– Kulturrådet må deles i kunstdel og «politikkdel»

Debatten om hva Kulturrådet skal være, og i hvilken grad politikere kan styre disposisjonene til rådet, synes endeløs. I tillegg er det uenighet om hvilke forvaltningsoppgaver departementet kan overføre til Kulturrådet, og om departementet i det hele tatt bør overføre forvaltningsoppgaver til Kulturrådet.

Kulturforsker Georg Arnestad ønsker en todeling av Kulturrådet, og at den delen av rådet som forvalter Kulturfondet, blir flyttet ut av Oslo. Dette for å sikre rådet en sterkere uavhengighet fra politikk, forvaltning og interesseorganisasjoner. Det er viktig å skape behørig avstand, mener han.

I «armlengdedelen» har medlemmene av Kulturrådet et hovedansvar for forvaltningen av Kulturfondet slik det opprinnelig var tenkt – basert på et kunstfaglig skjønn og på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter. Den praktiske gjennomføringen av dette har alltid vært administrasjonens kjerneoppgaver.

Den andre delen, «direktoratdelen», skal – uavhengig av rådet, men med nærmere tilknytning til politikken – ha hovedansvar for forvaltningsoppgavene som oversendes fra politisk ledelse i departementet. Det innebærer fordeling av driftsmidler til en rekke institusjoner og organisasjoner som politikerne har prioritert å støtte. Begge disse prinsipielt ulike arbeidsoppgavene har gradvis blitt lagt til Kulturrådets administrasjon, og dette skaper uklarhet om hva slags institusjon Kulturrådet egentlig er.

– Arbeidsoppgavene er for ulike til fortsatt å være under samme tak og samme administrasjon, hevder Arnestad.

I tillegg mener han at den faglige uavhengigheten til Kulturrådet («armlengdedelen») må sikres bedre enn i dag. Verken regjering, Storting eller interessegrupper skal kunne instruere eller direkte påvirke avgjørelsene i rådet. Dette sikres altså best ved en desentralisering av «armlengdedelen» av Kulturrådet.

Staten tok større ansvar for kulturlivet

Da Norsk kulturråd ble opprettet i 1965, skjedde dette etter at noen viktige kunstneriske riksinstitusjoner allerede var etablert. Etterkrigstiden krevde en infrastruktur for det gryende kunst- og kulturlivet i Norge: Riksteatret (1948), Norsk Bygdekino (1950), Riksgalleriet (1953), Den norske opera (1958), med flere. Etableringen av Rikskonsertene (1967) var en av de første oppgavene det nye Kulturrådet gikk løs på. Ssammen med andre nye institusjoner og ordninger ble denne strukturen skapt for skapende og utøvende kunstnere.Etter hvert kom ordninger for litteratur, billedkunst og annet. Noen ble lagt permanent under Kulturrådet, andre ble utviklet og utprøvet for å kunne stå på egne bein med støtte direkte over statsbudsjettet.

Regjeringen Gerhardsen var redd for at den stadig økende populærkulturen, særlig fra den anglo-amerikanske verden, skulle få for sterk innflytelse – ikke minst over det norske språket. Antall norske skjønnlitterære utgivelser sank, og oppfatningen var at norsk kultur generelt var truet, blant annet som følge av påvirkning fra utenlandsk populærkultur gjennom fjernsynet. Det ble lagt frem en rekke forslag til hvordan Norge skulle svare på denne trusselen. Kulturrådet fikk rollen som utviklingsagent for en rekke nye kulturpolitiske grep.

Konklusjonen var altså at staten måtte ta på seg et større ansvar for kulturlivet, på samme måte som staten tok ansvar for andre samfunnsområder. I statsbudsjettet for 1965 kom derfor forslaget om å opprette Norsk kulturfond og Norsk kulturråd. Det ble samtidig foreslått en innkjøpsordning for ny, norsk skjønnlitteratur, der alle nye norske skjønnlitterære bøker skulle kjøpes inn til landets folkebiblioteker. Ordningen skulle styrke forfatternes økonomi, redusere forlagenes risiko og bedre bibliotekenes formidling av skjønnlitteraturen. Innkjøpsordningene – som senere også kom til å omfatte andre litteraturtyper – har fungert som indirekte støtte til trykkerier, papirprodusenter, grafisk bransje, reklamebyråer og et stort antall frilansere.

I tillegg kom vern av kulturminner, støtte til ulike musikksjangere, innkjøp av billedkunst, støtte til kunst og kultur for barn og unge samt ordninger som var ment å stimulere annen kunstnerisk virksomhet.

Forslaget fikk full tilslutning. Stortinget besluttet derfor at regjeringen skulle oppnevne sju rådsmedlemmer og Stortinget fire. Norsk kulturråd holdt sitt første møte 3. mars 1965. Ingeborg Lyche var Kulturrådets direktør de første 11 årene etter etableringen.

Formålsparagrafen til Kulturrådet var å «stimulere skapende åndsliv i litteratur og kunst, verne den norske kulturarven og arbeide for at flest mulig kan få del i kulturgodene». Slik har fondet og rådet drevet helt siden opprettelsen, selv om fondet har vært gjennom store endringer. Oppgavene har blitt flere og ansvaret har økt. Det samme gjelder prioriteringene og satsingene. Endringene har skjedd i takt med tiden, skiftende betingelser og politiske føringer

Det ble vedtatt at Norsk kulturråd skulle være statens rådgivende organ i kulturspørsmål, og i praksis ha fri råderett over Kulturfondet. Som utviklingsorgan satte rådsmedlemmene av såkalte «frie midler» i fondet, noe som frem til begynnelsen på 2000-tallet ga et handlingsrom for egeninitierte prosjekter og mulighet til å støtte initiativ utenfra som medlemmene vurderte som faglig interessante.

Den gradvise svekkelsen av Kulturrådets uavhengighet henger sammen med politikernes tiltakende øremerking av fondsmidlene og flytting av nye tiltak inn i fondet. På denne måten ble det økonomiske handlingsrommet etter hvert borte.

Kulturfondet har vokst fra en bevilgning på 10 millioner kroner i 1965, til rundt en milliard kroner i 2020. På Kulturrådets nettsider kan man lese at i den første fireårsperioden etter at fondet ble opprettet, utgjorde fondet 20 prosent av alt staten bevilget til kunst- og kulturvernformål. I 1972 var andelen sunket til 13 prosent, i 1975 til 10 prosent og i 1983 til 7 prosent. I 2000 var den 6,9 prosent, i 2011 var den 6,5 prosent, mens andelen i 2019 var rundt 5 prosent.

Enorm vekst

Den store veksten i det offentliges engasjement på kulturområdet har primært skjedd andre steder enn i Kulturfondet. Fylkeskommunenes og kommunenes økte kultursatsing har også påvirket Kulturrådets rolle og betydning i det kulturpolitiske landskapet. Kulturfondet står likevel i en særstilling som den viktigste statlige finansieringskilden for kunst og kultur utenfor de faste institusjonene.

Kultursosiolog og forsker Per Mangset i Telemarksforskning trekker også frem den enorme administrative veksten Kulturrådet har hatt siden 1965. I begynnelsen var rådet et lite fagråd med minimal administrasjon.

– I dag er det en koloss med oppimot 140 ansatte. Jeg jobbet der på deltid på 1990-tallet. Da var vi rundt 30 ansatte. I utgangspunktet konsentrerte rådet seg om litteratur. I dag er de pålagt oppgaver på en rekke fagområder, sier han.

Han forteller at armlengde-prinsippet om at politikere ikke skal gripe inn i enkeltvedtak ikke bare ble klart uttrykt på 1990-tallet, men at det var et grunnleggende prinsipp helt fra starten.

– Prinsippet har blitt utfordret de siste årene, sier han.

Mangset peker på at grunnsteinen til en offentlig kulturpolitikk i Norge ble lagt med kulturmeldingene og kunstnermeldinga midt på 1970-tallet. Den nye Kulturdepartementet kom riktignok først i 1981, men da hadde mye forarbeidet alt blitt gjort. Kulturministeren og Stortinget er opptatt av bredde, desentralisering og samfunnsnytte, altså politikk, mens rådet primært er opptatt av faglige kvalitetsvurderinger.

– Det fører til spenninger, og har bidratt til flere brudd på armlengde-prinsippet. Kulturministre som Trond Giske og Åse Kleveland var blant dem som grep inn, sier han.

Det er ofte innføringen av Basisfinansieringsordningen som nevnes som en utfordring av, eller brudd med, armlengde-prinsippet.

– Det blir ofte hevdet at den primært ble innført for å sikre dansekompaniet Jo Strømgren Kompani langvarig støtte, at det i realiteten var en «Jo Strømgren-ordning». I budsjettproposisjonen (2006-2007) sto det: «Det forutsettes at Jo Strømgren Kompani får tilskudd fra ordningen» (s. 57). Kritikken var nok rettmessig, ettersom fagutvalget i Kulturrådet vel var skeptisk. Ministeren overstyrte her Kulturrådet i et faglig spørsmål, sier Mangset.

Ifølge Mangset var Giske ministeren som respekterte armlengde-prinsippet minst. Etter Giskes periode har dette ikke vært like påfallende, forteller Mangset.

Men prinsippet ble utfordret både før og etter Giskes tid som minister. Støtten til dansekompaniet Oslo Dance Ensemble kom i tiden før Giske ble minister, selv om han var sentral i kulturkomiteen på Stortinget. Kulturrådet hadde vendt tommelen ned for støtte til Oslo Dance Ensemble, men Stortinget og Giske ville det annerledes. De sørget for å støtte dansekompaniet gjennom en budsjettmessig inngripen likevel.

– En tredje stor diskusjon om armlengde-prinsippet utspilte seg mellom kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) og Olemic Thomessen (H) i 2012. Departementet hadde «pålagt» kulturinstitusjoner (teatre med mer, journ. anm.) å planlegge feiringen av grunnlovsjubileet i 2014 i tildelingsbrevene. Dette mente de borgerlige partiene brøt med armlengde-prinsippet. Jeg er ikke sikker på at de hadde helt rett i kritikken – i motsetning til de to første eksemplene, sier Mangset.

– Jeg står fast ved at han nok var den kulturministeren som hadde minst respekt for armlengdes-prinsippet, men for øvrig var han kanskje den mest offensive kulturministeren Norge har hatt siden 1981.

Ifølge Mangset balanserer Kulturrådet mellom uavhengighet og det å inneha en slags direktoratfunksjon. Det fører til en spagat, og er et konstant dilemma. Mange legger ulike ting i armlengde-prinsippet. Det fører til en vedvarende spenning, også blant politikerne.

Endringer i kultur

Det har skjedd store endringer på kulturfeltet. På 1960-tallet var det et mer markant skille mellom «høy» og «lav» kultur. I dag er dette skillet nesten utvisket.

Rådet skal også ta seg av «middelkulturen», sier Mangset, og viser til debatten mellom styreleder Ole Henrik Antonsen i Norsk forening for komponister og tekstforfattere (NOPA) og Kulturrådet om popmusikkens rolle i rådet. Den viste at det har skjedd en enorm endring i folks kulturkonsum med strømmingen.

Antonsen påpekte i et innlegg i Aftenposten at popmusikk-sjangeren nærmest er fraværende på både tildelings- og søkerlister, og at sjangeren ekskluderes av Kulturrådet. Han mener at Kulturrådet svikter det kulturminister Abid Raja ønsker seg: styrking av det frie feltet, og at det blir støttet opp om bredden og mangfoldet i norsk kulturliv.

Søker nye markeder

I sitt arbeid har Per Mangset intervjuet kunstnere med 20 års mellomrom. Endringen i markedstilpasningen hos kunstnerne har overrasket ham. Han har for eksempel snakket med skuespillere innen tv-fiksjon – noe som tydelig er regnet utenfor Kulturrådets ansvarsområde.

– Veksten i arbeidsmarkedet for skuespillere innen tv-fiksjon, tv-serier som strømmes, har vært eksepsjonell siden 1990-tallet, sier han.

Desentraliseringen er imidlertid en utfordring for Kulturrådet. Nyere forvaltningsoppgaver utenfor Kulturfondet, som for eksempel faglig og administrativ behandling av kunstnerstipender, er desentralisert. Man hadde en idé om at de nye regionene skulle få store oppgaver på kulturområdet.

– Det skjer ikke, og det hadde dessuten knust Kulturrådet, hevder han.

Mandatet for bruk av fondsmidlene i Kulturrådet i dag handler mye om nyskaping og eksperimentering. Forsøk skal bare vare en viss tid. Er et prosjekt liv laga, skal det over på Kulturdepartementets budsjett. Å støtte faste institusjoner kan imidlertid føre til et paradoksalt dilemma, mener han:

– Hvis Kulturrådet blir et organ som bare støtter faste institusjoner, bryter de samtidig med sin egen idé, sier Mangset.

Mangset peker på at rådet forvalter mellom 10 og 11 prosent av Kulturbudsjettet, når man inkluderer både fondet, andre utgifter og forvaltningsoppgaver som Kulturrådet tar seg av. De store institusjonene blir direkte finansiert gjennom Stortinget og regjeringen.

Uoversiktlig

Hans Ole Rian, leder i landets største kunstnerorganisasjon, Creo, mener rådet har vokst seg stort og har blitt uoversiktlig.

– Slik jeg ser rådet er det både et fond og et direktorat. Det er ugreit. Det er uklart om rådet i gitte situasjoner er «fondet» eller «direktoratet». Etter mitt syn bør det utredes en deling i to virksomheter, sier han.

Med en slik deling kunne også Kulturtanken, som forvalter kunsttilbudet til skolene, flyttes inn i det nye «Kulturdirektoratet», for eksempel.

– At vi har én virksomhet som driver med kultur for barn og unge, og én med kultur for voksne, er uheldig og ulogisk. En fusjon her ville kunne frigjøre midler som i stedet kan gå direkte ut i Den kulturelle skolesekken-systemet, altså rett til målgruppene, poengterer Rian.

Maktforskyvning

Generalsekretær i Norsk kulturforum (NOKU), Hege Knarvik Sande, trekker frem at det har skjedd en maktforskyvning. Tidligere holdt staten en armlengdes avstand til Kulturrådet. Slik er det ikke lenger, og det er forvirrende, mener hun. Kulturrådet har i større grad og over tid blitt et forvaltningsorgan under departementet.

Kulturdepartementet nedsatte i desember 2013 en utredningsgruppe som fikk i oppdrag å gjennomgå Norsk kulturråd. Utredningsgruppen bestod av Kulturrådets ledelse, tidligere politikere, lederen for Kulturstyrelsen i Danmark, fylkesdirektører og forskere. I tillegg nedsatte departementet en referansegruppe som skulle gi råd og innspill til utredningsgruppen. Den gangen var utredningsmedlem Sigrid Røyseng professor ved Handelshøyskolen BI. Mot flertallets stemme påpekte hun at det ville være en fordel å dele Kulturrådet i to.

– Jeg synes forslaget hennes var interessant. En oppdeling hadde tydeliggjort hvem som jobber med hva. I dag er dette uoversiktlig, selv om jeg har blitt oppmerksom på at den nye organisasjonsstrukturen i Kulturrådet tar høyde for en rolleavklaring, sier Sande.

Men, samtidig som Kulturrådet nå oppleves uoversiktlig, er det behov for et direktorat for kultursektoren, mener hun.

– Vi mener det er behov for en statlig kunnskapsressurs i infrastrukturen for den nasjonale kulturpolitikken. Kulturrådet fungerer ikke helt optimalt som det er i dag, i forhold til det nettverket de har. Kulturrådet har forvaltningsoppgaver hvor kommunene og fylkeskommunene burde være en naturlig målgruppe, men det ligger ikke i Kulturrådets ryggmargsrefleks å være for den kommunale forvaltning. De identifiserer seg i hovedsak for kunstfeltet og kulturinstitusjoner- og organisasjoner. Perspektivet blir for smalt, og her er det et forbedringspotensial, sier hun.

Hun peker på at Kulturrådet i Sverige i større grad er rendyrket som direktorat og har en mye bredere dekningsgrad i hele kultursektoren, inkludert den kommunale.

Økende forvaltningsmakt

Kulturforsker Georg Arnestad forteller at selve rådet har fått mindre makt, mens administrasjonenes forvaltningsmakt har økt.

– Forvaltningsoppgavene synes å bli stadig flere og mer omfattende. Administrasjonen vokser. Kulturfondets del av Kulturrådets samlede budsjett ser ut til å minke. Dermed minker makten til selve rådet, altså de 10 rådsmedlemmene som er oppnevnt av regjeringen. Med økende forvaltningsmakt har vi i praksis fått et kulturdirektorat. Dette har skjedd gradvis, uten at styresmaktene bryr seg nevneverdig med det. Utviklingen startet for mange år siden, sier Arnestad.

Å sikre den faglige uavhengigheten har vært en rød tråd hele veien, ifølge Arnestad. Tildelinger skulle skje gjennom rådet. Uavhengigheten og den brede og demokratiske sammensetningen av de mange fagutvalgene, var viktig. I dag ser vi at Kulturrådet har blitt stadig mer spesialisert.

– I 1992 jobbet jeg i Kulturdepartementet, for kulturminister Åse Kleveland. Da opplevde vi at det ble bråk da Kulturrådet uttalte seg som en selvstendig aktør om Kulturmeldingen. Rådet skulle, ifølge Kleveland, være et instrument for kulturpolitikk, underlagt departementet. Politikerne har ikke klart å la være å tukle med rådets selvstendighet, sier Arnestad.

Bryter prinsippet

Arnestad forteller at departementet i 2010 overførte en del nye forvaltningsoppgaver til Kulturrådet. Den statlige etaten med overordnet ansvar for arkiv-, bibliotek-, og museumsområdet i Norge, ABM-utvikling, ble opprettet i 2003 og nedlagt av Arbeiderpartiets kulturminister Anniken Huitfeldt 7 år etter. Tilskudds- og ettersynsmyndigheten for dette feltet overtok også Kulturrådet

Direktoratsdelen av rådet har i dag økt betraktelig, konstaterer Arnstad. Han peker på at Kulturrådet nå blant annet sitter med ansvaret for bevilgningene til scenekunst og museer.

Denne utviklingen har ikke bare blitt positivt mottatt. I forbindelse med en høring til Statbudsjettet for 2020, reagerte direktøren for Norsk teater- og orkesterforening (NTO), Morten Gjelten. Han beskrev grepet om å sette to scenekunstkompanier direkte på statsbudsjettet som en «radikal omorganisering og maktfordeling i norsk kulturliv» på nettstedet Scenekunst i etterkant av høringen.

Gjelten kjøpte heller ikke argumentet om at dansekompaniene har ekstra behov for direkte støtte, siden de er «kompanier, kunstneriske bedrifter med arbeidsgiveransvar og ansatte, oftest etablert som aksjeselskap og stiftelser». Han parerte med at flere av NTOs medlemmer også er organisert på denne måten.

– Vi mener at forslaget om å flytte tilskuddet til personlige kunstnerskap som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret over på statsbudsjettet . Det er i strid med armlengde-prinsippet og representerer på ingen måte et steg i retning av en langsiktig løsning for slike kunstnerskap. Tildeling av midler må ikke underlegges politisk instruksjonsmyndighet, skrev Gjelten.

Georg Arnestad beskriver utviklingen som «foruroligende». Først og fremst reagerer han på at dette skjer, nærmest uten debatt i Stortinget.

– Kulturrådsdirektør Kristin Danielsen ser ut til å ta imot oppgavene med glede. Det synes jeg er rart. Omfanget er stort, og rådets institusjons- og økonomiske porteføljer har ikke økt i vesentlig grad. Men jeg har registrert at SVs Freddy André Øvstegård har reagert. Det er prisverdig, sier han.

Arnestad forventer at en ny regjering vil gå opp grenselinjene mellom disse oppgavene.

– Regionreformen røk, og det medførte nok at det ikke ble noen debatt om en mulig regionalisering av Kulturrådet. Reformen var for øvrig svært dårlig planlagt.

Bør desentraliseres

I sin omtale av Alfred Fidjestøls bok om Kulturrådet, «Eit eige rom» (2015), ble det hevdet at Norsk kulturråd, under tidligere direktører, gradvis ble «et lojalt organ i statens tjeneste». Arnestad mente derfor da, som nå, at «rådet også må plasseres på armlengdes avstand fra selve hovedstaden».

Slik vil han unngå at at politikere og departementet blander seg for mye inn i fordelingen av midler.

– Det er viktig å skape behørig avstand. Noen få arbeidsplasser er satt ut i dag, til Trondheim og Bodø, men dette er bare litt «klatting». Vi trenger endesentralisering med mer «schwung» over seg, sier han engasjert.

Han savner dessuten en stemme i det regionale kulturlivet som kan holde debatten varm. I dag råder tausheten. Bergen, Stavanger og Trondheim bør være aktuelle kandidater.

– Kulturlivet må drive dette frem selv. Morten Gjelten er en tydelig stemme. Kunstnerorganisasjonene er sentrumsorienterte, og tenker mest på seg og sine. Jeg håper at dette kan være en del av regjeringsplattformen til en rødgrønn regjering. Fonds- og direktoratsdelen av rådet bør deles, og rådet selv må desentraliseres, sier Arnestad.

Utydelig profil

Tidligere direktør i Kulturrådet (1997-2010), Ole Jacob Bull, beskriver konsekvensene av sammenblandingen mellom fondsdelen (armlengdes avstand) og direktoratsdelen (effektuering av politiske vedtak) som mer og mer uforståelige. Ikke bare for kunstnerne, men også for et opplyst publikum.

– Kulturrådets utydelige profil har blitt styrket under pandemien. Vinterens millionbevilgninger i koronastøtte til aktører på feltet rytmisk musikk – etter initiativ fra kulturministeren – gjør spørsmålet om deling av dagens Kulturråd i to uavhengige enheter til en hastesak. Flere som har uttalt seg med tyngde i denne saken som eksempelvis Georg Arnestad og Per Mangset har pekt på at dette må gjøres. Det ser ut til å være en overkommelig oppgave, og prinsippene for delingen bør være klare, sier han.

Bulls oppfatning er at direktoratsdelen bør flyttes ut av Oslo, men han tror Kulturrådsdelen fortsatt bør ligge i hovedstaden.

– Kulturfondet som Kulturrådet ble satt til å forvalte i 1965. var opprinnelig et fond der utvikling av ny infrastruktur og nye finansieringsordninger for kunst- og kulturlivet sto sentralt. Særlig fra slutten av 1990-årene ble det gradvis overført flere og flere forvaltningsoppgaver fra politisk ledelse i Kulturdepartementet til Kulturrådet, og selve institusjonen utviklet en tvetydig identitet som flere har pekt på. Samtidig kom departementets øremerking av nye oppgaver for fondet samt flytting av nye og gamle saker inn i Kulturfondet stadig hyppigere fra Kulturdepartementet. Samlet bidro dette til å svekke det uavhengige kollegiet (Kulturrådet) til et akkompagnementav mer eller mindre helhjertet motstand fra rådsledere og kollegiemedlemmer. Kulturrådets administrasjon fikk en rekke nye arbeidsoppgaver, administrasjonsbudsjettene ble presset og direktørene kom i skvis mellom de mange nye direktoratsoppgavene som institusjonen ble pålagt, forteller Bull.

Under pandemien har dette skutt fart, både i form av nødhjelp og ved at institusjoner som tidligere ikke mottok penger nå får direkte, politisk motiverte utbetalinger.

En eventuell utskilling av de politiske forvaltningsoppgavene i et eget direktorat gjør det mulig for Kulturrådet å satse på utviklingen av et innovasjonsrettet kunstliv innenfor en rekke sjangere og uttrykk samt å konsolidere innkjøpsordningene for litteratur som er i ferd med å bli sprengt, mener den tidligere Kulturrådsdirektøren.

Den politiske synet på Kulturrådet har ikke alltid fulgt den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Men også Bull påpeker at sosialdemokratiske statsråder har ivret mest for å svekke den armlengdes avstanden og i stedet gjøre Kulturrådet til Kulturdepartementets forlengede arm.

– Kulturminister Anne Enger Lahnstein var her et lysende eksempel på det motsatte, mener han. Hun forsto og respekterte Kulturrådets egenart og faglige kompetanse og gikk inn for et samarbeid mellom fag og politikk. Hun innså at en svekkelse avKulturrådets uavhengighet ville bety en svekkelse av landets samlede kunst- og kulturforvaltning.

– En konkurranse mellom departement og råd ville derimot føre til ineffektiv forvaltning, misfornøyde kunstnere, et forvirret publikum og en svekkelse av samtidens norske kunst- og kulturliv, legger han til.

Må tenkes nytt

Den tidligere direktøren beskriver dagens kulturminister Abid Raja som «full av god vilje». Det er likevel ikke tilstrekkelig med politiske ønsker om «større mangfold, mer bredde og styrking av det frie feltet».

– Nå er tiden moden for en diskusjon om hvordan kulturpolitikken skal organiseres for å oppnå dette. Hva slags institusjoner trenger vi, hvilket ansvar og kompetanse skal de ha og hvilken arbeidsdeling må til for å oppnå dynamikk og treffsikkerhet i utviklingen av det samlede norske kulturfeltet? Her er det nødvendig at statsråden lytter og skaffer seg kloke rådgivere, presiserer Bull.

Mye tyder på at det er tid for en omorganisering for å ivareta behovet både for prøving og feiling innen kunsten, men også for politiske påskjønnelser til enkeltaktører og organisasjoner, påpeker han:

– Det trengs økte offentlige midler for å kunne stimulere til kunstnerisk nyskaping. Det må slås ring om Kulturfondet, og vi må diskutere hvordan oppgavene ellers skal løses både på detaljnivå og overordnet, nasjonalt og i forhold til verden omkring oss, avslutter Bull.

Omorganisering

Nylig fikk Kulturrådet kritikk for å «bortprioritere kunsten til fordel for mer administrasjon». Julie Rongved Amundsen, redaktør for nettidsskriftet Scenekunst, har ikke tillit til Kulturrådets ferske omorganisering, og hun beskrev den som både «vanskelig å forstå og lite transparent», i en kronikk i Vårt Land. Reaksjonen kom etter at Kulturrådet nylig endret avdelingsstrukturen i administrasjonen og omgjorde åremålsstillingen som scenekunstkonsulent til en fast stilling. Det har skapt bekymring hos mange i scenekunstfeltet.

– Det har vært åpenbart at denne omorganiseringen har vært underkommunisert fra Kulturrådets side, noe som har gjort det vanskelig å skjønne hva som skjer. Jeg synes ikke kunstfeltet har fått noen gode forklaringer på hvorfor og hvordan omorganiseringen skulle skje, skrev redaktøren.

Årsaken til omorganiseringen er at Kulturrådet får stadig flere oppgaver, og at man skal nå ut til stadig flere kunst- og kulturinteresserte nordmenn, parerte Kulturrådets direktør, Kristin Danielsen, i samme avis.

Danielsen påpekte at selve omorganiseringen handlet om en utvikling vi har sett de siste tjue årene, der Kulturrådets administrasjon har fått stadig flere oppgaver. Da Kulturrådet startet opp for 55 år siden var rådet et sekretariat for Norsk kulturfond. I dag har innehar de ansvaret for utvikling av museumssektoren, internasjonalt kultursamarbeid, kulturøkonomien og de kreative og kulturelle næringene, mangfoldet i kultursektoren, sekretariatsansvar for Statens kunstnerstipend samt Fond for lyd og bilde, og ikke minst de mange koronaordningene som har kommet det siste året.

Evig debatt?

Forfatter Alfred Fidjestøl konstaterer i sin bok om Kulturrådet «Et eige rom» at den over 50 år lange debatten om rådet har handlet om to av de mest grunnleggende motsetningene i det norske samfunnet: sentrum mot periferi, elite mot bredde. Ifølge Fidjestøl er Kulturrådet trolig dømt til å trå rundt disse problemstillingene til evig tid.