– Vi var under 50 stykker som likte musikken, og de fleste av oss ble internasjonale aktører, uttalte Sigurd Wongraven i Satyricon til NTB om black metalsjangeren han har vært i siden han var 17 år. Her er han fotografert i 2006.
Gitte Johannessen / NTB
Sigurd Wongraven om «Satyricon & Munch»

– Ingen av oss hadde mål om å passe inn noe sted

Publisert: 27. april 2022 kl 14.31
Oppdatert: 27. april 2022 kl 14.31

– Black metal har aldri hatt som mål å passe inn noe sted – og det hadde heller ikke Munch, sier Satyricon-sjefen til NTB.

Den tidligere så beryktede og omstridte musikksjangeren måtte finne sin egen vei, fordi gjør det selv-holdningen var nødvendig for å få musikken ut enten det var i egne platesjapper, fanziner eller plateselskap. Wongraven, som dykket dypt ned i Edvard Munchs univers, forteller at Edvard Munch tidlig i sitt virke organiserte sin egen utstilling da ingen ville stille ham ut.

– Denne trassen i Munch er et sterkt bånd til black metal-mentaliteten, sier Sigurd Wongraven.

Evig loop

Antrukket i svart fra topp til tå ville blackmetal-berømtheten gått i ett med det bekmørke rommet med åtte meters takhøyde der «Satyricon & Munch» åpner 29. april. Pressevisningen onsdag foregikk i sin helhet på engelsk. Da programmet ble sluppet i fjor, var det nettopp denne utstillingen som vakte mest interesse – ikke minst internasjonalt.

– Det mest ærefulle oppdraget som musiker noensinne, sier Wongraven. Som selv bragte ideen til torgs overfor museet for tre og et halvt år siden, i kjølvannet av at han fikk lov å bruke Edvard Munchs 1899-litografi «Dødskyss» på albumomslaget til Satyricons 2017-utgivelse «Deep Calleth Upon Deep».

Nå er 56 minutter med spesialskrevet Satyricon-musikk å høre i en evig loop i det mørke, men storslagne rommet der 12 verk av Edvard Munch er å se på svarte vegger. Det første, eller trettende, bildet er et selvportrett av ham under en kvinnemaske. Publikum må se ned i gulvet på led-opplyste tekster for å finne ut av bildene. Som ikke uventet omfatter «Dødskyss».

Saken fortsetter under annonsen

Åndsfrende

– Det måtte være bilder jeg kunne forholde meg til som komponist. De måtte ha bevegelse i seg; en gren, armer, bein, en omfavnelse, siden musikk er bevegelse, fortalte Wongraven om instrumentalkomposisjonene der han beveger seg atskillig forbi det vanlige Satyricon-lydlandskapet.

– Skjønnheten i den originale black metalmusikken er at den er grenseløs. De som mener annerledes, har misforstått. Black metal er som blues, den er basert på følelse. At det er følelsesbasert er det sterkeste slektskapet til Munch, som uttalte at han ikke malte det han ser, men det han så. Det gjør ham veldig nær, sier Wongraven – og medgir at tanken på at den ikoniske maleren var en åndsfrende gjorde «at det ikke ble så skummelt».

– For det var fryktinngytende i starten, medgir han åpent. Og innimellom når det buttet imot, noe det uvegerlig gjør når en metalmusiker av sterk integritet møter kunstinstitusjoner, så tenkte Sigurd Wongraven «Hva ville Munch ha sagt?».

Til Ekely

Sigurd Wongraven gikk inn i prosjektet med en overordnet idé om at det ikke skulle være noen begrensninger, men med et utforskende og åpent sinn. Så fikk han heller bli dogmatisk og streng underveis.

– To internasjonale kunstnere og uttrykk som smelter sammen i dette prosjektet, sier direktøren for MUNCH, Stein Olav Henrichsen, om utstillingen «Satyricon & Munch», som åpner på MUNCH 29. april. Her med Morten Andersens nye bok under armen. Foto: Javad Parsa / NTB

Saken fortsetter under annonsen

Samtidig innså Wongraven at det var Satyricons særpreg han var invitert inn med. Derfor startet han med sine veletablerte komponistverktøy: Minimoogen og den elektriske gitaren. Men totalt er lydbildet blitt rikere enn vanlig for Satyricon; cello, flygel, bassklarinett, til og med en theremin. Det går fra vakkert til forstyrrende og skurrende, fra mektig til nakent.

Et sted underveis i innspillingen, som foregikk i koronatiden, trengte Wongraven et miljøskifte og dro til Munchs atelier på Ekely i Oslo.

– Der satt jeg alene i det store rommet. Det var sent, teknikeren hadde gått, og jeg hørte på musikken vi hadde spilt inn. Da tenkte jeg med ett: «Hva har skjedd, hvorfor sitter jeg her?». For slik jeg satt må også Edvard Munch ha sittt og sett på det han hadde malt. Da bruste det av ydmykhet og stolthet.

Bare være

Musikken hans er nå del av det Sigurd Wongraven kaller en treenighet, der de andre to er verkene til Edvard Munch – og selve utstillingsrommet, som han sammenligner med rammen til et maleri «med betydelig potensial til å forsterke kunstopplevelsen».

En langhåret blackmetalentusiast beskuer Edvard Munchs «Menneskeberget» – vist i et fullstendig svart rom til tonene av Satyricons spesialkomponerte musikk. Foto: Javad Parsa / NTB

Fra den lyse tiendeetasjen på Munchmuseet oppleves det som å gå inn i stummende mørke først – nesten så man strekker ut armene, mens musikken er å høre innenfra et sted. Så svinger man rundt et like svart hjørne og ser Munch-bildene; noen av dem fargerike, andre i dramatisk svart-hvitt. Etter hvert ser man at det er seter der man kan slå seg ned midt imot musikk og bilder.

Saken fortsetter under annonsen

– Sammen blir det en sterk følelsesmessig opplevelse. Det jeg håper, er at folk går inn i rommet og bare er der – med hele hodet, sier Wongraven. Som fortalte hvordan han i starten av prosjektet reflekterte over hvordan lignende utstillinger aldri hadde helt fungert for ham, og hva han trodde måtte til.

– Kunst skal ta meg til et sted som er rikere og viktigere enn hverdagen min. Det er et rom større enn livene våre. Det er derfor folk søker til kunsten i krigstid.

Om «Satyricon & Munch»

  • Utstillingen åpner 29. april og vises frem til og med 28. august
  • Kurator for «Satyricon & Munch er Trine Otte Bak Nielsen, mens utstillingsarkitekt er manthey kula.
  • Verkene som vises er: «Smertens blomst», «Trollskog», «Kyss», «På kjærlighetens bølger», «Angst», «Begjær», «Vampyr», «Dødskyss», «Under stjernene», «Menneskeberget», «Sørgemarsj» og «Urnen» – samt hans «Selvportrett under kvinnemasken».
  • En bok med samme tittel som utstillingen utforsker ifølge omtalen visualiteten i arbeidsprosessen til Satyricon så vel som musikaliteten i Edvard Munchs bilder. Bak står fotografen og billedkunstneren Morten Andersen, kjent ikke minst for sine rockebilder.
  • 15. mai møtes Sigurd Wongraven og Morten Andersen til samtale på MUNCH.
 

Ledige stillinger – kulturjobb