Julens ­mang­foldige mytologi

«I julen feirer vi at Jesus ble født», heter det i kristen tradisjon. Men det blir for enkelt. Selv om Jesusbarnets fødsel er det offisielt uttalte innholdet i feiringen, ville jula vært utenkelig uten en rekke andre, tunge kilder til innflytelse. Bakgrunnen for den eneste høytid i året alle nordmenn feirer, er broket. La oss finne hovedtrekkene i julens mangfoldige mytologi.

Førkristen jul

Den østgotiske misjonsbiskopen Wulfila, den første som oversatte Bibelen til et germansk språk – på 300-tallet, brukte ordet jiuleis om måneden før jul. Det norrøne ýlir betegnet tilsvarende måneden fra midten av november til midten av desember. Språkforskere peker også på det gammelgermanske jegwla, som trolig sto for en vinterfest der rituelt hesteritt var involvert. Uansett stammer ordet jul fra norrønt jólablót, eller jól, offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, lagt til 12. januar. Ordet jul forekommer også i andre germanske språk. I engelsk inngår fortsatt yuletide (juletid). På de fleste europeiske språk refererer dagens navn på høytiden til kristen tradisjon – Christmas, Kerstfeest, Navidad, Weinacht, mens vi i de nordiske landene altså har beholdt det førkristne «jul».

Jólablótet skulle holdes for et godt år, og man skulle drikke juleøl til gudenes minne. Guden Frøy var sentral. «Det var store blot midtvinters, og de blotet for fred og en god vinter», skriver Snorre, og «Det ble drept naut og hester, og gudestøtter var rødfarget med blodet.» Blotene ble utført for et godt år, for sommerens grøde og for krigslykke. Man slaktet dyrene, farget gudestatuene med blodet og spiste offerdyrenes kjøtt. Å blote betyr å styrke. Den kalde, mørke vinternatten ble omgjort til en spektakulær, blodig drøm om et bedre liv.

Pålagt å drikke øl

Torbjørn Hornkløve, en av Harald Hårfagres hirdskalder, skrev i «Haraldskvadet»:

Ute på havet vil han drikke jul

om han får rå alene

den kamplystne kongen

og der holde Frøys lek

Hva menes med «Frøys lek»? Frøy er knyttet til erotikk og seksualitet. Adam av Bremen forteller at Frøybildet i Uppsalahelligdommen var forsynt med en stor fallos. Det sies et sted at Frøy kan måle seg med de beste i gudeheimen; han krenker ikke kvinner og han setter fanger fri. En sentral gud hos vikingene var altså oppsiktsvekkende nok mest opptatt av fred og kjærlighet, i hvert fall ved juletider!

Snorre forteller i «Håkon den Godes saga»:

«(Håkon) gjorde dettil lov at julen skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av et mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte.»

Slik ble altså jól 12. januar til jul 25. desember, og det for oss besynderlige påbudet om ølbrygging og øldrikking flyttet til tidspunktet for kristendommens feiring av Kristi nedkomst i stallen.

Juleølet er med andre ord like gammelt som jula! Ordet alu (øl) er inngravert på runesteiner. Høytider ble gjerne feiret med øl som hellig drikk. Barsel (bars-øl) og gravøl er ord som har holdt seg. Det ble drukket minneskåler over forfedrene, mens bragafull var en rituell skål over bragder man skulle utføre i fremtiden. En hanngris ble slept inn. Man la hendene på grisens rygg og avla brageløftet i vitners nærvær. Nyttårsløftene er vel en blek variant?

Etter kristendommens innføring drakk man ikke for Frøy, men for Jesus og Jomfru Maria. Det finnes også tradisjonsoverføringer som er vanskeligere å få øye på: Grisen var Frøys hellige dyr. Fortsatt serveres svinekjøtt som julemat over store deler av Norden.

Romernes Saturnalia

Romerne fortalte at guden Saturn hadde oppstått på den italiske halvøy en gang i den gylne tid som ingen lenger kunne huske. Hans sønn Jupiter, himmelguden, hadde tatt makten fra ham og lenket ham. I et tempel ved den kapitolinske klippe var det derfor et gudebilde av Saturn med bånd rundt føttene. Men én uke rundt vintersolverv ble båndet løst. I hovedstaden var festen den mest storslåtte og utagerende av alle romerske feiringer.

I løpet av saturnaliene ble reglene satt til side eller snudd på hodet. Slavene og deres herrer ble likeverdige. Menneskelighet var grunntemaet – det å være snill og god; avstraffing av forbrytere ble stanset. Folk ga hverandre vokslys og lekedukker og spiste søtsaker, tok på seg ledige klær, drev gjennom gatene med fakler og ropte gledeshilsninger, dag og natt. Samfunnsrollene ble byttet om: Herskapet skulle servere slavene de beste retter, mens de selv tok på seg slavenes hatter. Under større fester ble det valgt en saturnaliakonge ved terningkast, en anfører for feiringen.

En gledesfest – for alle

Det romerne feiret, var den gylne fortiden, den gang livet var lett og alle lykkelige. Denne forestillingen hadde de arvet fra grekerne. 700 år før Kristus skrev Hesiod om gullalderen, den gylne, svunne tiden da livet var uten bekymring, strev og alderdom. Jorden bar av seg selv rikelig med grøde. Menneskene var guders like. For romerne var dette Saturns tid, evig vår. Da Jupiter kom med sølvalderen, ble det flere årstider. Dermed måtte menneskene bygge og dyrke og slite og alt gikk nedover. Samtiden, jernalderen, er full av laster og uærlighet. Ingen er lenger trygg, ikke noe er hellig. Lovløsheten brer om seg. «Vi lever i en grusom tid» er et interkulturelt credo. Forestillingen om en fordums gullalder vrimler av varianter: Det kristne paradiset, myten om Atlantis, det egalitære matriarkatet. Kort sagt: Alt var bedre før. Men nå skal vi leke gamle dager en stund: Å jul, med din glede!

Under saturnaliene ble plommer, nøtter, fiken, kjeks, epler og pærer servert folket – og kaker i menneskeskikkelse. Ingen skulle være sure eller gjøre opp regnskap, telle sitt sølv, drive idrett eller holde foredrag. Unntaket var taler og vitser, hvis det kunne garanteres at de ble morsomme på en ikke-sårende måte.

Vi har arvet mye fra saturnaliafesten, de lystige juleselskapene, fattigmann i kakeform, julebordene, julegratialet og papirhatten i kransekaken. Og under det hele: Minnet om at livsgleden en gang rådde, og fremdeles finnes, gjemt et sted der inne i dypet av vintermørket. Men romernes praksis viser at de på ett eller annet punkt visste at en gledesfest uten at alle er med, ikke er noen ordentlig gledesfest. Vår jul, som også har tydelige islett av ensomhet og selvmord blant folk som faller utenfor familiefestene, tyder på at vi ikke har arvet akkurat dette siste.

Solvervsritualer

Klokken 05.19 søndag 22. desember 2019, «snur» sola og begynner å stige på himmelen igjen. Vendepunktet varierer fra år til år mellom 21. og 22. desember, og vintersolverv er tradisjonelt feiret begge dager.

Den greske historikeren Prokopios skrev på 500-tallet at det i Norden fantes en stamme som var livredde for at solen skulle forsvinne ved vintersolverv. De sendte en utsending som skulle holde øye med den oppe på et fjell. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene om at den hadde snudd i år også, ble det holdt en stor fest i mørket. Denne enkle skikken uttrykker i et nøtteskall innholdet i alle verdens solvervsritualer.

Kelterne fortalte om Beli Mawhr, den skinnende guddommelige ildens herre. Han var det guddommelige solbarn født av gudinnen på denne årets lengste natt. Fødselen ble markert med rituelle leker og stor glede. Ukrainerne feiret Dazh Boh, giverguden, det vil si Solen. Både Gud og forfedrenes ånder ble æret. Det ble satt av plasser ved bordet til døde slektninger. Den tibetanske solvervfestivalen, «det døende årets fest», varer i fem dager. Festlighetene holdes rundt en magisk stang; et lokalt verdenssentrum pyntet med stjerner, kors og pentagrammer. Det danses rundt denne med groteske masker for å skremme vekk onde ånder og gjøre klart for det kommende år. Den egyptiske feiringen av solens snupunkt er knyttet til Horus, sønn av Osiris og Isis, en gud med falkehode, hvis skjebne er å slåss med sin onkel Set som har drept hans far. Da Horus blir født, blir hele landet og hele kosmos født på ny. Jung-eleven Erich Neumann skriver: «Det guddommelige barnets fødsel ble feiret i Korion, Kores tempel i Alexandria, på dagen for vintersolverv.»

En lysfest

Egyptiske kong Akhnaton, som avskaffet det mektige presteskapet til fordel for én eneste gud, Aton, skaperguden og verdens opprettholder, manifestert i solskiven, skrev i sin berømte solhymne:

«Når strålene treffermenneskene i ansiktet, står de opp sammen med deg. Dine stråler nærer åkrene, og når du står opp, lever og vokser de for deg! Du skaper årstidene for alle dine skapninger, vinteren for å kjøle dem ned og sommeren for at de skal føle ditt brennende nærvær. (...) Du er selve livsløpet, og alt lever ved deg. Øynene gledes ved din skjønnhet.»

Når vi tenner juletrelysene, og markerer at julen også er en lysfest, markerer vi vårt bidrag til all verdens rituelle solvervstradisjoner. 99 prosent av all masse i vårt eget solsystem er samlet i Solen. Vi er fullstendig avhengig av den for å leve, og det reflekteres i mytologien. Og som med mye annet i livet setter vi mest pris på den når den er lengst borte.

Kristen jul

I middelalderen holdt folk våkenetter med fest før kirkelige helligdager. Slik forskjøv tyngdepunktet for julefesten seg fra juledagen til julaften. Vi feirer julaften med stearinlys, tradisjonsmat, gaver, juletre og kjernefamilien i sentrum. Tidligere dekket man også opp til døde familiemedlemmer. Vi forteller om Gud som ble menneske, Josef og Maria, hyrdene, englene, de vise menn, stjernen og kong Herodes. Alle mener at det kristne innholdet har kommet i bakgrunnen for det kommersielle forbruksjaget, samtidig med at vi jager forbruket opp.

Begrepet alternativ jul, skapt på 60-tallet, er mer eller mindre gått av mote, men de sindige maner dog til mindre fråtseri, dypere kristent innhold og mer nestekjærlighet, oppfordrer til å sløyfe noen dyre gaver, og heller se til veldedighet og tiltak for de ensomme. Vi spiser mat fra tradisjoner skapt i en tid med knapphet på fett. Fisken har røtter tilbake til katolsk tid, da det var påbudt med tre dagers faste før jul. Gåsen kom fra tyske hoff. Kalkunen erstattet gåsen.

Juletreet har også sin historie: Sørvesttyske håndverkslaug begynte med juletrær på 1500-tallet. Bakgrunnen er en fellesreligiøs forestilling om hellige og magiske trær. Kristtorn og barkvister ble brukt før juletreet, og man strødde einer på gulvene. Slik skulle våren trosse vinternatten.

En moderne julaften er en gammeldags julaften. Ideelle julekulisser har vært et stabilt og forutsigbart samfunn i jordbruksmiljø, helst en storgård med slakting, ølbrygging, kanefart, forelskelser og trettendedagsball, etter hvert byttet ut med bilder fra Prøysens skildringer av fattigdom og menneskelig varme i mellomkrigstiden. Vi vil gjerne ha vaske gølvet og børi ved i en husmannsstue, skjønt trolig helst uten å gå nevneverdig ned i inntekt.

Gudebarnets fødsel

Hvorfor fødes gudebarn til verden under dramatiske omstendigheter, ofte i nærheten av dyr eller knyttet til gjetere? Jung mener at myter om barneguder handler om bevissthetens nye fødsel. Den åndelige forvandlingen blir opplevd som en frydefull oppvåkning. Derfor er flere av disse barna frelsere.

Farene (Herodes, som ville drepe alle guttebarn under to år for å kvitte seg med sin fremtidige konkurrent Jesus) representerer vanskelighetene i virkeligheten: Den som vil legge ut på den indre reisen helt til målet, trues uavlatelig. Men naturen, representert ved dyrene og stallen, er på individets side.

Om julen er en feiring av livet, frelseren eller våre mystiske muligheter, forenes vi i kjærligheten til barnet – verdens barn, våre egne barn, Jesusbarnet eller barnet i oss selv.

Festen kan lett komme ut av kontroll. Ikke bare kommersielle krefter, men også egne forventninger om hvordan vi burde ha hatt det, kan forvandle julekvelden til et mareritt, uansett forsøk på å tviholde på tradisjoner.

Det kan være nyttig å tenke på at ikke bare romerne, men også Jesus selv, sto for det inkluderende budskapet, som omfattet alt menneskelig og alle mennesker, og at den selvgode, ekskluderende familiefesten på forbrukersamfunnets premisser er kommet så langt bort fra krybben og bevissthetens nye fødsel at det kan synes som om det ikke finnes noen farbar vei tilbake.

Men som mytologier fra hele verden forteller: Når det er som aller mørkest, lysner det. Utrolig nok. Til syvende og sist er det akkurat det julen handler om.