Byen med rekorden ingen vil ha

• Da Andrés Manuel López Obrador ble president i Mexico i 2018, lovet han å bekjempe landets høye kriminalitet.
• Likevel er det nå flere mord enn under den beryktede «krigen mot narkotika» mellom 2006 og 2012.
• I fjor ble grensebyen Tijuana kjent som byen med verdens største mordtetthet.

Den svimlende utsikten fra Tijuanas bratte fjellveier tilsløres av smog. Når vi nesten har nådd toppen av de støvgrå åsene, blir vi møtt av politiets avsperringsbånd. Et lite stykke unna står det åtte hvite biler med blinkende sirener.

Et pizzabud stopper ved sperringene, sukker og grubler et øyeblikk. Så snur han seg og forsvinner i en sky av veistøv.

– Bare én skadet, sier en tungt bevæpnet uniformert mann som kommer ut av en av bilene.

Vi blir fortalt at den skadde var etterlyst for væpnet ran. Han hadde fått en politikule i låret etter å ha skutt mot et patruljerende kjøretøy.

Fra åstedet ser vi ut over skyskrapere og skrøpelige eneboliger. Ved siden av meg sitter den 37 år gamle journalisten Jorge Nieto. Han har rapportert fra hjembyen Tijuana i hele sitt yrkesaktive liv.

I en periode slet han med et moralsk dilemma, sier han. Er det mulig å forsvare det å tjene penger på å rapportere om all drepingen i verdens farligste by?

– Jeg kom fram til at de som dreper ikke kommer til å stoppe fordi jeg slutter å rapportere om dem. Men jeg har kolleger som har sluttet i yrket fordi de ikke orker mer. De sier at de ikke takler så mye vold og død.

Faren til Jorge Nieto jobbet i TV-kanalen Televisa på 1980-tallet, da narkotikahandelen i Tijuana eksploderte.

– Pappa kom alltid hjem med interessante historier, og det inspirerte meg.

Nieto snakker om hvordan faren hans migrerte fra sentrale Mexico til USA, og senere havnet i den meksikanske grensebyen Tijuana. Om at faren jobbet som kelner før han ble en av Tijuanas mest kjente TV-profiler.

Tijuana består av migrantfamilier som Jorge Nietos’.

Hit lokkes landsmenn av det som, takket være nærheten til USA, er landets åttende sterkeste økonomi. Hit kommer kunstnere fra nabolandet i nord, som trekkes mot kunst- og musikkscenen i den urbane metropolen.

Migranter fra hele Latin-Amerika med drømmer om USA, som ligger rett over muren mot nabolandet California, tar seg hit.

Byen med to millioner innbyggere er kåret til regionens nye kulturelle mekka og er definert som en verdensby, ifølge kriterier fra Loughborough University.

Tijuana er som djevelen, som en av de lokale sa; den suger deg til seg for så å holde deg fast i sitt demoniske grep.

I en undersøkelse fra mars 2019 havnet Tijuana øverst på listen over verdens byer med høyest drapstetthet – med syv drap per dag i gjennomsnitt. Fire av listens topp-plasseringer var byer i Mexico. Da Andrés Manuel López Obrador ble president i Mexico for ett år siden, lovet han å bekjempe landets høye kriminalitet.

Organisasjonen bak rapporten, Consejo Ciudadano Para la Seguridad Pública y la Justicia Penal, har foreløpig ikke publisert ny statistikk. Men i desember kunngjorde regjeringskilder at Tijuana fremdeles var den byen i Mexico med flest drap, og kom til å være det ut året.

Mens tidligere voldsepoker i Tijuana har handlet om narkotikasmuglingsruter til USA, mener eksperter at den nye voldsbølgen springer ut fra en gjengkrig om lokalt narkotikasalg.

Noen timer tidligere ser vi biskop José Antonio Zembrano innta talerstolen i kirken sin i utkanten av Tijuana.

– Vi ber om Den hellige Jesus’ beskyttelse for det nye året, sier han til de besøkende.

Det er den 3. januar 2020, og morgensolen har begynt å varme opp kirkens sementvegger. Noen av gudstjenestens 16 besøkende hutrer fortsatt i sine utvaskede fleecejakker.

Mylderet av fargerike hus, klessnorer og gjenggraffiti som vi har rundt oss kalles el Florido, og er en av Tijuanas mest voldelige forsteder.

– Jeg har menighetsmedlemmer som ikke vet hvordan de skal takle smerten og sorgen etter all volden de har vært utsatt for, sier José Antonio Zembrano senere.

For dem er appellen om Jesu beskyttelse for det nye året mer enn bare en nyttårsbønn. Midt i all korrupsjonen og maktesløsheten fra politikere og lokalt politi, representerer José Antonio Zembrano et unikt glimt av håp.

Biskopen vet at ofrene for volden vanligvis står ved siden av gjerningsmennene sine i kirkebenkene. Han vokter sine ord under prekenen. Når han berører temaer som narkotika og vold, snakker han bare i generelle ordlag. Han nevner aldri navn på karteller eller kriminelle.

– For tjue år siden respekterte de kriminelle kirken. I nyere tid har volden nådd alle deler av samfunnet, kirken inkludert. Vi biskoper har fått lære oss hva vi kan si for å ikke provosere noen.

Siden 2012 er 27 av hans kollegaer, i ulike deler av landet, blitt drept. José Antonio Zembrano forteller at han ble mishandlet i presteboligen da to personer ranet kirken for to år siden.

Zembrano har invitert oss til prestegården på frokost. Han ser ut til å være glad for å kunne ta imot Jorge Nieto, og sier at han husker faren hans fra TV.

Ved siden av tallerkenen hans ligger det en insulinsprøyte.

– Jeg vet hvilken dag jeg fikk diabetes. Det var en søndag for fire år siden, og jeg var på vei fra gudstjenesten min. Plutselig befant jeg meg midt i en skyting. Drrrrrr. Store kuler suste forbi ørene mine.

Han sier at stresset gjorde ham syk. Samtidig må han, som andre innbyggere i El Florido, forberede seg mentalt på å lytte til nye skytinger hver helg, for da skytes det som mest.

– Jeg har en posisjon der jeg må inspirere til håp og optimisme. Men sannheten er at volden økte mye i 2019, sier han og rister oppgitt på hodet.

Bak det hele ligger narkotikaen, ifølge biskopen. Heroin, metamfetamin, marihuana, all slags narkotika selges åpent på gatene i El Florido.

Han ler.

– Forrige onsdag stoppet de til og med meg her på hjørnet utenfor kirken for å tilby meg stoff. Nei, nei, sa den ene narkoselgeren til den andre, det er biskopen.

José Antonio Zembrano banker på en godt forseglet treport noen kvartaler fra kirken. Innenfor er det et gneldrende kor av hundebjeffing. En god og rund mann i 50-årene ønsker oss velkommen inn på en gruslagt gårdsplass der barne- og hundeleker ligger strødd rundt.

Juan Álvarez Martínez, som han heter, spøker med at familien har flere hunder enn folk. Han introduserer noen av de åtte barnebarna som bor sammen med ham og kona Victorina Pozos.

Paret sier at de opprinnelig kommer fra byen Acapulco på Stillehavskysten. Etter de kom til Tijuana i 1997, har de bygget opp en familiebedrift som samler søppel i områder uten statlig søppelinnsamling.

– Men nå vil barna våre bort herfra, sier Victorina.

Hun sitter på en plaststol og klapper en gyllenbrun hund. Han halter, sier hun, og forteller at de tok seg av ham etter at han ble kastet ut av en bil noen måneder tidligere.

– Nå sover han ikke lenger om natten. Når det er noen utenfor porten og i bakken ovenfor her, bjeffer hundene. Før gjorde de det ikke, sier hun.

Før løp barna alltid rundt på tunet og lekte. Nå prøver Victorina Pozos å holde dem så nær huset som mulig.

Når hun er alene hjemme her, holder hun barna innendørs.

– Og hvis mannen min går ut, blir jeg her og holder vakt. Før kunne jeg gi de små en slant for å gå i butikken. Nå lar jeg dem ikke gå ut, sier hun.

Datoen som markerer et før og etter for Martínez Pozos-familien, var 17. oktober 2019.

Det var da familien våknet av at et brennende maskindekk landet med et forferdelig brak på gårdsplassen deres. Da de løp ut, så de 16 unge menn i posisjon på bakketoppen over dem. De løp ut, og ble møtt av syv personer som skjøt mot dem.

– Og de vil komme tilbake. Det jeg er redd for, er at de tar seg inn mens vi ligger og sover. At de skal plyndre oss og skade barna våre. Om natten tar jeg på meg den svarte jakken min for å være forberedt, sier Juan Álvarez Martínez.

Han tar ut et våpen fra lommen på den svarte jakken. Han sier det er en «to ganger ni millimeter». Han forsikrer at han først prøvde å få tak i våpenet på den lovlige måten.

– Men det ville tatt fire måneder, og i løpet av den tiden ville de ha drept oss. På det svarte markedet kan du finne alt du vil ha av våpen. De smugles inn fra USA.

Ifølge Martínez er gjerningsmennene naboene deres, og tilhører et kriminelt syndikat.

– Vi har hørt at de er fra Jalisco Nueva Generación. En av dem jobbet i bedriften vår.

Jalisco Nueva Generación-kartellet, forkortet CJNG, er det regjerende kriminelle syndikatet i El Florido. Det er kjent som et av Mexicos farligste narkotikakarteller, og som det beryktede Sinaloa-kartellets fremste rival.

Ifølge meksikanske myndighetskilder har CJNG fått større makt i Tijuana – fordi de har inngått en allianse med det en gang så innflytelsesrike Arelano Felix-kartellet, som har bidratt til de siste måneders vold i Tijuana. I sommer, i forbindelse med at Sinaloa-kartellets leder Joaquin «El Chapo» Guzmán ble dømt til 30 års fengsel i USA, forsøkte CJNG å ta kontroll over Tijuana. Da lyktes de ikke. Men krigen om kontrollen over narkotikahandelen fortsetter.

Juan Álvarez Martínez sier at familien hans har måttet tåle mye. Men den siste tidens vold har fått dem til å begynne å gi opp alt.

– Vi startet med to tomme hender, og har bygget opp familiebedriften vår. I dag har vi 18 ansatte. Og nå, etter 23 år, vurderer vi å flytte og begynne på nytt. Ikke fordi vi vil, men fordi vi må verne om våre egne liv.

Noen dager senere, den 7. januar 2020, ringer Jorge Nieto meg. En av hans beste venner, den 43 år gamle kokken Felipe Díaz Zamora, er blitt myrdet.

– Det føles rart å måtte rapportere om en venns død, sier Jorge Nieto.

Nyhetsbyråer har ringt og spurt ham om bilder av den drepte, og Nieto har solgt bilder han tok da vennen hans var sammen med barna sine.

– De ble aldri tatt for kommersielle formål.

Zamora var en av ti som ble drept samme dag og en av flere av utenlandsk opprinnelse som ble drept samme uke. Ingen av de andre drapene fikk så mye oppmerksomhet som dette.

Felipe Díaz Zamora hadde arbeidet seg opp til å bli en av Tijuanas mest berømte restauranteiere etter at han flyttet dit fra Spania ni år tidligere.

– Vi bodde foran en park ved restauranten hans der han samlet snegler som han senere tilberedte og serverte i restauranten. Han spilte flamenco, og hvis noen bestilte mat, la han bort gitaren og gikk på kjøkkenet. Han arrangerte gatebasert kjøkken med store paellapanner for tusenvis av sentralamerikanske migranter, minnes Jorge Nieto.

Derfor venter uvanlig mange journalister foran den skitne hvite fasaden på den rettsmedisinske bygningen når Ariadna Martínez Magañas kommer ut av drosjen.

– Mannen min var en hardtarbeidende person, en elskverdig mann og far til fire barn på tretten, elleve, ni og syv år, sier hun foran de fem TV-kameraene.

Den gyllenbrune øyenskyggen hennes glitrer om kapp med den skarpe vintersolen mens hun får tårer i øynene.

– Jeg er redd for å komme tilbake til huset vårt. Jeg er redd for barna mine. Jeg er redd når jeg følger dem til skolen. Fremfor alt er jeg redd fordi jeg ikke forstår hvorfor noen ønsket å drepe mannen min. Han hadde ingen fiender.

Ifølge aktor Enrique Javier Sánchez ble Felipe Díaz Zamora drept med tre skudd mot hodet.

– Vi har ikke bevis for at det var et ran, eller utpressing, eller på grunn av nasjonalitet, men vi tror det skjedde på grunn av personlige forhold, sa aktor på en pressekonferanse en times tid senere.

I dag når volden i Tijuana alle sosiale lag. Beboere som bor i byens middel- og overklasseområder føler seg ikke lenger beskyttet mot den. Drapet på kameraten Felipe har fått Jorge Nieto til å lure på om han virkelig burde leie ut huset sitt, slik han hadde tenkt.

– Jeg må være mer forsiktig med hva slags mennesker jeg har rundt meg. Å komme i diskusjon med feil person eller være på feil sted til feil tid, kan skje hvem som helst i Tijuana. Det er flaksen, ikke bydelen, som avgjør.

Vi passerer blomsterbutikken Carina, begravelsesbyrået Aimar og et krematorium med «internasjonale forsendelser». Underveis introduserer Jorge Nieto meg for sin kollega Yolanda Morales, og forteller meg at de i fjor laget en reportasje om den rettsmedisinske bygningen vi nettopp har forlatt.

– Det kom inn så mange lik der at pårørende brukte dager på å lete etter sine pårørende, sier Nieto.

– Det var ikke plass til alle likene i kjølerommene, så de måtte lagre dem i parkeringshuset, sier Yolanda Morales.

– Stanken var så forferdelig at naboene klaget, sier Nieto.

Rundt hjørnet går vi inn på en kafé. Det er stilfullt innredet med grå steingulv, tremøbler og veggene er dekorert med klokker i forskjellige størrelser. Vi bestiller hver vår kaffe.

Yolanda Morales plukker opp mobiltelefonen og sperrer opp øynene. Etter et kort skrik forteller hun at kollegaens søster, på 20 år, er funnet drept. Klumpen hun har i halsen gjør det vanskelig for henne å uttale navnet.

– Cristina Carbajal. Hun var en instagramprofil for unge jenter. Jeg tror hun skulle ha pyjamasfest i går.

Det blir stille en stund før Yolanda fortsetter.

– Hvis jeg dør før jeg får gitt ut boka mi, vet dere at materialet er på harddisken min. Her i Tijuana vet man aldri.

Hun setter blikket i Jorge Nieto som ler og ser ned på dataskjermen sin. Latteren er kort, som om den setter seg fast i halsen.

Klokka er syv om kvelden og begravelseslokalet blir raskt fylt opp. Gamle kvinner med værbitte ansikter. Velkledde herrer.

Ved inngangen står det en fotokollasj med 36 bilder av Felipe Díaz Zamora. I sofaen ved siden av sitter de fire barna hans. Noen journalister har stilt seg opp. Enken Ariadna Martínez Magañas ignorerer dem og kommer til meg.

– Du er en venn av Jorge Nieto, ikke sant?

Hun klemmer meg. Hardt og lenge.

Vi ser ut over den komiske blandingen av mennesker som kommer inn i rommet.

– Mannen min snakket med hvem som helst, fra politikere til uteliggerne. Han så menneskene. Det var det jeg ble forelsket i, sier Magañas.

Hun forteller at hun er redd for at intervjuene hun gir vil sette barna hennes i fare. Hun er i ferd med å ordne spanske pass til barna, slik at de kan flykte fra landet om nødvendig.

– Jeg vurderer å søke asyl i USA. Men jeg elsker Mexico, til tross for alle dets feil. Jeg tenker på da jeg bodde i Spania med Felipe. Drømmen hans var å flytte til Tijuana, hjembyen min, og drive en spansk restaurant med flamenco og alt det der.

Et par timer senere er det ufremkommelig inne i lokalet. Fra inngangen strekker det seg en kø med hundrevis av mennesker. De som står lengst bak hører ikke det som blir sagt inne. Likevel er folk andektig tause.

Jeg står utenfor rommet. Jeg tenner en sigarett for første gang på lenge, selv om jeg vet at det vil gi meg hodepine dagen etter.

Jeg begynner å tenke på kjøreturen fra biskop José Antonio Zembranos kirke. Biskopen pekte på et hus. Der inne, sa han, bor det en familie der alle er involvert i narkotikahandel. De har et alter for Santa Muerte. Dødshelgenen.

Mexico har lang tradisjon for å tilbe dødssymboler. I dag er Dødshelgenen, ofte i form av et dekorert skjelett, kjent som skytshelgenen for narkotikakartellene. Ifølge Zembrano finnes det rundt ti dødsaltere i El Florido der kartellmedlemmer ber om beskyttelse før de skal gjennomføre sine farlige operasjoner.

– Dødshelgenen er ikke en helgen. Hvordan kan en mor ta sitt nyfødte barn med for å be til et skjelett med en kniv i hånden? Samtidig prøver jeg å ikke blande meg for mye. For å beskytte mitt eget liv, sier han.

Biskop Zembrano husker hvordan den meksikanske regjeringen for ti år siden forsøkte å slå ned på dødsalterne. De kalte det en del av krigen mot narkotika. Det var kontraproduktivt. Tilhengerne av dødsalterne kom og la ned blomster. Nye dødsstempel oppstod med enda flere tilbedere.

– Regjeringen sa at de ville redusere volden på noen måneder. Som om kriminaliteten og korrupsjonen var en forkjølelse som man kurerer med en pille. Men det er en kreftsvulst som har spredd seg i vår meksikanske kultur.

Men José Antonio Zembrano legger til at han ønsker å fortsette å jobbe som biskop i El Florido.

– Ja, det er vanskelig, men jeg er overbevist om at jeg som biskop har mulighet til å endre på tankesett med Guds ord. Jeg kan holde kurs og arrangere musikk-sirkler. Jeg har sett andre steder hvordan musikk endrer liv. Jeg kan undervise i respekt og nulltoleranse for narkotika.

Jeg håper det går bra for José Antonio Zembrano, tenker jeg, og jeg husker Tijuana-borgeren som sa at byen hans tiltrekker seg folk på samme måte som djevelen.