Måtte ødelegge ektemannens kunst

­– Det er så utrolig rørende å komme over dette. Det er en liten skatt.

Kari Saanum kikker ned på fargerike tegninger av en sovende baby.

Hun arvet all kunsten etter sin mann, kunstneren Karl Erik Nilsen, da han falt bort. Nylig fant hun en skissebok med tegninger av deres nyfødte datter.

– Jeg kommer stadig over ting jeg ikke visste at vi eide.

Fem av Nilsens kunstverk finnes i samlingen til Nasjonalmuseet. Men hele livsverket Saanum har arvet består av om lag tusen store og små kunststykker.

Hun har solgt og lagret verk hos venner og familie. Fremdeles har hun kunst etter ektemannen i hvert eneste rom.

Men selv om arbeidene betyr mye, er det umulig å ta vare på alt. Enkelte av verkene har hun måttet ødelegge.

– Det har vært grusomt. Å stå og slå i stykker skulpturer og skjære opp lærreter føles veldig brutalt. Det føles veldig feil.

Mangler ordning for å ivareta kunsten

Det finnes nemlig ingen ordning for å hjelpe kunstarvinger med hva de skal gjøre med kunsten.

– Men kanskje det burde være det, sier Jonas Ekeberg i Kulturrådet.

Han er fagansvarlig for visuell kunst og ser på fraværet av en slik ordning som en utfordring – spesielt fordi kunstfeltet har vokst enormt de senere årene.

Derfor vil Kulturrådet nå utlyse et utredningsoppdrag og oppfordre kunstfagmiljøene til å søke om å bidra til kartleggingen.

Kunsteksplosjon etter krigen

– Etter andre verdenskrig har det blitt flere og flere kunstakademier. Disse store etterkrigskullene begynner nå å bli seniorer, og noen faller fra, forklarer Ekeberg.

I tillegg er det også kunstnere som etterlater seg både hele hus, ateliermiljøer og omfattende produksjonsutstyr.

Kulturarv kan gå tapt

I verste fall kan kulturarv gå tapt, påpeker leder Ebba Moy i Norsk Billedhoggerforening.

– Det er jo vår felles hukommelse som nasjon.

Foreningen har jobbet for at en ordning for kunstarvinger kommer på plass.

– Vi som er profesjonelle kunstnere og institusjoner trenger å hjelpe dem.

Historisk sett er det museene som har hatt ansvaret med å forvalte kunst for ettertiden. Uten donasjoner fra kunstnere, familiene deres og private samlere hadde ikke verdens museer eksistert.

Høye krav til utstilling

– Alle museer i verden bygger mer eller mindre på private ildsjeler som donerer kunst eller kommer med et tilbud til staten som gjør utløser et krav om et museumsbygg, sier Nils Ohlsen som er direktør ved Lillehammer kunstmuseum.

Men heller ikke museene har plass eller mulighet til å motta alt.

Mange stiller også strenge krav til fremvisningen. Det er for eksempel ikke helt uvanlig at en donør stiller som betingelse at kunsten skal vises frem til enhver tid eller må dedikeres et eget rom.

Ohlsen har selv måttet takke nei til enkelte kunstgaver på vegne av museet.

– Hvis man takker ja forplikter man seg også til å lagre, bevare og forske på det.

Løsning i sikte?

– Museer kan ikke være oppsamlingssteder for privatarkiver, det går ikke, sier Ekeberg.

– Det er alltid et tveegget sverd å få en sånn forespørsel for et museum.

Han håper oppdraget som nå utlyses av Kulturrådet kan bidra til å finne nye løsninger for kunstarv.

– Målet er at man får en oversikt over utfordringen med kunstarv og hvordan det har blitt løst andre steder i verden.