To kulestøtere fra Finnmark

Bjørn Bang Andersen ble født i 1937 og vokste opp i Kvalsunddalen. Søskenbarnet, Torgeir Fredriksen, leste i avisa om friidrett, der utøverne løp rundt ei bane. Friidrett hørtes morsomt ut. Det syntes også Bjørn. Torgeir ville arrangere olympiske leker, etter inspirasjon fra radiosendinger fra OL i London i 1948. «Vi må lage ei bane», sa han og de begynte å grave ut torv på ei myr, la opp flak i svinger og fikk en runde på et par hundre meter. Der løp de 10.000 meter, eller de prøvde – i leken tilsvarte ti runder 10.000 meter. Bjørn lå bakerst og klarte ikke å henge med lette Torgeir på lange distanser. Bjørn var best til å kaste kvister for å herme etter spyd, eller flate steiner som diskos. Og også overlegen til å støte steiner. De behersket ulike grener og arrangerte nesten et komplett stevne på selvlagd bane, også stavhopp med egenspikket bjørkestav.

De ønsket å prøve ordentlig redskap. Gutta tjuvlånte ei kule fra idrettslaget på Halsen, altså Kvalsund IL, desperate etter å prøve. Bjørn gjorde de første ordentlige støtene, kjente tyngden og formen på kula. La den i hånda. Det gikk rykter i Kvalsunddalen om «tjuveriet», og synderne måtte levere den tilbake.

Etter hvert, på ei flate ved Okselvhaugen nær Bjørns hjembruk lagde han og Torgeir ei lengdegrop med sand, hvor de støtte kule. Der drev Bjørn på, ofte alene, prøvde tilløp og utkast, tenkte teknikk uten instruktør eller trener. Støtte og så hvor kula landet, hentet den og sammenlignet med andre søkk. Kulestøteren formet bakken og merkene sneglet seg bortover for hvert år. Større lengder økte iveren og lysten på mer. Det selvlagde, som egentlig var utmark, dugde for gutter.

De første impulsene. En dag i et friminutt på skolen på Halsen i 1950 viste en lærer fram en diskos. Bjørn prøvde å få grep og snurret den først på lillefingeren, så på pekefingeren. De første kastene var korte, men likevel nokså bra for en tolvåring. Den sommeren foregikk kretsmesterskapet i Vest-Finnmark på Halsen, like ved skolen. Bjørn dro og så utøvere fra hjembygda, Porsanger, Alta, Hammerfest og andre steder.

Det blåste surt og gradestokken viste et ensifret antall grader, men det skremte ikke kara i kortbukse som satt i et telt og smurte seg med kamferolje. Der inne lå lukta som et teppe. Bjørn kikket og luktet, så det eventyrlige i idrettsmenn. Store, sterke karer med turnsko og blåhvite bein trengte olje for å beskytte seg mot kjølig vær.

Der satt Ludvig Lorentzen, far til Harald – han og Bjørn kjente ikke hverandre da. Ute på bana tok Ludvig opp ei seniorkule og støtte den rundt tolv meter. Bjørn så sitt første ordentlige kulestøt. Det gjorde inntrykk med brøl av innsats og kraftutfoldelse.

– Det var så æ fikk gåsehud på kroppen, forteller han.

– Det kom nok en tanke om at kulestøter skulle æ bli.

Harald Lorentzen ble født i Fredrikstad i 1944, av lærerforeldre. Som treåring var han passe lubben i ansiktet og så godt ut, som mødre sa. Det sto nok sunn mat på kjøkkenbordet hver dag. Likevel ble han slappere utover i 1947, blekere også, og mindre aktiv. Til slutt satt han mest med et teppe rundt seg.

«Harald positiv på Pirquets prøve», skrev mora 15. mai 1947. Man tok pirquetprøve på unger for å kontrollere immunreaksjon mot tuberkelbakterien, som forårsaker tuberkulose. Sjukesøstre eller leger skrapte to én centimeters streker i huden på underarmen, og dryppet på tuberkulin – et ekstrakt fra tuberkelbakterien. Etter to døgn leste man av prøven.

Harald ble spakere de nærmeste ukene. 15. juli 1947 dro de på kontroll og de tok røntgenbilde i Oslo. Et bilde viste smitte av tuberkulose, en flekk i høyre lunge på størrelse med en femøring. Legen mente sjukdommen ville forsvinne uten behandling, men det godtok ikke mora. Fem dager senere dro de til spesialist i lungesjukdommer, Sigurd Kornfeldt i Fredrikstad. Gutten verken hostet eller hadde feber, men: «Flekken må bort ved kur, ellers griper den om seg», skrev mora.

Han måtte på sanatorium for å «kure» – bli frisk, etter å ha fått smitte av barnevakten Gudrun. Bakterien sprer seg i lufta når en person med tæring nyser eller hoster, og andre puster inn lufta. Foreldrene flyttet til Hammerfest, og fikk ikke være i lag med gutten. Etter ett år kom mora og hentet fireåringen, og de dro nordover til Hammerfest, der Harald vokste opp.

Lange, humpete reiser. De første åra Bjørn Bang Andersen konkurrerte, foregikk det i Finnmark; i Vadsø og Kirkenes. Det var lange reiser før privatbilismens tid, i et fylke med store avstander og mange båtruter.

Omkring 1955 var det stevne i finske Kemi, bortimot 80 mil unna Vardø, innerst i Bottenviken. Bjørn gledet seg til den første utenlandsturen sammen med gutter fra hjemfylket. Alle satt på benker med tak over bakpå en Bedford lastebil, som humpet på hullete grusveier i 35-40 kilometer i timen.

Bjørn storkoste seg. Det var langtur for å støte kule og kaste diskos i et annet land. Hele dagen kjørte bilen og de stoppet i Karasjok, etter 50 mil, for å overnatte. Neste morgen dro de videre. Det var herlig å kjøre langt med idrettskamerater, komme til Finland og se og høre finsktalende konkurrenter. Han likte finner, både folkeslaget og lynnet. Det finske fascinerte en som delvis stammer fra finner og var kvart finsk. Etter stevnet i Kemi var det dans om kvelden og ordentlig finsk fest.

Finnmarkingene brukte også to dager på hjemturen. De kjørte bil i fire dager for å drive idrett, i Bjørns tilfelle tolv kast som tok et lite minutt i aktiv utførelse. De var borte nesten i ei uke. Senere i karrieren dro han på mange turer til europeiske storbyer, med landslaget og til mesterskap, men turen til Kemi var den første og på sitt vis også den gjeveste, ifølge ham selv.

Hurtigruta var vanlig reisemåte i Vardø. Bjørn likte å ta den, og brukte den til stevner, første gang til junior-KM i femkamp for Aust-Finnmark i Bjørnevatn i 1956. Øvelsene var 200 meter, lengde, diskos, spyd og 1500. Han ble kretsmester, de bodde på Kirkenes hotell og smakte hjemmebrent blandet i Solo, en euforisk opplevelse for en uerfaren ungdom. Drikken og dans med jenter om kvelden toppet seieren.

Når begynte Harald å kaste? Det var tidlig.

Guttunger i 1950-åra gjorde det på instinkt, tok småstein i gata, i terrenget og ved sjøen. Det lå mange runde, fine kastesteiner i fjæra i bydelen Molla i Hammerfest, morenesteiner til å pælmes. Harald og kameratene kastet dem utover havet og siktet mot bøyer, som markerte ulike lengder. Gutta pratet om og beundret lange kast. De gjorde det for moro skyld, som lek. Om vinteren ga snøballer mye moro. Gutta konkurrerte om å kaste høyest på lyktestolper, skorsteiner og husvegger. De øvde opp kastarmen og evnen til å sikte, til å vite hvor langt snøballen suste. De trente samspill mellom armer og øyne i den motoriske gullalderen, da kroppen også vokste.

Harald og gutta søkte opp i terrenget, til Blåbærdalen utenfor Hammerfest sentrum. De klatret opp to hundre meter fra Molla til flatere partier i dalen der de begynte å spille fotball og de lagde en stadion. Det var myrete, og de trengte sand til bana. De eldste gutta organiserte og planla, Harald tilhørte de yngre, «slavene», som bar sand nedenfra og opp – to bøtter i slengen. De yngste jobbet etter ordre fra de eldste. Harald bar med gutteaktig optimisme. Det var tungt å halvklatre dit fra havets nivå, nesten så bratt som unnarennet i Holmenkollbakken, og ekstra tungt med ei full bøtte med sand i hver hånd. I Blåbærdalen ble innholdet pælmet utover og sank i myra, det meste gjorde det. Det gikk enorme mengder sand uten at det monnet. Gutta i Blåbærdalen lempet også digre steiner, noen på over hundre kilo, for å lage kanter rundt bana. På et lite tjern ved fotballbana padlet de på selvlagde farkoster. De hoppet på ski i en bakke med naturlig tilløp og unnarenn rett ovenfor. Alt var samlet innenfor en radius på et par hundre meter: vann, ei flate, en bakke og et lekeområde. De gikk også på skøyter like bortenfor.

Drømmen oppstår. I juli 1957 fant Harald Lorentzen og kameraten Svein «Sella» Sørensen en rund stein i gata i Hammerfest, nesten som ei støtekule i form og vekt. De støtte i gata og lagde streker med spiker i grusen ved landingsmerket, kameraten var en meter foran.

Morgenen etter gikk Harald tilbake og slo sin egen rekord og flyttet streken – og kastet også forbi kameraten. Det var en enorm tilfredsstillelse å klare lengre støt. Den dagen ble han hektet på kulestøt og beseglet sin egen idrettsskjebne. Det ble en besettelse å se hvor langt en kunne støte. Fra da var Harald en strekflytter og kaster i sinnet. En ny epoke i livet begynte, fylt av støt og kast, av oppskrittede lengder og metermål, av egne og andres rekorder. Noen dager senere tok han tak i ei ordentlig kule på fire kilo og begynte å trene i gata.

Kulestøteren merker straks om et støt er vellykket og kula suser langt. «Få den på fingran», sa Harald og kameratene, og hintet om følelsen av å få den ut på fingrene så kula vippet og gikk ekstra langt.

Omkring 1958 ble Harald plukket ut til å delta på en friidrettsleir i Tromsø. Det var en lang reise og et møte med jevnaldrende fra ulike friidrettskretser, nye mennesker og nye inntrykk der selveste Stein Haugen instruerte. Diskoskasteren og kulestøteren fra Lom ga råd og gliste filmstjerneaktig. Harald lyttet og kikket taust, det var for skummelt å si noe. Ikke prate, bare se, også når de spiste. Harald mintes den overveldende følelsen av å sitte ved samme bord og ha en slik kapasitet få meter unna.

I 1958 var det nordnorsk mesterskap i Narvik. Bjørn ønsket å delta, men hadde ikke penger til å dra sørover fra Vardø og attpåtil dekke utgiftene med mat og husrom. Vardø Turnforenings eneste aktive utøver i friidrett fikk 200 kroner i reisestøtte. Det var mye, men ikke nok likevel.

Bjørn tenkte: Jeg sniker med Hurtigruta til Tromsø, derfra var det uansett buss. Han hadde kjørt uten å betale før, gutta fra Vardø gjorde iblant det, de lusket ombord uten at besetningen så dem. De måtte unngå første klasse og kontrollene der. Han var uforsiktig nok innom der da båten var midt mellom Havøysund og Hammerfest, og ble avslørt i en billettkontroll søndag morgen og sendt opp til kapteinen. Den lubne, rødmussede kapteinen var bakfull og i uggent humør. Bjørn forklarte ærendet sitt som fattig friidrettsutøver, at han ikke hadde råd til å betale billetten. Kapteinen lyttet uten å få sympati. «Hvis du ikke betaler billett, kaster vi deg av i Hammerfest», sa han. Bjørn måtte betale rundt 70 kroner og også senere kjøpe en bussbillett videre fra Tromsø. Da var reisekassa nesten tom.

En kvinne i Narvik leide ut et rom for fem netter for 50 kroner. Det var igjen 50 kroner til mat og ingen penger til hjemturen, men den som ble med i Kalottkampen fikk betalt reisen, så Bjørn satset på å kvalifisere seg til laget. Resten av pengene betalte en daglig pose med wienerbrød. Det og vann var kosten. Olaf Evjenth fra Fauske vant foran Bjørn, som fikk plass på det nordnorske laget i Kalottkampen i Kemi mot Nord-Sverige og Nord-Finland. Da var reiseutgiftene dekket og mat fikk man også. Igjen vant Evjenth på 15.58, men Bjørn satte personlig rekord med 15.18.

Bjørn ønsket å flytte sørover. Det var flere muligheter på Østlandet, også til utdannelse, og bedre forhold for å drive idrett. Høsten 1959 pakket han kofferten og gikk ombord i Hurtigruta for å begynne på Oslo Elementærtekniske skole og bli bilreparatør.

Han kjente noen i Oslo, som Olaf Evjenth, og visste at det bodde mange nordfra i byen. Bjørn Heggelund fra Hammerfest anbefalte BUL i Oslo, bondeungdommens lag, dit studenter og yngre fra landsbygda søkte og fikk god behandling. BUL spanderte treningsdress og kastesko på Bjørn, de første ordentlige. Gratis klær og kastesko var luksus i 1959. Der møtte han også et forbilde, Stein Haugen. Den høsten trente Bjørn med han og landslagsmann Sverre Øverby på Frogner stadion, med ei kule på deling. Den eldste, Sverre, støtte først og Bjørn hentet kula, og gjorde et forsøk. Slik holdt de på til det mørknet og vaktmesteren tente stadionlyset.

– Du snakker om lykke for en vardøyværing, minnes Bjørn – kulestøt på ei ordentlig bane, i en mild høst i Oslo og uvant bra vær for en finnmarking. Stein og han ble gode venner og trente vekter på politistasjonen på Grønland. Etterpå drakk de et par øl. Det var ren lykke.

Den høsten var han på Bislett for første gang og så en landskamp, med lange kast i diskos, opptil 51–52 meter. Det var fantastisk å se diskosen sveve så langt.

Bjørn merket skepsisen til finnmarkinger. Hvis han sto på trikken og pratet dialekt med en kamerat, eller kjøpte billett og avslørte opphavet sitt, kikket folk. Og han følte det verre enn det var, også på ungdomsherberget Haraldsheim på Sinsen, boligen vinteren 1960.

«Er det isbjørner her?» sa en provoserende beboer og hintet om et nordlig opphav. Små stikk fulgte en finnmarking i gater, på restauranter og i arbeidslivet, men mindre i idretten, og ikke i BUL. Der krydde det av innflyttere og i klubben følte en seg trygg og tatt vare på. For ungdom fra landsbygda tilbød BUL mye som letnet situasjonen med å bo langt hjemmefra.

I annen etasje på Haraldsheim lå et av landets første kommersielle steder for vekttrening, Alf B. Larsens institutt. Bjørn var 22. Han løftet og fikk framgang, åt bra og økte vekta og kom nærmere kulestøteridealet. Å flytte fra Vardø til Oslo var som å komme til et annet land. Men Bjørn husket tida som evakuert sørpå. Likevel var han privilegert, også som idrettsmann. Mange led verre.

Gjennombruddet kom under åpningsstevnet på Bislett i mai 1960. Der sto den unge, velfriserte journalisten Knut Bjørnsen og så den ukjente finnmarkingen Bjørn Bang Andersen som støtte 16.01, en solid forbedring fra 15.18 året før. «Det gikk et gisp gjennom de få tilskuerne på Bislett da 22-åringen Bjørn Borge Andersen slengte kula over 16 metersgrensen». Få hadde hørt om ham på forhånd, men med 16.01 var han plutselig tredje beste i Norge gjennom alle tider. Det skrev en journalist og brukte mellomnavnet Borge, ikke Bang. Han sto ikke i programmet og bestemte seg for å delta i siste liten.

Det var en sensasjon. Stein Haugen lå først bak, men mobiliserte all kraft og vant med 16.07, bare én centimeter fra sin egen norske rekord. For første gang var to norske støtere over 16 meter i samme konkurranse. Det sto også bilde av Bjørn i Dagbladet. En kulestøters gjennombrudd ble mye omtalt i 1960. Også de to andre overraskelsene den dagen, den 17-årige spydkasteren Terje Pedersen med 69.00, og den 18-år gamle stavhopperen Reidulf Førde med 4,10, fikk mye spalteplass i rikspressen.

Få dager senere satte Stein Haugen norsk rekord med 16.14 og var kongen av både kulestøt og diskos i Norge. Det lå likevel i lufta at Bjørn hadde mer inne. En naturlig utvikling tilsa bra framgang, kommenterte en journalist: «Andersen ser ikke ut som noen kulestøter med sine 1.84 og snaue 90 kilo. Han virket nærmest som en forvillet mellomdistanseløper blant kuleguttene.» Slank i ansiktet var han også, ikke en oppblåst klump med bollekinn. Den atletiske utøveren støtte seg inn i eliten og tok sølv i senior-NM med 15.61, bak Stein Haugen med 16.04. Men OL i 1960 var uoppnåelig, med et krav på 17 meter.

Det inspirerte Harald Lorentzen enormt at Bjørn passerte 16 meter, det viste at en finnmarking klarte det og var blant landets beste. Det var ingen selvfølge. Idrettsfolk fra de tre nordligste fylkene led av et slags kompleks, fordi det nesten alltid fantes bedre utøvere sørpå. Og det var ikke rart at nivået var høyere, siden de fleste av landets innbyggere ikke bodde i Nord-Norge. De naturgitte forholdene for friidrett var dessuten bedre i andre landsdeler.

Både Bjørn og Harald fikk ekstra lyst til å bli gode fordi de var finnmarkinger. Den geografiske bakgrunnen ble et springbrett og en motivator. Det som kunne vært negativt, virket heller positivt. Kast var en måte å bli sett på. Det ga oppmerksomhet blant kamerater, i lokalpressen, radio og fjernsyn. De hevdet seg og fikk et navn, slo andre og ble noe mer enn en anonym finnmarking. I 1960-åra var kulestøt en måte å bli noe på.

Jo, de kastet og trente for moro skyld, men konkurransen mot andre, telte mye som motivasjon, selv om den sterkeste drivkrafta var egen framgang. Det så en også lett mot andre.

Harald Lorentzen ønsket å gå på gymnas. Det fantes ikke i Hammerfest i 1959, så flytting var eneste alternativ. Det var naturlig å dra til Trøndelag, der farsslekta kom fra og foreldrene hadde tatt artium. Den våren fylte han ut en søknad om å begynne på Trondheim Katedralskole. Inntaket sa ja. En kamerat hjemmefra, Einar Henriksen, overlot hybelen sin i Sverdrups gate til ham. Han gruet seg ikke til å skilles fra familien, men til båtturen, etter nifse opplevelser i båt langs finnmarkskysten, med dødsangst og bølger høye som hus.

I midten av september 1959 pakket unge Lorentzen ryggsekken. I en egen tøypose bar han ei seniorkule, den fulgte med, akkurat som badebukse. For han vaklet mellom å satse på svømming eller friidrett. Det var ikke et selvsagt valg da Hurtigruta stampet sørover og brukte tre døgn til Trondheim. Ombord i båten var det umulig å støte kule, men han bar den omkring og kjente på kula, løftet den. En kulestøter skilte seg ikke fra den kjære kula. Den var det viktigste i bagasjen.

Hvordan var folk sørpå? Harald var betenkt. Bjørn Heggelund hadde fortalt om da familien evakuerte fra Finnmark høsten 1944, og flokken av evakuerte gikk i land i Trondheim. Da de gikk fra hurtigrutekaia til togstasjonen sto trondhjemmere på begge sider av veien og spyttet på dem og kalte dem svikere, etter at de hadde måttet forlate hjemstedet. Det føltes som en kanossagang. Og da var Hammerfest brent, de måtte dra. Reaksjonen skyldtes manglende kunnskap om situasjonen i nord.

Ingen sto på kaia i Trondheim for å ønske Harald velkommen. Han ruslet i land og fulgte brevinstruksene til hybelen i Sverdrups vei på Byåsen ovenfor sentrum. Vertinnen, fru Baade, hadde tre hybler og like mange ungdommer i full pensjon, mot tre hundre kroner i måneden.

En dag satt Harald på do og hørte ei nabodame pratet til fru Baade. «Vet du hva», sa hun, «jeg så en galning som tørket ei kule med ei fille og kastet den, tok den opp og tørket den igjen». «Du finn han på badet der», sa fru Baade.

Bjørn Bang Andersen var typisk kaster i kropp og sinn. Han og de andre skjønte seg ikke på personer som løp rundt en bane – pinte seg og jagde andpustent omkring så mjølkesyra skvulpet. Kast var bedre. Da slapp en stresset med å halvslåss i samløp eller være nervøs før en avgjørende start. En slapp denslags pining.

Kast er mer bedagelig på sitt vis. Jo, en må mobilisere all kraft og yte mer enn alt i et par sekunder, og det avgjør mye, hvis en konsentrerer seg bra og får klaff. Likevel slipper kastere å være asketer som løpere, som må spise og drikke forsiktig før stevner og passe på magen. Det uroer seg lettere for en løper enn en kaster.

Bjørn var den raskeste Harald visste om. Han var naturlig rask og trente seg enda kjappere som kulestøter. Eksplosive bevegelser teller alt i en øvelse hvor selve støtet varer i et par sekunder, kanskje enda mindre. Bjørn lå foran sprinteren Carl Fredrik Bunæs i samløp etter 30 meter, men holdt ikke en 100-meter, det var for langt. To-tre sekunders ytelse passet best. Overvekt av raske muskelfibre og sterke bein var bra for en kaster.

En gang på Storo i Oslo ble Bjørn påkjørt av en bil, men spratt spontant opp, som reaksjon, og landet uskadd på panseret. Bilen ble totalvrak. En annen person hadde blitt skadet stygt eller i verste fall omkommet. Den kvelden danset han ute på byen med kjæresten Liv. En annen gang satt flere fra landslaget og slappet av, da en vase falt ned. Bjørn rakk å flytte seg fra stolen og grep vasen før den nådde golvet. Reaksjonsevnen og hurtigheten var arvet fra foreldrene. Den spreke faren drev riktignok ikke med idrett, men han brukte kreftene på å arbeide fysisk tungt.

Bjørn løp ikke langt. Da han i 1966 vant Kongepokalen sammen med lengdehopper Berit Berthelsen og jogget ut på en æresrunde, varte løpet i 375 meter, og var lengste joggetur på bane i senioralder inntil da. Nesten en hel runde fristet ikke til gjentagelse. Kastere på over hundre kilo, med lår som hoggestabber og armer som vedkubber, egnet seg dårlig til å løpe. Fysikken passet ikke og var heller ikke trent for det.

Bjørn og Harald skilte seg ut vektmessig i Norge i 1960-åra og tiåret etter. Nasjonen var mager, det slanke var normalt, og hadde sikkert alltid vært det blant flertallet av befolkningen.

Fedmebølgen som begynte i USA i etterkigsåra, gradvis tyngre for hvert tiår, var foreløpig lite merkbar i Norge. Aviser skrev i 1960-åra om potensielle livsstilssjukdommer som følge av mye TV-titting, om vonde rygger etter mye sitting og bieffekter av den amerikanske levemåten. Om en mulig kommende fedmebølge. I et Norge med få overvektige, særlig menn, var det ekstra uvanlig med tunge idrettsfolk. De drev helst med vektløfting eller kast. Bjørn og Harald åt mer enn nødvendig, både for å gå opp i vekt, og for å holde vekta på et visst nivå. Harald lå lenge rundt 106 og veide 116 kilo på det meste. Bjørn bikket opp mot 106.

De tilhørte en losje midt i 1960-åra, av menn som løftet vekter og bygde store muskler. De var få i Norge. Det var noen vektløftere og enda færre styrkeløftere. Antall norske kroppsbyggere kunne omtrent telles på to hender, samtlige var menn. Kast i friidrett på høyt nivå for menn eller kvinner var heller ingen bred folkebevegelse. Utøverne trente i kjellere og små rom. Forestillingen om muskelmannen med struttende armer og brede skuldre fantes, men som et unntak av hankjønnets fysikk. Det var ikke et kroppslig ideal forfektet i reklame eller noe mange unge gutter higet etter. Kroppsidealet i Norge for menn i 1960-åra var en slank type.

Derfor var kastere som Bjørn og Harald i en egen, kroppslig divisjon. Av alle landets kjente mennesker som stadig sto omtalt og avbildet i aviser, var de to av få som veide over hundre kilo. Nordmenn i 1960-åra anså ei slik vekt som mye. Den som veide så mye var enten feit, lang eller uvanlig kraftig. Eller en kombinasjon av det. Under hvert vinter-OL fleipet pressen om fete utøvere i bobsleigh som overvektige atleter, som heller åt enn å trene.

Biffstipend. I studietida på Blindern på Universitetet i Oslo i 1960-åra var matbehovet større enn budsjettet. Idrettsklubben Tjalve og Norges Friidrettsforbund spleiset derfor på biff i restauranten ved siden av kantina på Frederikke på Blindern. Lapskausen på kantina monnet ikke. To–tre ganger i uka bestilte unge Lorentzen biff entrecôte. Biff var eksklusivt og det var spesielt å få tilskudd i matbudsjettet.

En av Haralds styrkedrikker i den tida var mjølk, rå egg og proteinpulver i en blanding. I senere tiår ble mjølk mindre populært som kraftfôr for styrkeatleter. De åt heller mer fisk, kjøtt og egg.

En gang møtte han 400-meterløperen Rønning Tollefsen i Bardufoss. Harald bar på en diger koffert, kameraten hadde bare en liten bag med piggsko, kortbukse og susp. De fløy til Fornebu og tuklet seg fram til Standard Hotell i Pilestredet i Oslo, sultne som jerver utpå kvelden, begge med ungdommelig stoffskifte. Matsalen på hotellet lignet en restaurant, men både navnene og rettene virket uforståelige. En kvinne forklarte at tartar besto av rått kjøtt, rå egg, løk og syltede einebær. Den kraftige kosten fristet. Hvor mange ville Harald ha? «Elleve tartar», for han åt gjerne så mange brødskiver til kvelds.

Da skvatt kvinnen, det var mye. Hun hentet og serverte først en tallerken med tartar, men synet av det ukokte kjøttet og egget skremte gutta. De kunne ikke spise det. Ei røslig dame fra kjøkkenet spurte hva de helst ønsket. Da de svarte brød og mjølk, skar hun opp 20 skiver og bar inn ei diger mugge med mjølk. Harald åt 15 og Rønning fem, og de drakk opp all mjølka. Da den store kofferten ble åpnet etterpå, så Rønning at Harald tok ut dyna hjemmefra, for han sov best med den.

Harald trodde på biff. Før en Europacup i Stockholm i 1967 spiste han to store biffer mellom én og to timer før stevnet. Det gjorde imidlertid kroppen daff og mye blod gikk til fordøyelsen, og etterlot lite energi til å kaste. Tabben baserte seg på uvitenhet og virkningen måtte erfares.

Bjørn og Harald var glade amatører. Begge drev med idrett utenom full jobb eller studier, som konkurrenter flest, i hvert fall i vestlige land. De forventet ikke å tjene penger på en hobby eller å drive på heltid. Ingen gjorde heller det. I et stevne i Sverige fikk Bjørn overraskende 50 kroner i en hvit konvolutt, som bonus til en kaster. Det var uvanlig. Han og Harald fikk ingen økonomiske tilbud for å delta i stevner, det vanket ikke fete bonuser etter ny norsk rekord. Anerkjennelsen telte mest. Det og dét å prestere noe, sette personlig rekord og slå konkurrenter.

Bjørn og Harald tilhørte likevel de økonomisk privilegerte. Begge sto i klubber som dekket utgifter og ordnet praktiske ting, på og utenom idrettsbanen. De reiste mye på klubbens og friidrettsforbundets bekostning, og var blant de bedre stilte utøverne i landet, som andre på landslaget.

Harald begynte karrieren med det tyngste redskapet, kule, og fortsatte å satse med diskos og til slutt et 800 grams spyd. Vekta på kastredskapen sank utover i karrieren. Det hadde også med dopingproblemet å gjøre. Han antok at lettere kastredskap gjorde det enklere å hevde seg uten doping.

Han uttalte seg om doping i pressen i to tiår, helt fra slutten av 1960-åra, og med samme beskjed: Det ødela sporten og kunne også skade utøverens helse. Allerede i 1973 foreslo han å stryke alle verdensrekorder i kule, diskos og slegge satt etter 1965. Det virket drastisk, i ei tid da Norges Idrettsforbund ikke betraktet doping som et problem.

De forbød anabole steroider i 1976 og begynte å teste for misbruk året etter. I 1978 sto det over 45 stoffer på forbudslista, hvorav åtte var registrert brukt i Norge, mest anabole steroider. Først i 1982 kom testosteron på forbudslista. Harald mente likevel at enkelte ledere i Friidrettsforbundet lenge ikke forsto omfanget av doping og var uvitende og naive. Lederne manglet innsikt og skjønte ikke alvoret. De norske kravene for å delta i kast i EM og OL var nesten umulige å klare uten doping, men det forsto ikke lederne. De trodde på idrettens framgang og at bedre og mer trening lå bak nye rekorder og mer svulmende fysikk hos utøverne. Som en av landets første og sterkeste dopingmotstandere holdt Harald foredrag om emnet i 1970- og 1980-åra. Når en så profilert utøver gjorde det, med så harde ord, vakte det oppsikt og avlet store overskrifter i rikspressen.

Men som aktiv utøver kjempet han mest alene. Få engasjerte seg utad i spørsmålet, selv om de visste mye om hva som foregikk. Harald gjentok at doping ga størst effekt i kule, slegge og diskos. I spyd kunne en kanskje nå verdenseliten uten kunstige hormoner.

Han virket desillusjonert på toppidrettens vegne ved inngangen til 1980-åra. Det han hadde forelsket seg i – kappestriden og kampen for å kaste lengst mulig, var forvandlet til en arena med inntak av hormoner i sprøyte- og tablettform, der broilere fra mange land dominerte i toppen. Han skisserte en dyster framtid for internasjonale kastøvelser på olympisk toppnivå, og han savnet en bred offentlig debatt om doping fra toppnivå i Idrettsforbundet til klubbnivå. Lederne visste for lite til å ta en diskusjon. Aktive utøvere som var dopet og noen leger kunne mest om emnet, men kunnskapen og erfaringene sirkulerte i bestemte miljøer, som blant kastere. Det førte til falske og sanne rykter, fortielser, mistenksomhet og beskyldninger om juks ved gode prestasjoner.

De to kulestøterne er pensjonister. Bjørn løftet vekter med stor innsats inn i alderdommen. Til å ha løftet og kastet så mye i over et halvt århundre var han lite skadet. Sprekheten skyldtes også robust oppvekst og allsidig trening. Like etter 2000 og midt i 60-åra begynte det å murre i ryggen. I noen år kom og gikk smertene uten være så plagsomme, omtrent som gubber flest har i den alderen. Trening og kast var fortsatt en del av ukesrytmen. I 2011, snart 74 år gammel, fikk han en prolaps i ryggen og sin hittil verste skade, som gjorde det vondt å gå, i hvert fall langt. Det var uvant. Fra da av ble benkpress en av de få mulige øvelsene. Men en tidligere spenstig og kjapp kar mislikte naturligvis å få redusert bevegeligheten.

Harald har i mange år løftet vekter en gang i uka for å bremse forfallet. Også den sterke blir gradvis svakere etter fylte 50 år, det er naturens lov. Han tok 150 kilo i benkpress som 57-åring i 2001, veldig bra gjort, uten å satse hardt på øvelsen. Det var 50 kilo mindre enn personlig rekord. Nedgangen fortsatte gradvis. 105 kilo som 75-åring i 2019 var omkring det halve av det beste nivået i benkpress.

Siden 1983 har han og Ivar Hellesnes med 25 landskamper i volleyball trent spenst og hurtighet hver fredag. Gnisten henger igjen, viljen til å vise sitt beste og helst overgå seg selv og jevnaldrende. Den har Harald fortsatt. Lysta ga seg ikke lenger utslag i å kaste langt, men på å klare sitt beste og slå kamerater. Han og Bjørn er fortsatt kastere i sinnet i 2019, den følelsen forsvinner ikke. Blikket for god teknikk og et bra kulestøt eller spydkast er inngrodd. De tenker fortsatt som kastere og prater ofte med likesinnede.

Men de har sluttet å kaste. Harald deltok i et veteranstevne sist i 2013, Bjørn husker ikke engang årstallet for det siste sitt. Alt har sin tid. Det var ikke ønskelig å delta når en ikke lenger klarte å utføre ordentlige støt eller kast, etter deres standard.

«Der er kula», sier Bjørn og peker. Den ligger til venstre for døra i rekkehuset i Porsgrunn, der han og Liv har bodd siden 1971. Han tar den kjærlig opp og holder den på kulestøtermanér, følsomt og elegant, og legger den inntil halsen. Der ligger den trygt hos en som har håndtert slik redskap. I gamle dager kunne setesdøler holde i ei hardingflele, de tok den ikke bare opp på måfå. I Finland visste skoleunger hvordan en holdt et spyd. Slik er det også med Bjørn og kula, den passer inn i neven og på skuldra, den trives der.

På veggen i trappa henger det bilder av kastere på seierspaller og i kast-ringer, av Harald, Iver Hole, Ricky Bruch og flere. Husgubbens hobby røper seg. Det er en kasters hus.

Det henger også et kart over Finnmark på veggen. «Det her tilhører en som lengter hjem», sa en besøkende en gang.

Jo, da. Det hender Bjørn gjør det – drømmer om slåttonn i Kvalsunddalen med onklene, på varme, vindstille dager da kara slo med ljå og hvilte på bakken. Eller om kulestøt i turnhallen i Vardø eller en film på kinoen i den lille byen. Ingen steder i verden er det så fint på godværsdager som i Finnmark, mener han, og lengter tilbake til en idyll som bare finnes i eget hode.

Men han drar sjelden tilbake. Det er ikke bare morsomt å se gamle tomter og trakter når de er forandret, ofte til det ugjenkjennelige, og når de vante menneskene er døde, har flyttet eller nesten ikke er til å kjenne igjen av alderdom. Bjørn er likevel fortsatt finnmarking i sinnet, preget av oppveksten langt i nord, saftig i språket, full av humor. Fortsatt lengter han hjem.

Harald flyttet til Trondheim høsten 1959. Etter noen omflakkende år på et senere tidspunkt slo han rot der på 1970-tallet og bor nå i andre etasje i en enebolig, omgitt av minner fra et fargerikt og innholdsrikt liv. Kasteren røper seg med en diskos i garasjen, fransk type, og det står et spyd ved et uthus tre meter fra inngangsdøra. Skiene som henger under taket i garasjen vitner også om en som elsker langrenn.

Harald tilhører nesten hele Norge. Han er finnmarking i mål og sinn, og besøker ofte kjæresten Wenche i Hammerfest, sykler rundt i byen og treffer gamle kamerater som daglig sitter på kafé i Hammerfest og prater. På en utypisk måte pendler han mellom det ytterste nord, bostedet Trondheim og Oslo, der dattera Ingrid og sønnen Håvard bor med familier. Han har ikke slått seg helt til ro, etter et liv med mye reising og mange oppbrudd, for å flytte eller på reise i idrettens formål.

I huset i Trondheim ligger det for anledningen utklippspermer på stuebordet, slikt og premier har han alltid stuet bort i kjeller og på loft. Det henger bilder på veggene. Det er minner fra et langt liv med kast som viktig innhold, friidrett, og mye annen idrett på høyt og lavere plan. Den unge gutten som støtte kule i gata i Hammerfest visste ikke hvor idretten ville føre ham i livet, hvor mange bekjentskaper det skulle føre til, hvilket eventyr det var starten på.

Det gjorde heller ikke Bjørn. Både Bjørn og Harald flyttet ut og blir aldri fastboende i hjemfylket igjen.

Likevel er de to kulestøtere fra Finnmark.

Thor Gotaas, som har skrevet artikkelen, har også skrevet boka «To kulestøtere fra Finnmark. Historien om Harald Lorentzen og Bjørn Bang Andersen» (Kagge forlag). Bildene er fra boka.