En drapsmanns ­frigjøring

Hvordan ville Det norske teatret ta tak i «Raskolnikov», som er basert på den klassiske Dostojevskij-romanen «Forbrytelse og straff», i forestillingen som går denne høsten?

Ville de presentere en alternativ lesning av den 800 siders romanen for å forsøke å tiltrekke flere tilskuere i vår sekulariserte tid? Eller ville de presentere den russiske forfatterens ortodokse kristne budskap? Det ble det siste. Noe som kanskje er litt overraskende i en tid hvor Nationaltheatret nylig presenterte klassiske «Faust» som ett kampskrift for feminismen, og hvor en Peer Gynt-oppsetning for noen år siden ble presentert som en debatt i et Skavlan-aktig TV-studio.

– Jeg leser Dostojevskijs roman som en kristen fortelling om sjelens vei fra skyld og død til frigjøring og liv via erkjennelse, bekjennelse og lidelse, og jeg tenker det er det vi så på teatret også, sier Plots teatergjest, kirkehistoriker Eivor Oftestad.

Mordet på den onde

For å friske opp hukommelsen: Romanen «Raskolnikov», som stykket er basert på, handler om en ung fattig student, Rodion («Rodja») Raskolnikov, i St. Petersburg i det nittende århundre. Rodja dreper en ondsinnet pantelånerske med en øks. Idet han kløyver skallen hennes, kommer hennes fromme og gode søster Lisaveta inn i leiligheten. Så blir Rodja «nødt til» å drepe også henne.

Gjennom hele stykket debatterer Rodja med seg selv om hvorfor han begikk ugjerningen: Var det fordi pantelånersken hadde ham i sin makt; han hadde jo levert verdisaker til henne, som han ikke hadde penger til å utløse? Eller var det fordi hun gjorde livet surt for mange andre fattigfolk som hadde pantsatt sine siste eiendeler for å få råd til mat? Ble ikke verden et bedre sted uten slike som henne? Eller begikk han drap fordi han anser seg selv som et overlegent menneske, et slags overmenneske som har rett til å drepe mindreverdige mennesker – slike som egentlig ikke har livets rett? Men hvordan kan han rettferdiggjøre at han drepte Lisaveta? Og er han egentlig et slikt overmenneske, eller er han bare «en lus»?

– Den kristne teologien utspiller seg gjennom personen Rodja Raskolnikovs utvikling. Først er han «død», han ligger syk, feberhet og tiltaksløs på sitt stusselige værelse, som en sammenkrøpet edderkopp. Etter drapet greier han ikke å forholde seg til familie og venner, sier Oftestad.

– En slik skyld ødelegger relasjonene til andre, men den ødelegger først og fremst en selv. Når Sonja forstår hva han går og bærer på, spør hun ikke først hva han har gjort med andre. Hun roper ut: «Hva har du gjort mot seg selv?»

Kjærlighet

Sonja, kledd i lyseblått fra topp til tå – jomfru Marias farge – avviser ham ikke, som de fleste hadde gjort.

– Sonja tar imot ham med kjærlighet. Hun har Guds blikk på mennesket. Og hun viser ham veien videre: Han må stille seg opp ved et veikryss, kysse jorden og rope ut sin ugjerning i alle himmelretninger. Først via bekjennelse – ved å rope ut sin skyld til all verden – blir han fri, resonnerer Oftestad.

Metaforen som går igjen i Dostojevskijs roman, og også i oppsetningen på Det norske teatret, er Lasarus – han som Jesus vekket opp fra de døde.

– Kan et moderne publikum forholde seg til et så direkte kristent budskap? Hvor mye lærer de for eksempel om Lasarus på skolen i vår tid …

– Jeg vet ikke. Det var i hvert fall ikke så mange som gikk før forestillingen sluttet.

– Dostojevskij går for å være ikke bare lang, men også tung. Er han egentlig det?

– Da jeg var ung, syntes jeg det. Men ikke nå lenger. Det er en stund siden jeg leste «Raskolnikov», så jeg vil heller vise til «Brødrene Karamazov», som jeg gjenleste nylig. Nå så jeg den med helt andre øyne enn da jeg leste den som sånn cirka 20-åring. Jeg trodde den var vanskeligere, men oppdaget at den er lettlest og spennende, som en underholdningsroman med stor eksistensiell dybde.

Kristendom i sinnene

– Hvorfor tror du at teatret har beholdt kristendommen akkurat slik Dostojevskij fremstiller den, og ikke har skrevet det om for å tilpasse det til flere publikummere? Er hensikten å forkynne?

– Jeg kan ikke vite intensjonen til regissør Kjersti Horn, men jeg vil tro at det er fordi det er så godt teater. Den kristne grunnfortellingen er et slags gudommelig teater. Dette er en sterk fortelling som gir menneskelivet mening. Hvilken annen fortelling skulle de ha skiftet den ut med, som hadde virket like sterkt? Ville ikke hvilken som helst «modernisering» virket platt i forhold?

– Dostojevskij var redd for at moralen ville forsvinne hvis kristendommen ikke lenger har grepet om sinnene. Det var det jo bare svake antydninger til på hans tid. Men helt borte er vel ikke moralen blitt selv i vårt sekulariserte samfunn?

– Nei, absolutt ikke, og jeg vil ikke virke for kulturpessimistisk. Vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden. Men vi har også vanskelig for å bedømme hvor vi er i dag, vi er jo midt oppe i det. Det er foreldrene som innprenter barna moralske koder, som barna internaliserer. Men kristendommen har i mange generasjoner vært en legitimerende faktor, og den svekkes fra generasjon til generasjon.

Fortellinger som blekner

Kirkehistoriker Eivor Oftestad under seg over hva som vil skje når fortellingene fra Bibelen og den lange tradisjonen vi har bakover i vår kultur blekner.

– De blir litt blekere fra generasjon til generasjon. Det er ikke for eksempel lenger noen selvfølge at det er et absolutt forbud mot drap. Mange unge er for eksempel opptatt av filosofien Peter Singer. For en del unge i dag er faktisk Singer en guru, hevder Oftestad.

Peter Singer er en australsk samtidsfilosof som har blitt berømt og beryktet for å hevde at det kan være forsvarlig å ta livet av spebarn. Singers argument er, litt enkelt forklart, at nyfødte har mindre bevissthet og sanseevne enn for eksempel høytstående dyr.

– Det er vel ingen, i hvert fall ikke noen med særlig innflytelse, som direkte oppfordrer til drap?

– De færreste vil drepe, men mennesker har med seg en irrasjonalitet. Vi er ikke bare rasjonelle. Det var dette Dostojevskij forstod så godt. Hans romaner er en motvekt til det fullstendig rasjonelle og vitenskapelige menneskebildet. Men jeg tror at en slik dypere forståelse av hva mennesket er og hva mennesket kan være i stand til, er noe som stadig færre er opptatt av. Unge vokser i dag opp med i en fragmentert virkelighet dominert av sosiale medier og Netflix. De eksponeres ikke for disse grunnleggende fortellingene, men bombarderes med underholdningspåfyll som virker avhengighetsskapende.

Bytte for demagoger

– Er Rodja, som faktisk dreper på bestialsk vis, et monster eller et gjennomsnittsmenneske?

– Han er i hvert fall ikke noe monster. I oppsetningen kunne man tenke at han lignet en av disse ensomme ulvene som sitter på gutterommet og lager konspirasjonsteorier, og som kanskje virkeliggjør tankene. Nærheten til drapet i Bærum og angrepet på Moskeen der gjør det nærliggende å tenke slik. Men jeg tror det er mer fruktbart om vi gjenkjenner oss selv i stykket, og ikke tenker at det handler om «de andre».

Hans tro på seg selv som et overmenneske finner vi i ekstrem form i nazismen, men det finnes jo flere måter vi kan leke guder på, fortsetter Oftestad.

– Se på enkelte utslag av genteknologi – der vitenskapen inntar Guds rolle. Eller se på hvordan vi reagerer på den migrasjonen som skjer i vår tid. Hvordan vi kan lukke hjertene vår og føle oss overlegne i forhold til migranter og flyktninger. Det vil si, noen lukker hjertene, mens andre åpner opp slusene helt og inviterer alle som vil til å komme inn til oss, uten å slippe til rasjonaliteten i det hele tatt. Det siste er også galt, mener jeg.

Hun ofrer seg

– Sonja-figuren skal være en motvekt mot alt dette i «Raskolnikov»? Hun er symbolet på det gode, en slags engel eller Kristus-figur – men jeg synes hun er ganske blek?

– Hun er ikke fremstilt som et menneske med egen psykologi. Som person er hun derfor lite troverdig, som symbol fungerer hun godt. Jeg liker særlig hvordan hun følger Raskolnikov til tilståelsen ved politikammeret, som Maria fulgte Jesus til korset. Jeg syntes også hun fungerer godt som en sterk kontrast til Raskolnikov. Han dreper, og ofrer dermed et annet menneske. Hun prostituerer seg for å redde familien fra sult. Hun ofrer seg selv, sier Oftestad og legger til:

– Jeg synes det var befriende å se en skuespiller som ikke var så heseblesende og frenetisk hele tiden! Hun er et rolig punkt i en forestilling som ellers skriker, hopper og flimrer.

Felles tankegods

– Du er selv romersk-katolsk, men kjenner godt andre kristne tradisjoner. Hvor typisk russisk eller ortodoks er denne romanen – og teateroppsetningen?

– Den ortodokse kirken og kulturen vektlegger frelsen som overgang fra død til liv, mer enn synd og soning som kanskje vektlegges mer i vest. Samtidig er tanken om «den salige skyld» sterk. Menneskets synd og skyld var nødvendig for at frelsen skulle komme. Og: Jo større synd du har begått, jo mer nåde vil du motta fra Gud.

Du ser det i påskelovssangen: «Å salig skyld som ga oss så stor forløser», om lysets seier over døden. Denne salmen stammer fra 300-tallet og synges ved begynnelsen av liturgien påskenatt. Men for all del, det meste av det kristne budskapet her er ikke spesielt russisk, men fellesgods.

– Man leser noen ganger at drapet på den gode Lisaveta var enda mer umoralsk enn «primærdrapet» på pantelånersken. Men de er jo begge mennesker, og dermed skulle jeg tro likeverdige i Guds øyne?

– Jo, absolutt. Jeg tror ikke vi skal ta dette som Dostojevskijs egen moralske vurdering. Det er romanpersonen Raskolnikov som argumenterer slik når han tester ut sine egne teorier om hva som er riktig og galt. Som vanlig bortforklarer og narrer han seg selv.

I teatret blir Lisavetas funksjon mest hennes nærhet til Sonja. De to var venner, og Lisaveta ga Sonja korset sitt, som hun igjen ga til Rodja.

Teater på skjerm

– Hva synes du ble tilført romanen ved at den ble fremført som et fem timers «teaterstykke» hvor vi nesten aldri ser skuespillere? De blir filmet med håndholdt kamera, og vi som sitter i salen ser filmen fortløpende idet den tas opp, på et lerret som er plassert på scenen?

– Vi så skuespillerne springe over scenen et par ganger med kamerafolkene i hælene, men bortsett fra det fikk vi hele stykket på en storskjerm. Jeg tror jeg like gjerne kunne ha sett på opptak fra kvelden før. Bortsett fra at det var mer sårbart for tekniske feil – som det var et par av, sier Oftestad.

– Jeg vet ikke hva vi fikk tilført ekstra ved denne formen. Personlig ble jeg litt sliten av det. Slike eksperimenter tror jeg er morsommere for regissør og skuespillere å leke seg med, enn det er for tilskuerne å se på. For meg gjorde det vondt i øynene å sitte og se på dårlig filmkvalitet i fem timer. Men jeg så heller ingen vesentlige forskjeller mellom sceneversjonen og kjernen i romanen på innholdsplan. Bortsett fra at de ikke hadde med den korte epilogen, som viser hvordan Raskolnikov forvandles i fangenskap i Sibir.

Vi har en sjel

– Et argument som er blitt brukt for håndholdt kamera og rufsete uttrykk er at det kan oppleves som mer autentisk enn tradisjonell og «glatt» Hollywoodstil. Det var en reaksjon vi så under den franske nybølgen på 50-60 tallet, og igjen da de danske Dogme-filmene kom på nittitallet ...

– Nettopp. Det er gjort før, og gjort bedre. I dag sitter vi dessuten foran skjermer hele tiden. Jeg har mer behov for å se en skuespiller av kjøtt og blod enn å se på enda en skjerm. En skjerm skaper avstand mellom oss selv og den sjelelige kampen vi overværer.

– Til slutt: Her ser vi en mann som blir fysisk syk og ligger i ørska og fantaser på grunn av sin dårlige samvittighet. Har mennesker i dag samme type samvittighet som Raskolnikov har?

– Jeg tror mennesker alltid har, eller har potensial for, en samvittighet, men vi kan skyve den til side. Vi kan undertrykke den, komme med rasjonaliseringer og bortforklaringer. Samvittigheten springer ut av vår sjel. Og jeg tror vi har en sjel. Jeg tenker ofte på noe en venn av meg, cictercienser-abbed Erik Varden, en gang sa: Kunstens viktigste oppgave er å vise menneskene at de har en sjel.