år.

Tromming i alle kanaler

I media så det ut som om Danmarks Dronning Margrethe til slutt måtte gripe inn for å få fortgang i saken. Men Christian Sune Pedersen, forskningssjef for nyere tid og verdens kulturer ved Nationalmuseet i København, sier til KulturPlot at de faglige beslutningene om tilbakeføringen allerede var tatt før daværende sametingspresident Aili Keskitalo i fjor høst skrev brev til dronningen. I brevet var kravet om repatriering krystallklart.

Sametingspresidenten definerte de samiske områdene og Norge som en tidligere dansk koloni, og tillot seg å mene at Danmark burde følge opp den norske nasjonalstatens store tilbakeføringsprosjekt Bååstede. Prosjektet går ut på at over 1600 samiske gjenstander overføres fra Norsk folkemuseum og Kulturhistorisk museum i Oslo til seks samiske museer. Hun minnet også Dronning Margrethe om at FN sier klart at «urfolk har rett til å bevare, ha kontroll med, verne og utvikle sin kulturarv og sin tradisjonelle kunnskap og sine kulturuttrykk».

Brevet fikk saken inn i den brede offentligheten; på tv, i den skandinaviske tabloidpressen og i europeiske kvalitetsaviser. Og det endte med samisk triumf. Trommen ble tilbakeført med en kort uttalelse fra den danske kulturministeren, Ane Hasleboe-Jørgensen, i en pressemelding: «Det er helt naturlig at trommen får sitt varige hjem på museet som den har en historisk tilhørighet til». Alle jublet til slutt.

– Men det tok jo over 40 år, sier seniorrådgiver Janne Hansen ved Sametinget til KulturPlot. For trommen hadde vært på utlån i Karasjok siden 1979.

Trommen som plutselig hele verden brydde seg om, ble i 1691 tatt fra sjamanen Anders Poulsson i Nesseby i Finnmark. Da saken mot ham var oppe til doms året etter, ble han på bestialsk vis drept med øks mens han ventet på rettens avgjørelse. Han var anklaget for «ugudelig og slem trolldomskunst» og for å ha vært i besittelse av trommen.

Har fortsatt sjamanens kraft

I en leder i mars i år slo den britiske avisen The Guardian fast at tilbakeføringen gir håp. Lederskribenten siterte den nyvalgte sametingspresidenten Silje Katrine Muotka på at kraften fra sjamanen Poala-Ánde (Anders Poulsson) fortsatt er med samene «når vi nå fortsetter å ta eierskap over vår egen historie». Den store oppmerksomheten kan føre til at museer i Europa og andre steder lettere aksepterer ønsker om få tilbakeført seremonielle gjenstander knyttet til religionsutøvelse. Og den store trommejakten både fra Karasjok og andre samiske museer fortsetter. Seniorrådgiver Hansen ved Sametinget sier til KulturPlot at det til stadighet dukker opp nye samiske trommer på museer i utlandet. Delvis motivert av at flere av de samiske museumslederne aktivt oppsøker museer, blant annet i Storbritannia.

Folldalstromma, som takket være Fossums initiativ, nå kan bli den nye samiske snakkisen i kultur-Norge, om enn ikke før til neste år, ble beslaglagt i 1723 under en massiv og voldelig prosess for å kristne de norske samene. Alt skjedde på befaling fra den dansk-norske kongen Frederik 4., med god hjelp av den norske presten Thomas von Westen som hadde sin misjonsbase i Trondheim.

De to samene som eide trommen, Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov, hadde rømt til Sverige i et forsøk på å beholde den. Men i Jämtland ble de innhentet av von Westens menn i Misjonskollegiet, en statlig organisasjon opprettet i 1714 for å drive misjonsvirksomhet i kongerikets indiske kolonier, på Grønland og overfor samer i Trøndelag og Nord-Norge.

De to trommeeierne ble senere avhørt av von Westen selv, og det de fortalte om trommen danner grunnlaget for å kunne forstå hvordan samene brukte sjamantrommene, og hvordan de brukte symbolene på trommeskinnet for å tolke verden, og søke råd i små som i store spørsmål.

Juha Pentikäinen, som er en finsk anerkjent folklorist og religionshistoriker, har skrevet at de samiske sjamantrommene er avanserte, og at «de rike dekorasjonene representerer et erkjennelsessystem med lag; ett reelt, ett mytologisk, ett himmelsk og ett åndelig nivå».

Både Kong Frederik 4. og von Westen var overbevist om at samenes naturmytiske religionsutøvelse var djevelens verk. Og selve bindeleddet mellom samene og djevelen var de samiske sjamanene og deres trommer. Målet var kort sagt å omvende alle samer, og samle inn og helt ødelegge alle sjamantrommene.

Langt på vei lyktes de. Mange sjamantrommer ble ødelagt i Norge, men de fleste, hundretalls tommer, ble sendt til København, der nesten alle gikk tapt ved en brann i Misjonskollegiets lager i 1795.

Knallhard dansk politikk mot samene

Frederik 4.s harde linje overfor samene var en videreføring av en praksis som Christian 4. etablerte tidlig på 1600-tallet. Han oppfattet samenes offertradisjoner og andre rituelle religiøse handlinger som uakseptabel trolldom, og at denne trolldommens plass i hverdagslivet sto i veien for det dansk-norske kongerikets ambisjoner om å øke bosetningen nordover i Norge. Kongen ville ha en mer sammensatt befolking i strategisk viktige områder, særlig fra Trøndelag og nordover til Barentshavet. Han ønsket seg også mer folk i nord, som et bolverk mot arvefienden Sverige, som var i ferd med å bli den dominerende makten på Nordkalotten, og som viste stor interesse for vår nordligste landsdel.

Svenskene var ute etter å skattlegge samene, og i en tid da Danmark-Norge var nær ved å gå til krig mot Sverige, var Christian 4. usikker på lojaliteten til samene. Slik han så det representerte de en sikkerhetsrisiko. I 1609 formaliserer han sin samepolitikk, et trekk i datidens geopolitiske spill.

I det siste av sju punkter slår kongen fast at samenes trolldomsvirksomhet er av en slik avskrekkende karakter at verken nordmenn eller andre fromme folk tør bosette seg i nærheten av dem. Historikeren Rune Blix Hagen, ved UiT – Norges Arktiske universitet, har i årevis studert samiske trolldomstradisjoner, og blant annet hvordan kongemakten og kirken sammen sto for systematiske overgrep mot samer. Han skriver i en av sine mange tekster om emnet at «samenes bruk av trolldom sto altså i veien for det dansk-norske rikets framrykking i nord». Stadig flere historikere setter nå overgrepene mot samene i en maktpolitisk sammenheng, og viser at kirken var kongens lydige tjener i et stormaktsspill.

Djevelens instrument, men sjelden skatt

Selv om trommene i utgangspunktet representerte det kongemakten ville bekjempe, ble noen av trommene sett på som spesielt eksotiske, og en av dem var Folldalstromma. Derfor fikk den spesialbehandling, og havnet i Indianersalen i Det Kongelige danske kunstkammer da den kom til København senest i 1730, muligens tidligere. Den fikk plass sammen med blant annet en spydspiss fra Indonesia, en japansk tobakkspipe, en skje av elfenben fra Afrika og fire russiske treboller. Denne «oppgraderingen» har spilt en vesentlig rolle for at den ble bevart og beskyttet som en sjelden skatt. Riktignok ble den bare i kongelig eie frem til 1757, da Kong Frederik 5. ga den i bryllupsgave til hertug Ernst Friedrich 3. av Sachsen-Hildenburdhausen i dagens Thüringen i Tyskland.

I 70 år var tromma i fyrstelig eie, inntil politiske endringer og omorganiseringer i fyrstedømmet førte til at fyrst Friedrich ga bort hele sin boksamling, sin kunstsamling og sine skatter i sitt omfattende «naturaliekabinett». Via private samlere kom sjamantrommen i 1837 inn i samlingene til Meininger Museen. Og fra da av vokste interessen blant det som i dag ville vært omtalt som den etnografiske ekspertisen. Den tyske antropologen og samleren Gustav Klemm omtaler trommen som en viktig seremoniell gjenstand i tibindsverket «Mennskehetens almenne kulturhistorie» (Allgemeine Kulturgeschichte der Menschheit), utgitt mellom 1843 og 1852.

Dette førte til at trommen ble et ettertraktet objekt for private samlere av arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, og interessen for å kjøpe trommen vokste utover 1900-tallet. Særlig etter at den svenske sameforskeren og etnografen Ernst Manker skrev om hvor verdifull trommen er i sitt storverk «Magiske sametrommer» (Die lappishe Zaubertrommel) på 1930-tallet. Manker var selv interessert i å kjøpe trommen. Det samme var svenske forretningsfolk og finske og svenske pengesterke enkeltpersoner med tilknytning til landenes politiske ledele. En museumsdirektør i Leipzig mente det var svært vanskelig å fastsette verdien, og oppfordret museet til få inn bud. Meininger Museen gjorde i perioden mellom første og andre verdenskrig flere forsøk på å selge tromma uten å lykkes. Trolig satte museet prisen for høyt i økonomisk vanskelige tider.

Åpen for repatriering

Fossum har hatt skriftlig kontakt med Meininger Museen over lang tid, men sier til KulturPlot at hun ikke har fått noe svar fra Tyskland på sine betraktninger om trommens svært sentrale plass i samisk historie.

Selv om verken Saemien Sijte i Snåsa, Sametinget eller norske myndigheter har formulert et krav overfor Meininger Museen, er ønsket om at sjamantrommen skal tilbakeføres i pakt med tidsånden. Muligens oppfatter direktør Adlung i Meiningen at han har det han trenger for å gå videre i prosessen, uten å blande inn andre enn de to gjeldende museene. Kilder KulturPlot har snakket med, både i Tyskland og i Norge, mener at en løsning er lettest å finne mellom museene direkte, uten at saken skal bringes opp på regionalt eller nasjonalt nivå.

For i land etter land åpner museer for å levere tilbake kunst og kulturminner som beviselig har havnet i europeiske samlinger etter lovbrudd eller handlinger som i dag oppleves som klart uetiske.

Denne trenden kan også virke inn på hvordan internasjonale museer ser på de samiske samlingene, mener Friedrich von Bose, forsknings- og utstillingssjef ved Staatliche Ethnographische Sammlungen Sachsen i Leipzig. Han sier til KulturPlot at de aller viktigste gjenstandene for samene, sjamantrommene, er samlet inn mot samenes vilje. Og at det er viktig for museene å bidra til en rask og smidig repatriering, men at det kan være særlig utfordrende å tilbakeføre samiske gjenstander, da samene i dag bor i fire ulike nasjonalstater, Norge, Sverige, Finland og Russland.

Drahjelp fra Nigeria

Han peker også på at repatriering og samarbeid med ulike samiske museer gir muligheter til å bygge nye nettverk der små og store, gamle og nye museumsinstitusjoner er likeverdige. von Bose trekker også frem at dersom museene er åpne for tilbakeføring av samiske gjenstander, åpner det nye muligheter for utstillinger om samiske spørsmål i prestisjetunge tyske institusjoner. Mange tyske museer har store samiske samlinger som det til nå har vært for faglig ressurskrevende å omsette til utstillinger.

Dette stemningsskiftet, politisk vilje til repatriering – og forpliktende oppfølging i alle fall i deler av den internasjonale museumsverdenen – kan virke inn på hvordan Meininger Museen ser på sin samiske sjamantromme. Ikke minst med tanke på at gjenstander knyttet til religiøse ritualer i henhold til FN, skal være lettere å få tilbakeført enn andre mer hverdagslige gjenstander.

Flere tyske museer bidrar nå i et av verdens mest omfattende repatrieringsprosjekter: museene skal nå levere tilbake et stort antall bronseskulpturer fra 1400-tallet som opprinnelig kommer fra Benin i Nigeria. Skulpturer som i 1897 ble stjålet av britiske tropper på plyndringstokt i Afrika. Bronseskatten ble deretter omsatt på det åpne markedet. Over 1000 skulpturer havnet i Tyskland, blant annet på museet i Leipzig. Nigeria krever nå at skulpturene returneres. Den tyske regjeringen og tyske museer har godtatt kravet, og legger nå til rette for en storstilt tilbakelevering. Det samme er i ferd med å skje i en rekke europeiske land.

Ber om tålmodighet

Museumsdirektør Philipp Adlung er ordknapp overfor KulturPlot, men skriver følgende i en e-post: «Jeg er kjent med diskusjonen om en mulig repatriering». Samtidig skriver han at han er usikker på om sjamantrommen i hans museum kan sammenlignes med gjenstandene fra tidligere kolonier som tilbakeføres fra museer i mange land. «Men selvsagt, dette utelukker ikke diskusjonen, som vi med glede deltar i». Han legger frem saken om Saemiens Sijtes ønske om få trommen tilbake til Trøndelag på styrets førstkommende møte, den 22. juni. «Jeg ber om tålmodighet», skriver Adlung til KulturPlot.

Nøyaktig hva han vil foreslå for sitt styre er uvisst, men etter det KulturPlot vet ligger det an til at Adlung ønsker å jobbe for en tilbakeføring av trommen i løpet av neste år. Han vet at en tilbakeføring da kan knyttes til 300-årsjubileet for beslagleggelsen, og en tilbakeføring til Norge vil trolig gi Meininger Museen stor positiv oppmerksomhet internasjonalt. Direktøren kjenner Folldaltrommas historie godt, og er opptatt av at gjenstander av en slik art, med stor kulturhistorisk verdi knyttet til sin seremonielle rolle for samene, bør være i samisk eie.

I det tyske museet er trommen et eksotisk innslag, i en samling som mangler andre eksotiske elementer av lignede karakter. Den er stilt ut sammen med historiske musikkinstrumenter med tilknytning til den klassiske europeiske musikktradisjonen. Dette underbygger muligheten for at museets direktør kan være innstilt på å overføre sjamantrommen til Saaemien Sijte, mener tyske eksperter KulturPlot har snakket med.

I mars hadde den tyske storavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung en større artikkel om trommen. Avisen påpekte at trommen på ingen måte passer inn sammen med klarinetter og fløyter og fortellinger om hvordan disse instrumentene er knyttet til sentrale europeiske musikere og komponister, som Johan Sebastian Bach og andre tyske storheter.

100 trommer – bare en håndfull i Norge

Mens Norge er fattig på samisk kulturarv, ligger tusenvis av samiske gjenstander, også mange som engang var hellige og umistelige, i europeiske museer og samlinger uten at museene egentlig aner hva de har. Mange museer har heller ikke sett det som sin oppgave til å lage utstillinger og egne prosjekter om et lite kulturområde fra utkanten av Europa.

Fra Leipzig i Tyskland melder von Bose, at Staatliche Ethnographische Sammlungen Sachsen, har flere trommer enn museet inntil nylig var klar over.

– Vi har sju trommer totalt, sier von Bose til KulturPlot. Han er svært glad for den nye oppmerksomheten knyttet til samisk kulturarv, og følger utviklingen nøye.

At museet plutselig har flere trommer enn det den finske forskeren Eeva Kristiina Nylander, som er ekspert på samiske sjamantrommer, har identifisert i Leipzig, er svært interessant. Og dette viser at tallet på trommer trolig kommer til å stige dersom flere museer går gjennom sine samlinger på nytt.

I sitt arbeid med en doktoravhandling ved Giellas institutt for samiske studier ved Universitetet i Uleåborg (Oulo på finsk), har hun identifisert rundt 100 trommer på museer i Norden og ellers i Europa. Mange befinner seg i toneangivende museer i London, Leeds, Berlin, Leipzig, Torino og Marseille. Både trommene og andre samiske gjenstander kommer fra hele det samiske området, de nordiske landene og Russland.

Bare en håndfull komplette og noen delvis ødelagte trommer finnes i de norske museene. Saemien Sijte har nettopp fått overført en tromme fra Norsk Folkemuseum. Flest trommer og samiske gjenstander finnes i Nordiska Museet i Stockholm, som har 8400 samiske gjenstander – alt fra bruksgjenstander til sjamantrommer. Danmark, med sine eneveldige konger som i flere hundre år drev en knallhard politikk for å få samene til å omvende seg til den kristne tro, har en forbausende liten samling. I Nationalmuseets etnografiske samlinger er det registrert 1050 enkeltobjekter. Det lave tallet har sammenheng med at Misjonskollegiets magasiner gikk opp i røyk

Sørsamisk tromme i København

Nationalmuseet i København har etter forespørsel fra KulturPlot gått gjennom den samiske samlingen. Seniorforsker Martin Appelt skriver at 30 av gjenstandene er fra tiden før 1830. De eldste stammer fra Gottorpske Kunstkammer, de danske kongenes eget kunstkammer, og er samlet inn mens misjoneringen i Norge var på sitt mest intense – det vil si omtrent samtidig som Folldalstromma ble beslaglagt.

I Nylanders oversikt har Nationalmuseet seks trommer, blant dem Skjækertromma, som er i museets faste utstilling. Denne trommen står sammen med Folldalstromma i Meiningen på ønskelisten til Birgitta Fossum og Saemien Sijte. Det er dokumentert at Skjækertromma kom til København i 1739, men at den trolig ble beslaglagt så tidlig som mellom 1720 og 1723. Det er godt dokumentert at Skjækertromma har tilhørt Lars Larsen, og at trommen har sin opprinnelse i et område som i dag heter Skjækerfjella, øst for Snåsa inn mot grensen til Sverige. Nationalmuseet vet at trommeeieren var døpt, og innlemmet i den kristne tro i en kirke i Jämtland i april 1696, og at han på slutten av livet var aktiv kirkegjenger i Snåsa kirke.

Dersom Fossum lykkes med å få hjem Folldalstromma, vil oppmerksomheten rundt dette gjøre at hun kan stille med gode forhandlingskort overfor Nasjonalmuseet i København. Tidsånden utfordrer de gamle nasjonalmuseene som tvinges inn i et samarbeid med både gamle kolonier, urfolk og minoriteter.

En del av materialet i den samiske samlingen ved Nasjonalmuseet er ikke samisk, men har likevel samisk relevans. Dette gjelder blant annet 35 oljemalerier fra 1748. Maleriene er idylliserte drømmebilder av slik de to danske kunstnerne, Johannes Rach og Hans Heinrich Eegeberg, så for seg samenes liv i nord. De to hadde aldri møtt samer, men laget bilder til en konge, Frederik 5., som åpenbart var nysgjerrig på samenes livsførsel. Bildene bygger på skisser fra den norske presten, samemisjonæren og språkforskeren Knud Leem, som hadde bodd i Finnmark i 10 år, fra 1725.

Frederik førte ikke en like hard politikk overfor samene, og Misjonskollegiet fikk en mindre fremtredende rolle. Monarken selv var en livsnyter, og i motsetning til sin far, Christian 6., sto han langt fra pietismen.

Uten kongelig drahjelp

Et viktig moment i diskusjonen om Folldalstrommas videre skjebne, er at den har vært på et kort, men svært vellykket utlån i Trondheim. I 2017, under markeringen av Tråante – 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet som ble avholdt i samme by i 1917, ble trommen vist på NTNU Vitenskapsmuseet. Det var en suksess, og viste den tyske museumsledelsen at det museumsfaglig er forsvarlig å tilbakeføre trommen til det området av Norge den kom fra. På nye Saemien Sijte er fasilitetene enda bedre og mer moderne enn på Vitenskapsmuseet.

Trommene inngår i den store internasjonale debatten om repatriering, og de får nå oppmerksomhet uten kongelig drahjelp. Men er det et mål at alle samiske trommer og andre gjenstander med norsk samisk opprinnelse skal tilbake til Norge?

– Det er ikke et mål i seg selv å tilbakeføre alle museumsobjekter med samisk proveniens til Sápmi, sier statssekretær Bohmann. Han ønsker å ha samiske gjenstander ved andre museer både i inn- og utland, nettopp for å nå bredt ut med kunnskap om samisk kultur og historie. Og han legger til:

– Det er imidlertid visse typer gjenstander som både er sjeldne, og som har særlig stor betydning for samisk historisk bevissthet og identitet. Runebommer hører utvilsomt til i denne kategorien, sier han.

Om dette betyr at samiske museer rustes opp for å kunne stille ut sine mest verdifulle gjenstander, som Sametinget mener er helt nødvendig, gjenstår å se. Akkurat nå er det Saemien Sijta som skinner og skal vise seg frem som en målbevisst formidler av samisk historie og kultur. Statssekretær Bohmann sier at «det tar tid å sikre bygningsmessige rammer som tilfredsstiller kravene til fullgod oppbevaring av verdifulle kulturhistoriske objekter». Få vet mer om dette enn samiske museumsinstitusjoner, som forventer seg mer av norske kulturmyndigheter nå når urfolksspørsmål tar en stadig større plass i den internasjonale samtalen. De færreste blir beroliget når regjeringens mann viser til at Statsbygg er på saken – og har gjennomført en mulighetsstudie.

Kanskje kommer Folldalstromma hjem før mulighetsstudien bærer frukter. Den har i alle fall et museum å vende hjem til.