– Det ligger ikke i vår natur å sitte med beina i kors, være mindfulle og ha ro i sjelen

Lykke! Finnes det et mer besnærende ord? Så rent, så lokkende stråler det der framme, som et Soria Moria slott. Når vi bare får en bedre jobb, får pusset opp badet eller ungen lærer seg å sove om natta, da blir vi lykkelige …

Glem det! Sier mindfulnesserne. Lykken er å gå helt og fullt inn i nuet.

Men hva sier forfatteren Nina Lykke?

Forbinder det med rus

Nina Lykke står midt i en flom av suksess etter utgivelsen av sine to siste romaner «Nei og atter nei» og «Full spredning». Det trilles seksere, hun selges til utlandet og i høst fikk hun Brageprisen. «Full spredning» inneholder fandenivoldske betraktninger om mennesker som prøver å holde tritt. «Romanen er samtidig en skarp og godmodig kommentar til et samfunn der velstand og overflod har gjort oss kravstore og dvaske», skriver juryen i sin begrunnelse.

Ringeklokka på den koselige trevillaen forkynner «Hagen/Lykke» – bedre kan det vel ikke bli? Skjønt hun avviser at navnet egentlig har med lykke å gjøre. «Lykke» er rett og slett en gammel form av ordet «løkke». Forfatteren møter meg barbent og inviterer opp i et befriende stort og rotete kjøkken. Vintersola stråler kvass og påståelig inn vinduene og Lykke byr på te.

Ikke er hun spesielt opptatt av lykke heller, mener hun. Hun oppfatter fenomenet som noe flyktig, og forbinder det mest med rus.

Flyktig og misforstått

– Jeg tror at lykke er misforstått. Vi er en strevende slekt, det ligger i vår natur. Det ligger ikke i vår natur å sitte med beina i kors, være mindfulle og ha ro i sjelen. Katter har det sånn, men hunder har det ikke sånn. De er kjempestressa, akkurat som oss – ute etter å posisjonere seg og alt det der. Mens katter lever i en egen verden. Det er ikke sikkert at de er så lykkelige heller, men de sover i hvert fall mye … Tja, lykke, ja vi snakker mye om det da. «Det er ikke så farlig for meg om du blir lege, advokat eller ingeniør, bare du blir lykkelig!» sier vi til barna våre. Men det er dårlig gjort å si. Lykkelig!? Kan man ikke bare få en gjennomsnittlig inntekt, eller bare klare seg?

Nina Lykke lar engasjementet flomme. Sier at lykke er flyktige greier. Noe man kan oppnå ved å ruse seg på et eller annet, kanskje. Trening, vin eller hasj, men særlig konstruktivt er det jo ikke. Kort tid etterpå er det på’n igjen med rastløs søking. Men det er noe bra med det også:

– Vi hadde aldri kommet så langt her i verden hvis vi hadde hvilt i oss selv og levd i øyeblikket. Da hadde ingen giddet å løfte en finger for noe som helst – vi hadde ikke funnet opp strøm, hjulet, ild, antibiotika og sushi og alt som er. Vi hadde bare sittet der i hulen og plukket lus av hverandre. Vi hadde gjort det fortsatt og sikkert hatt det fint. Ingen hadde snakket om lykke en gang, vi hadde bare duvet rundt i øyeblikket.

Vi ler sammen ved tanken på dette synet, som kanskje er skildring av lykke, men neppe noe man ville ønske seg.

Skal se avslappet ut

– Kanskje jaget etter lykke i våre dager er et tegn på at vi har det godt her i landet? For noen generasjoner siden hadde folk nok med strevet for å overleve!

– Ja, bare tenk på de harde 30-åra. Folk dro rundt på jakt etter jobb bare for å kunne ha nok å spise. Og menn var opptatt av å ha et arbeid som var godt nok betalt slik at konene deres skulle «sleppe å arbe». Det er morsomt å tenke på når vi sammenligner med 70-tallet da kvinnene strømmet ut i yrkeslivet.

– Vi kjempet oss jo ikke ut i jobb fordi vi syntes det var så fint å være hjemme …

– Nei, men hvem var det som ville ut i jobb og hvem var det ikke så farlig for? Det kom vel an på jobben du kunne få. De som ville ut i jobb var de som kunne få det gøy der ute, sånne som oss, sier Lykke med et bredt smil.

– Men nå er det blitt sånn at det er synd på de som ikke får jobbe, og det er status å ha det travelt?

– Nei, det tror jeg har snudd igjen! Bare sjekk på Instagram: «I helgen skal vi ikke gjøre noen ting, bare være hjemme og kose med barna». Det er sånt folk skryter av nå. Mens på 80-tallet var det viktig å være travel og ha kontroll på travelheten, med Time Management, som det het på den tiden. Kontroll var viktig, men man måtte for all del også ha kontroll på kontrollbehovet sitt!

– Hahaha, det tar ingen ende!

– Jeg skriver om dette i boka. Hovedpersonen Elin er veldig ryddig av seg, men så flytter hun til Grenda, der det er viktig å være avslappet. Så hun blir redd for å ha det altfor ryddig og strør litt klær rundt i stua så det skal se avslappet ut. Det er jo ikke bra å være for husmoraktig!

Redd for tigeren

Nina Lykke ser seg rundt i sitt eget kjøkken og beklager ikke at det er litt rotete. Tvert imot, det bekrefter hennes image som «kunstner og litt gal og sånn». Denne posisjoneringen vi driver med opptar henne, det er derfor hun skriver om det, og gjør litt narr av illusjonen i Grenda, der de sier at «her er det ingen regler, her er vi frie!»

– Bare det at de sier «vi» motbeviser postulatet. Et sted hvor mer enn en person samler seg, blir det regler – i en eller annen form. Tenk for eksempel på hippiebevegelsen og ml-bevegelsen, de var så rigide at det var helt vilt! Det var ti ganger mer rigid enn på Høyres landsmøte!

– Så dette har du vært klar over lenge?

– Jeg syns det er interessant å se bak ting. I sosiale settinger for eksempel: Det er alltid noen som tar ledelsen. Og så kanskje de underordner seg en stund, men så plutselig tar de over ledelsen igjen. Vi er hierarkiske. Ting ordner seg i mønstre veldig fort. Vi trenger noen å beundre – og så trenger vi å opponere mot det igjen, og så har du det gående. Vi er utrolig sosiale vesener, trenger å bli godkjent av flokken. Ofte kan man bli lei seg over å ikke være invitert et sted, selv om man ikke en gang har lyst til å gå dit. Det dreier seg om den gamle frykten for at flokken skal gå videre, og jeg skal bli igjen på savannen og tigeren kommer og tar meg.

Vi bare skjønner det ikke

– Er vi mer vår egen lykkes smed nå enn vi var for, la oss si 50 år siden?

– Ja, det tror jeg. Det er mange strukturelle hindringer som er fjernet. Vi kan velge om vi vil være hjemmearbeidende enten vi er mann eller kvinne, vi har fri abort, vi kan skille oss, vi har diverse trygder som hjelper oss fra å havne i uføre. Kvinner har adgang overalt, bortsett fra i Det Norske Selskab, så teknisk sett har vi flere muligheter til å være lykkelige nå enn noen gang. Og det som er interessant, er da: Hvorfor er vi ikke lykkelige? Men vi er det, skjønner du, men vi er ikke klar over det. Jeg tror folk hadde det mye verre før, men de var ikke klar over det de heller. Hahaha!

Nina Lykke ler og påpeker det beklagelige faktum at vi venner oss så fort til de godene vi har og slutter å verdsette dem. Men mange undersøkelser har vist at lykken øker bare opp til et visst velstandsnivå. Selv om man tjener 300 ganger så mye, blir man ikke mer lykkelig. Som verdens rikinger sier: «The best things in life are free». Man skal høre på dem, mener hun, for de vet hva de snakker om.

Lykken er en dressin

Lykkes egen lykkefølelse er ganske nedpå, syns hun. Hun kan bli lykkelig av å ha vasket huset. Eller ved å kjøre tog! Denne jevne lyden av kadunk-kadunk-kadunk er beroligende og befordrer lyst og mulighet til å skrive.

– Jeg har alltid drømt om å ha min egen vogn på toget, sånn som Kongen har. Kunne giftet meg med en av de kongelige bare for å få tilgang til den vogna, sukker hun, men penser raskt over på at en liten dressin, slik som Donald pumper bortover med, også kunne vært stas.

Dette er i drømmenes verden. Men det virkelige livet har slett ikke vært gjerrig med henne i det siste. Brageprisen står og strekker seg på kjøkkenbenken, og anmeldere i den ene avisen etter den andre triller femmere og seksere og sier ting som at «Lykkes utroskapsroman burde skrives ut på blå resept» (Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv), «Satiren er skarp og ramsalt» (Hilde Vesaas, Dag og Tid) og «Nina Lykke er nærmest sin egen sjanger for tiden» (Vidar Kvalshaug i Bok365).

Blir som glasur

– Man blir antakelig ganske lykkelig av å ha så stor suksess som du har hatt?

– Det blir man.

– Hvor varig er den?

– Det som skjer nå, er veldig fint, men det blir som glasur. Det når ikke helt inn. Jeg er 54 år og har holdt på en stund. Jeg har akkurat de samme problemene som jeg alltid har når jeg forsøker å skrive. Så det er to universer. Jeg er den samme når jeg sitter og skriver, og så er det dette andre stedet hvor det er glamour og jeg sitter med mygg på en scene eller her og blir intervjuet, som om jeg har svaret på alt mulig. Jo nå skal du høre!

– Hahaha. Hadde jeg vært 30, hadde jeg kanskje til og med hatt svar å gi. Jeg var mye mer besserwisser da. Men jeg føler ikke at suksessen har forandret meg så mye. Det kan hende at venner og slektninger er uenige, men jeg tenker som så at dette er en flyktig ting. Det varer ikke. Jeg får mange forespørsler nå og kjenner meg veldig ønsket, men for det første vet jeg at det ikke vil vare og for det andre avgjør det ikke om jeg lever eller ikke lever. Jeg har et liv og et yrke fra før. Jeg er utdannet grafisk designer, og jeg lager fortsatt logoer og bokomslag.

– Du fortsetter med det fordi det gir deg lykke? For nå trenger du ikke de pengene antakelig?

– Akkurat nå går det bra økonomisk, men selv om man har en kjempesuksess vet man ikke hva som skjer videre. Må sette av penger til pensjon og holde litt fast i det gamle yrket, i tilfelle jeg må tilbake til det på fulltid. Som forfatter er det dessuten fint å ha et annet yrke også. Det er en tilfredsstillelse å kunne noe. Hvis jeg hadde vært rørlegger, ville jeg ha holdt meg oppdatert på hva slags rør som gjelder for tiden, skjønner du? For å være med, så jeg kan ta et oppdrag. Hvis det skulle være behov for det.

Utroskap er pop

Men enn så lenge er det suksess. Hun har truffet en nerve hos mange med de to siste bøkene, der parforhold og utroskap er navet. Det er tydelig at dette engasjerer. Og det er kanskje ikke så merkelig. Fristelser er det mange av.

– Vi spiser for mye, drikker for mye, ser for mye på TV, er for mye på mobilen, er utro. Vi gjør ting vi ikke vil hele tiden. Utroskap er ikke noe unntak. Men alle disse behovene har vi fordi vi er lagd sånn. Vi skal like fett og sukker, flukt og sladder. Alt sånt som kan distrahere oss fra vissheten om at vi skal dø, ikke sant? Hahaha. Vi trenger trøst – kanskje nå mer enn før fordi vi er blitt litt sutrete. Ikke skriv det som ingress, for jeg har så dårlig rykte fra før av, men lista ligger veldig lavt for hva vi syns vi kan klage over.

– Det er likevel noe i tida som gjør at vi er mindre ordentlige på dette feltet nå enn for et par generasjoner siden?

– Ja, det er det nok. Vi lever i et hav av fristelser. Men jeg syns egentlig at vi har opparbeidet ganske mye viljestyrke til å motstå dem. Hvis en person fra 1800-tallet, ja 1980-tallet for den saks skyld plutselig kom dumpende inn her, ville de ikke greid å motstå fristelsene. Da videoen kom på 80-tallet, var det fantastisk bare det å kunne se en video hjemme. Det var jo revolusjonært! Jeg hørte om en fyr som mistet jobben fordi han ble sittende og se på video døgnet rundt.

Fristelser

Alle fristelsene gjør at det dukker opp nye hjelpemidler som skal hjelpe oss til å takle dem. Selv har Lykke installert appen Freedom. Den koster ti dollar i året og fungerer slik at den slår av internett for henne i en eller to timer om gangen. Hun trenger den for å få ro til å skrive. Men en tilsvarende app for å få folk til å unngå å havne i utroskapssituasjoner, er ikke så lett å tenke seg. Man kan kanskje få noen tips ved å lese bøkene til Nina Lykke. Det kan fort dreie seg om ikke å drikke så mye, ikke å svare hvis en gammel flamme vil legge deg til som venn på Facebook eller styre unna når en kollega vil «ta en kaffe», og du skjønner at det ligger an til noe helt annet.

– Dette er ikke like lett for alle. Det finnes folk som er spenningssøkende av natur, som alltid går sist fra fest og alltid drikker mer enn de andre. Vi er forskjellige og har forskjellige løsninger på utfordringer, konstaterer Lykke.