Elsket og utskjelt kristenpop

Olav Solvang, som har skrevet denne teksten, har også skrevet boka «Rytmer rett i hjertet. En beretning om den kristne populærmusikken i Norge». (Falck forlag, 2019)

Den kristne popen er elsket og hatet, gjemt og glemt, men den er også et betydelig stykke musikkhistorie. Mange av de virkelig store rock'n'roll-pionerene kom fra kirken.

Da Elvis tidlig i karrieren sin forsvarte seg med at han hadde lært «de obskøne» rock'n roll-faktene – som han blant annet ble sensurert for i The Ed Sullivan Show i 1956 – under talerstolen til pastoren i pinsemenigheten Assemblies Of God i Tupelo, hvor foreldrene Gladys og Vernon hadde tatt ham med fra han var en neve stor, var det få som trodde ham. Før Jerry Lee Lewis slo igjennom med «Whole Lotta Shakin’ Going On» og «Great Balls Of Fire», hadde han – sammen med fetteren, den senere kjente amerikanske TV-evangelisten Jimmy Swaggart – spilt piano i pinsemenigheten de tilhørte i Ferriday i Louisiana.

LES OGSÅ | Regissøren bak «Disco»: – Jeg ville skildre en karakter som mister seg selv

Her hjemme er den kristne popen og rocken en underkommunisert del av norsk musikkhistorie. Men på slutten av 50-tallet plugget Aage Samuelsen inn den elektriske Gretsch-gitaren sin, og skapte rock'n roll stemning på frimenigheten Maran-Atas møter. Olaf Hillestad dro i gang rytmegudstjenester midt på 1960-tallet. Arvid Wangberg var Norges første kristne popartist. Og i 50 år har Ten Sing-bevegelsen fostret profesjonelle artister. Silje Nergaard startet i Ten Sing. Det samme gjorde Morten Harket, Sigvard Dagsland og Bjarte Hjelmeland. For å nevne noen.

Som løvetann gjennom asfalt

I kristenpopens barndom var det liv og røre, latter og begeistring. Men den rytmiske musikken møtte også kamp og motstand – fra organister, forkynnere, eldstebrødre og folk flest. Men kristenrocken lot seg ikke stoppe, den presset seg fram som løvetann gjennom asfalt.

Jeg selv ble født samtidig med rock'n roll, tre uker etter at Elvis hadde vært på amerikansk TV for første gang, med opptredenen på Louisiana Hayride 5. mars 1955. Om lag sju år senere kjøpte jeg mine første singelplater og EP-plater med Elvis, Cliff og Beatles. Kristne pop-plater fantes ikke. Men en dag, i 1966, kom min far hjem med en flat liten pakke til meg. Inni lå det en EP-plate med Arvid Wangberg som het «Jerikoveien». På omslagsbildet hadde Wangberg skinnjakke. Plateselskapet var det verdslige selskapet Philips.

Det var lovende: De andre kristne platecoverne jeg hadde sett, var som regel med herrer med slips og dress og trekkspill og kassegitarer på magen. Eller alvorlige kvinner med tekkelige kjoler og permanent. Alle på kristne selskap som Klango, Golden Voice og Lynor.

Trønderen Arvid Wangberg var Norges første kristne pop-artist. Mange eldre kristne fordømte den rytmiske forkynnelsen hans, mens barna deres spilte platene hans i smug. Med Wangbergs rytmer og selveksponerende fremtoning, mistet den kristne musikken uskylden. Da forkynnere og «eldstebrødre» ba NRK boikotte platene hans, tok daværende leder for religiøs avdeling i statskanalen, Sigurd Lunde, oppfordringen til etterretning. Kjell Thue i «Nitimen», ønsket derimot å spille Wangbergs sanger. Lytterne likte det, jo! NRK-ledelsen ga likevel Thue beskjed om at han ikke gjorde det norske folket noe godt ved å spille slik musikk. Wangberg lagde beatmusikk, som på den tiden heller ikke var blitt stueren i samfunnet forøvrig. Han digget Elvis og spilte en tid med musikere fra det trønderske pop-bandet The Vikings. Wangberg var også inspirert av en tidligere dansemusiker fra Skien, som begynte å skrive åndelige viser etter at han ble frelst: Aage Samuelsen.

Broder Aages rockeshow

Da Aage Samuelsen spilte elektrisk gitar til sine egne rytmiske og forkynnende sanger på slutten av 1950-tallet, møttes to musikalske kulturer som var som vann og ild: Den kristne og den verdslige musikken.

Aage Samuelsen (1915-1987) var en forrykende forkynner og en åndelig rock’n roller som var elsket og hatet. I frimenigheten Maran Ata stod stemningen i taket, og Samuelsen kunne med sin elektriske gitar og sitt heseblesende show minne om en amerikansk rock’n roll-artist. Avstanden mellom Broder Aage og Jerry Lee Lewis var mindre enn man skulle tro. Også fordi begge hadde glimtet i øyet og snerten i replikkene.

Broder Aage var den første kristne musikeren i Norge som plugget inn gitaren, og sannsynligvis var han en av de aller første i Norge som spilte elektrisk gitar: «Aage spilte til og med solo på el-gitaren! Det var nesten uhørt på den tiden, fordi man var så redd musikken skulle ta vekk selve budskapet», uttalte Jan Groth under en minnekonsert for Aage Samuelsen i Ibsenhuset i Skien i mai 2000. Herrens glade jubelgutt tenkte ikke slik.

Til de som mente han burde finne på noe bedre å gjøre enn å spille «piggtrådmusikk», sa Samuelsen i fullt alvor: «Henda mine er ikke laga for arbe, men for gittarspell og håndspåleggelse».

Vind i seilene

Det har vært mye strid rundt den kristne popen. Det ble ofte et ublidt møte mellom europeisk kirke- og menighetsmusikk og afroamerikansk rytmisk musikk. Det tok tid før kritikerne skjønte at dette kunne være en gjensidig berikelse. Noen skjønte det aldri. Gitarist, komponist og sanger Knut Reiersrud har sammenlignet de to tradisjonene med en fyrstikk og riveflaten på fyrstikkesken, som begge er like nødvendige for å få varme og lys.

Fra midten av 1960-tallet til begynnelsen av 1990-tallet blomstret imidlertid den kristne populærmusikken her i landet. Det ble en flora av plateutgivelser, konserter, festivaler og egne musikkmagasiner. Forløperne var en mer rytmisk bedehusmusikk, Up With People-bevegelsen i USA, Jesusvekkelsen, og ikke minst det engelske frelsesarmebandet Joystrings. Allerede i 1963 føyk de inn på hit-listene i England med forkynnende pop-musikk.

Etter hvert som de fleste motstanderne av rytmer i gudshusene hadde gitt opp kampen, eller i det minste dempet seg, fikk den kristne populærmusikken stadig mer vind i seilene. Artister og band dukket opp som paddehatter over hele landet. Flere av solistene i de første korene, som hadde vært et viktig utstillingsvindu, fikk platekontrakt. Band fra de samme korene, eller med tilhørighet i menighetene, steg opp fra øvingslokalene i kjellere. Det kristne konsert- og festivaltilbudet vokste kraftig. Det samme gjorde platesalget.

Evie og Arnold

Den mest populære kvinnelige kristne popartisten i Norge på 1970-tallet var Evie Törnquist. Da 15-åringen en kveld i 1971 dukket opp i TV-ruta sjarmerte hun alle. High school-studenten fra New Jersey, som snakket norsk-amerikansk med bløde sørlandskonsonanter, hadde nettopp gitt ut sin første norske LP, «Evie», på pinsevennenes plateselskap Klango. Etter TV-opptredenen solgte plata snart over 40.000. Konsertarrangører stod i kø; ikke bare kristne menigheter, men også messe og event-arrangører over hele Norge. Friskheten, men også frimodigheten hennes, hadde liksom ingen grenser. En gang hun ble intervjuet av Ola Nergaard på NRK TV om troen sin, avbrøt hun ham plutselig: «Har ikke du lyst til å bli frelst da, Ola?»

Blant de mannlige kristne rytme-pionerene rager Arnold Børud øverst. Han var ikke bare med på å bygge opp den kristne populærmusikken i Norge, han fortsatte også å være en profilert vedlikeholdsarbeider av det i dag utrydningstruede byggverket. I over 50 år har Børud laget og fremført rytmiske og forkynnende sanger, tilsynelatende upåvirket av hva andre har ment om måten han har gjort det på. I senere år har sønnen Ole Børud og barnebarnet Lisa Børud ført familiens musikalske tradisjoner videre, også utenfor menighetsgrensene.

Rockheim åpner dørene

Etter den tidlige epoken med Evie og Arnold Børud, var Jan Groth, Bjørn Eidsvåg og Hans-Inge Fagervik lenge blant de mestselgende og mest populære artistene på det kristne musikkmarkedet. Et marked som ble et stadig større nisjemarked for de som hørte til i det kristne miljøet, men som forble en godt bevart hemmelighet for de fleste andre.

Lars Mørch Finborud, kunsthistoriker, forfatter og sjef for det verdslige plateselskapet Plastic Strip Press Records, ante knapt at kristen populærmusikk fantes, da han tilfeldigvis kom over en kristen LP-samling på loftet til en bekjent. Finborud, som ikke regnet seg som kristen, ble imponert, ja nærmest bergtatt, da han satte stiften på platespilleren på noen av de kristne vinylplatene han hadde funnet frem. Hvorfor hadde han ikke hørt dette før? I 2011 samlet han et utvalg med 13 låter på LP-en og CD-en «Lukk opp kirkens dører – A Selection Of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980.» Mottagelsen var over all forventning.

Våren 2017 bestemte Norges populærmusikalske museum, Rockheim i Trondheim, seg for å lage en stor utstilling om kristen populærmusikk. Den åpnet i april 2019 og skal stå til mai 2020. Opp gjennom årene hadde de møtt så mange artister og bransjefolk med bakgrunn i denne historien, at de ikke lenger hadde noe valg: Dette måtte bare vises fram.

I popmusikkens barndom

Gjennom jobben min i det kristne musikkbladet Treff og i avisen Vårt Land har jeg lært den kristne musikken å kjenne innenfra, men i lys av min store interesse for også sekulær populærmusikk, har jeg også kunnet se den utenfra. I boka «Rytmer rett fra hjertet», som kom ut i 2019, bruker jeg en del plass på å beskrive de kristnes generelle skepsis til popmusikken.

I populærmusikkens barndom var det en nærmest unison protest fra alle som hadde lagt tenårene bak seg mot denne nymotens vederstyggelighet, eller «piggtrådmusikk», som det gjerne ble kalt. Etter at filmen «Rock Around The Clock» hadde hatt premiere på Sentrum kino i Oslo 20. september 1956, skrev VGs Arne Skouen: «Noe stort dummere enn det som vispes opp omkring rock’n roll, er det vel lenge siden vi har vært med på. Stilen er jo ikke annet enn naskerier fra rene og kultiverte jazz-former, blandet sammen til bråk.»

Mens slike utsagn snart forsvant fra verdslige media, så fortsatte de i kristelige kretser i flere år.

Djevelske rytmer

Jon Kvalbein i Norsk Luthersk Misjonssamband var en av de fremste kristne antirock-talsmennene. Kritikken kom som oftest i hans eget organisasjonsblad Fast grunn, og i Misjonssalen til Norsk Luthersk Misjonssamband i Stavanger ble det for sikkerhets skyld installert decibel-måler. Det som mer enn noe annetskulle spre frykt og sinne om temaet rock i kristne sammenhenger, var imidlertid boka «Baklengs djevelskap i rock’n roll». Den amerikanske forfatteren het Jacob Aranza. Den norske oversettelsen ble gitt ut på Hermon forlag i 1984. Første opplag var på 10.000.

I dag kan man undre seg over hvorfor såpass mange kristne opp igjennom tidene har hevdet, kanskje også virkelig trodd, at djevelen har hatt en spesiell forkjærlighet for rytmer og rock. Tidlig trodde flere kristne at djevelen bodde i fela, deretter i gitaren, før man fant ut at det var i trommene han hadde sitt tilholdssted.

Da jeg intervjuet den nå avdøde musikeren Paulo Vinaccia, en av Norges mest anerkjente og benyttede perkusjonister og trommeslagere i 2017, husket han godt at de kristne plateselskapene ofte var redde for at han skulle slå for fort, og for hardt, under innspillingene. Det kunne skremme vekk platekjøperne. «Det var en litt merkelig opplevelse. De kristne musikerne og sangerne jeg jobbet med, syntes rytmene mine var fantastiske. De kristne plateselskapsfolkene var derimot ofte bekymret. Jeg husker det trigget meg til å slå litt kraftigere enn jeg hadde fått beskjed om. Det var ikke for å provosere, men for å understreke et kraftfullt kristent budskapet enda bedre», sa Vinaccia.

Elvis og Jerry Lee Lewis

Den samme opphetede diskusjonen om rockens forferdelige innflytelse på unge mennesker, hadde gått i USA allerede midt på 1950-tallet. De første rock’n roll-artistene truet da for alvor det etablerte – og mer kristelige aksepterte – country-hegemoniet i landet.

At så godt som alle de virkelig store rock’n roll-pionerene kom fra kirken, gjorde ikke inntrykk hverken på verdslige eller kristelige. Elvis fortalte imidlertid at han hadde lært «de obskøne» rock’n roll-faktene i pinsemenigheten der foreldrene gikk. Jerry Lee Lewis hadde han spilt piano i en pinsemenighet i Louisiana, før han slo igjennom.

Det hører med til historien at moren til Jerry Lee, Mamie Lewis, var lite fornøyd med at sønnen hadde en hang til syndig rytmisk musikk. Hun meldte ham derfor inn på Southwest Bible Institute i Texas for å få ham på bedre tanker. En dag Jerry Lee spilte salmen «My God is real» i boogie-woogie-versjon på pianoet i bibelskolens møtelokale, kom tilfeldigvis skolens rektor innom. Han ble forferdet, og Jerry Lee ble utvist. Selv om en desillusjonert Jerry Lee Lewis nå proklamerte «I got the devil in me», og kastet seg ut i rock’n roll-livet, så sluttet han ikke å synge og spille kristne sanger på sin helt spesielle måte.

En tredje «rock’n roll-konge», Little Richard, er kjent for klassikere som «Tutti Frutti» og «Long Tall Sally». Han vokste opp i baptistkirken, men foretrakk etter hvert i stedet pinsevennenes mer fartsfylte møter. Snart ble han en like forrykende forkynner og gospelsanger som rock’n roller.

Og de var ikke de eneste rock’n roll-kjempene som kom fra kirken: Buddy Holly, som skrev hit-låter som «Peggy Sue» og «That’ll Be The Day», ble voksendøpt som 17-åring i menigheten Tabernacle Baptist Church i Lubboch i Texas. James Brown startet karrieren som gospelsanger i gruppa The Gospel Starlights i Toccoa i Georgia. Carl Perkins, mest kjent for «Blue Suede Shoes», gikk i kirken i Tiptonville i Tennessee, mest for å høre favorittmusikken «southern gospel».

Kainos og Jo Nesbø

Kainos fra Molde var den første rendyrkede kristne rockegruppa i Norge. Guttene i Kainos hadde lengre hår, og spilte høyere, enn noen andre kristne artister hadde gjort før dem her på berget. Året var 1978. Bandets første album ble spilt inn i I.C.C. Studio i Eastbourne i England. Lydteknikeren, Andy «Killer» Kidd, var – i likhet med Kainos-karene – også blitt «født på nytt». Kidd var for øvrig en god venn av Bono i U2.

Da Kainos’ neste LP, «Tolvte time», skulle planlegges, var målet å lage en enda bedre innspilling enn debuten. Koste hva det koste ville. Det lokale selskapet Visjon, som var knyttet til menigheten Visjon i Molde, hadde vært en fin fødselshjelper. I forsøket på å nå en større musikkverden enn den kristne, hadde bandet fått kontrakt med et av de største multinasjonale plateselskapene, CBS (senere Sony Music). For å få nye tekstimpulser, hadde Kainos spurt Jo Nesbø, som på den tiden var mer kjent som lovende fotballspiller i Molde enn som leder for bandet Di Derre, om å bidra på tekstsiden. I Nesbøs «Reell frelse» heter det: «For du er frelst menneske, og din frelse er reell. De kan stenge deg inne på livstid, men de kan ikke stenge din sjel». Først mange år senere skulle Nesbø bli verdenskjent som krimforfatter.

Kainos «Now That I’ve Found» fikk i 1980 fikk en 3. plass på «Europatoppen», som ble sendt på NRK Radio. Nærmere et kommersielt gjennombrudd utenfor de kristne kretsene, kom de ikke. Kainos forbilder, Irske U2, greide det imidlertid. De tok steget fra den kristenkarismatiske gruppa Shalom i Dublin, til rockens øverste tinde. Albumet «October»med monsterhiten og salmen «Gloria» mener mange er den beste «kristenrock-skiva» som er laget.

Ten Sing-bevegelsen

I Norge utgjør Ten Sing en viktig del av den moderne, kristne musikken. Det var ungdomspresten Kjell Grønner som startet landets første Ten Sing-kor i Bergen høsten 1967. Året etter fikk korets konsert under KFUK-KFUMs TT – et tenåringstreff i Sandefjord – interessen for Ten Sing til å eksplodere. Et år seinere var det 100 slike kor.

Førstelektor og programansvarlig for populærmusikk ved Westerdals Oslo School of Arts, Audun Molde, har sagt – i et intervju jeg gjorde med ham i Vårt Land – at Ten Sings betydning i Norge har vært kraftig underkommunisert i offentligheten: «Bevegelsen har hatt større innflytelse på norsk populærmusikk enn for eksempel punken. I tillegg til å ha vært en viktig rekrutteringsarena for proffe sangere og musikere, har Ten Sing også gitt en drøss med norske gutter og jenter sang- og spilleglede.»

Tenåringer som knapt hadde satt sine ben i et kirkerom etter konfirmasjonen, strømmet til kirkehusene til Ten Sing-øvelsene. De som ikke var interessert i sang og musikk, var i det minste interessert i søte Ten Sing-jenter og kjekke Ten Sing-gutter.

I Ten Sing ble ingen stemt ut. Målet var ikke å bli et idol, selv om flere likevel ble det. De som ikke kunne synge, kunne bare late som. Ingen brydde seg. Eller de kunne begynne å spille et instrument. Kanskje ville de heller være lydteknikere, ordne med lyssettingen, ha ansvaret for koreografering og danseinnslag? Hvis ikke, kunne koret alltids trenge noen sjauere som bar utstyret deres, eller noen som hengte opp konsertplakater.

Flere av de første Ten Sing-korene var inspirert av konserter som Up With People – en nordamerikansk ungdomsbevegelse – hadde i Norge. Korene fikk drakter og orkesteret dresser. Det skulle ikke stå på stilen.

Stinn brakke

Debut-LP-en til Bergen Ten Sing, «En utstrakt hånd» (Harmoni, 1968), ble spilt inn i Falconer Lydcenter i København. Kort tid etter tilblivelsen av Bergen Ten Sing, kom Crossing fra Holmen menighet i Asker. Debut-LP-en «Crossing» fra 1968, var sannsynligvis den beste og viktigste Ten Sing-plata som er gitt ut her i landet. Korets musikalske drivkraft, Holm Holmsen, hadde 15 år tidligere vært med å inspirere John Lennon og Paul McCartney til å starte The Beatles. Holm Holmsen spilte på 1950-tallet piano i et av Liverpools mest populære jazzband, som i likhet med byens skiffle-grupper spilte på byens torg hver lørdag formiddag. Der var John Lennon og Paul McCartney faste tilhørere, før Beatles ble til, og de ble inspirert av det de hørte. Slik har Paul McCartney fortalt det i et Rolling Stone-intervju.

LP-en«Crossing» var en musikalsk milepæl i den ungdommelige kirkefornyelsen. I motsetning til de fleste andre Ten Sing-kor, flettet Crossing inn jazz, folkemusikk og pop i repertoaret sitt. Pianist og musikalsk leder Holm Holmsen behersket alt dette til fingerspissene. Han ga flere tradisjonelle salmer en foryngelseskur, som både begeistret og forarget: Landstad-salmene «Ungdommens frelser» og «Herre, jeg har handlet ille», var ikke til å kjenne igjen.

Mitt eget første møte med Crossing var på en ungdomsskole i Asker våren 1969 i 8. klasse. Over skolens høyttaleranlegg ble annonsert at det skulle være konsert i gymsalen. Gymsalen ble raskt fylt opp. Noen sikret seg plass ved å klatre opp i ribbeveggene. Da Crossing, med fullt pop-band band, kjørte i gang med en rocka versjon av «Deg lysets Fader», ble det jubel og trampeklapp. Det dundret fra trommesettet til Erik Hillestad, som senere skulle bli kjent som plateprodusent, musiker og låtskriver. De som trodde kristen musikk bare var kjedelige salmer, fikk her tro om igjen. Og lærerne fikk sitt å tenke på: De altfor mange elevene i gymsalen, ifølge brannforskriftene, var i fyr og flamme. Senere har jeg tenkt at det må ha vært litt sånn det var, da Johnny Cash holdt konsert i San Quentin 24. februar det samme året, og vaktene var livredde for å miste kontrollen over innsatte som så til de grader lot seg rive med av countrysanger om frihet og om Jesus.

Fostret musikere

To av Norges mestselgende og mest kjente artister de siste 30 årene, Bjørn Eidsvåg og Morten Harket, har begge bakgrunn i Ten Sing. Bjørn fra Sauda Ten Sing og Kraft Ten Sing i Tonsen Menighet i Oslo, og Morten fra Pappas Barn i Østenstad Menighet og Anthem i Asker Menighet.

I forbindelse med Ten Sings 50-årsjubileum i 2017, ga Kirkelig Kulturverksted ut albumet «De utrolige». Her bidro Bjørn Eidsvåg med «Som et barn», og han uttalte i anledning utgivelsen at Ten Sing hadde hatt stor betydning for ham. Ten Sing har vært avgjørende både for hans karrierevalg og hans tro, fortalte han. Her kunne ham kombinere sin begeistring for Jesus og The Beatles, og de fikk prøve seg på det meste av musikkuttrykk, drama og dans. Eidsvåg har beskrevet det som et supert sted for å utfolde seg kreativt, og for fellesskap og vennskap.

En annen som har vært innom Ten Sing, er komikeren Dagfinn Lyngbø. Han begynte i Ten Sing-koret Conspirito da han var 14 år. Mange år senere innrømmet han imidlertid – under et av sine humorshow – hvorfor: «Ten Sing var min eneste muligheten til å få kline med Kristine!»

Organistens siste protest

Bare i drabantby-bebyggelsen Groruddalen i Oslo, innenfor en radius på omtrent én kilometer, ble det etablert fem sentrale Ten Sing-kor med over 100 medlemmer i hvert av dem. I ett av korene, Impuls Grorud, ble forfatterspiren Jan Kjærstad gitarist og musikalsk leder, innimellom også andaktsholder; som var kjent for å være bedre enn menighetens prester.

Ten Sing Oslo ble startet i 1969, og vokste raskt til over 100 medlemmer. Repertoaret på debut-LP-en, «Live i Chateu Neuf» (1973), var en salig blanding av gospel, salmer, sakral musikk og svensk visesang. Etter mye om og men fikk koret slippe til i Oslo Domkirke, men da Ten Sing Oslo skulle holde konsert i Fredrikstad domkirke i 1970, ble det skriverier. Domorganisten, Søren Gangfløt, mente at dette var «morsom underholdning, men ikke forkynnelse».

Uttalelsen ble referert i lokalavisa, og førte til intens debatt om hvorvidt et tenåringskor fra Oslo, med «dansemusikk» på repertoaret, skulle få lov å komme til kirken deres. Først da daværende prest i Oslo Bymisjon, Hans Christian Lier, talte Ten Sing Oslos sak, måtte organisten i Fredrikstad krype til korset. Ten Sing Oslo fikk synge i Fredrikstad, men det skjedde ikke uten en siste protest fra organisten: Da koret varmet opp før konserten, satte organist Gangfløt seg sporenstreks ved kirkeorgelet, og ga full guffe. Det var ikke ørens lyd å få. Det var en siste protest mot «underholdningsmusikken».

Flere Ten Sing-kor møtte motstand. Sindre Eide, som startet Sky Sing-koret i 1968, og senere ble leder for Ten Sing-bevegelsen i Norge, arrangerte månedlige Gospel Night-konserter i St.Petri kirke i Stavanger. Men selv om korets 140 medlemmer ble klappet frem av unge siddiser, ble de ikke klappet inn i kirken av byens domorganist. Domorganist Lars Mæland nektet tidlig Sky Sing å synge i kirken. Men Sindre Eide ville ikke høre på det øret. Allerede tidlig i tenårene var han blitt sparket ut av bedehuset fordi han spilte Bill Haley-låter, og han lot seg ikke vippe av pinnen av en litt oppesen kirkeorganist: «Det gjorde faktisk litt godt å gjøre noe som ikke alle likte. Mange i Den Norske Kirke hadde godt av å bli tråkket litt på tærne», uttalte Eide til bladet Treff i 1988.

Oslo Gospel Choir

Samme år, i 1988, ble det startet et kor i Oslo som snart skulle bli kjent landet over.

På 1990-tallet solgte de mer mer enn Åge Aleksandersen og mer enn Bjørn Eidsvåg. Og dette skjedde i et tiår hvor mange hadde avskrevet den kristne populærmusikken her i landet. Oslo Gospel Choir slo til som en liten tornado i det norske musikklandskapet, og ble for mange nordmenn det første møtet med gospelmusikk. Om slik musikk tidligere hadde befunnet seg i en kristen boble, så sprakk med dette nye elitekoret til Tore Aas. Ved utgangen av 2018, passerte koret 1100 konserter og to og en halv million solgte album.

I kristne miljøer var imidlertid moderne gospel gammelt nytt. Hovedstadens nye gospelkor var en videreføring av en allerede minst 20 år lang kristen ungdomskor-tradisjon i Norge. Forskjellen var at dette nye koret hadde toppet laget med flere av de beste sangerne fra de lokale korene rundt i landet. De fikk dessuten en medieoppmerksomhet som ingen andre norske kristne sangere og musikere tidligere hadde vært i nærheten av.

«Hvit gospel»

Jeg var der da Oslo Gospel Choir holdt sin første konsert i Filadelfia i Oslo 4. november 1988. Solisten Grethe Svensen hadde gospel og soul i blodet. Hun hadde sunget i Ten Sing-koret Nytt Liv og i rockebandet Akutt på Karmøy, og hun hadde vunnet en kristen talentkonkurranse et par år tidligere. Da Oslo Gospel Choir tok hele Norge med storm under Dan Børge Akerøs avskjedsshow i «Lørdan’» i NRK TV 18. mars 1989, var det likevel vokalisten Kristine Pettersen som nærmest sang hun seg gjennom TV-ruta med åpningsstrofen «Operator! Information! Give Me Jesus On The Line!».

Noen husket låten med vokalgruppa Manhatten Transfer, og programleder Dan Børge Akerø hadde vokst opp med forkynnende sanger i Frelsesarmeen. Nå smilte han fra øre til øre. Dette var god gospel, og det var god TV!

Etter hvert som korets popularitet steg, hevdet riktignok en del kritikere at Oslo Gospel Choir var skremmende langt unna genuin svart gospel, og at det minnet mer om en blendahvit variant. Men korets popularitet dalte ikke av den grunn. Den amerikanske gospelkongen Andrae Crouch hadde dessuten for lengst hadde gått god for deres «hvite gospel».

Et stykke musikkhistorie

Lovsang har vært et uttrykk for lovprisning og trosbekjennelse helt siden Kong Davids tid, 1000 år før Kristus. Uttrykksformen har endret seg i takt med de til enhver tid rådende musikktrender i menighetene. I 2019 er lovsang i en moderne pop- og rockeinnpakning blitt den dominerende kristne ungdomsmusikken, selv om moderne lovsang ikke har fått det samme fotfestet som i Den norske kirke som i de frikirkelige menighetene.

Kristen populærmusikk framstår nå som et nokså forslitt uttrykk. Det er få som ønsker seg eller trenger merkelappen «kristen artist» eller «kristen musiker».

Men musikalsk trosformidling med den typen merkelapper har hatt betydning. Både for Den norske kirkes og de andre kirkesamfunnenes arbeid, for mange enkeltmennesker – og for musikken og musikkhistorien. Morten Harket, Sigvard Dagsland og Silje Nergaard. Elvis, Jerry Lee Lewis og Buddy Holly. Alle startet de her.