– Jeg liker det håndverksmessige, prosessen med å etse og slipe… å male går nesten for fort, sier billedkunstner Olav Herman-Hansen.

Foto: Elisabeth Eide

Humanisten i Fjellveien

Publisert: 13. juli 2022 kl 08.00
Oppdatert: 13. juli 2022 kl 09.25

På lerretet stirrer barnet inn mot en lysende TV-skjerm. Skikkelsen virker androgyn og ser engstelig ut, plantet med stive bein i en brunmønstret ørelappstol som er noen nummer for stor. Det hviler en smånifs ensomhet over bildet, som om ungen ikke har noe annet eller noen andre å ty til.

Et 150 år gammelt trykkverk venter på kobberplater med et lignende barn-skjerm-motiv i et hjørne av stuen. Ute har regnet tatt en liten pause, og fra Fjellveien kan billedkunstneren Olav Herman-Hansen (utrolige 87) nyte synet av hjembyen mellom arbeidsøktene.

– Jeg liker det håndverksmessige, prosessen med å etse og slipe… å male går nesten for fort!

Ved frokostbordet, mellom kaffekopper og en tallerken pannekaker, tegner han sirlige mønster mens han snakker. Ikke lettvint, heller ettertenksomt-melankolsk.

I vinduskarmen strekker en andefigur av tre seg opp av en høyhælt rødlakkert sko. På en bærebjelke henger bøyningsmønster for franske verb og en dødsannonse fra 2020. Skulpturer mellom bøker og papirer. Virvar fra et langt kunstnerliv.

Det som fikk ham på sporet

Saken fortsetter under annonsen

Det var ingen selvfølge at Olav skulle bli billedkunstner. Faren var krigsseiler og fikk som mange medseilere problemer, men ingen heder og kompensasjon etter krigen. Han slet med traumer og ble ikke gammel. Moren sydde for de rike, Olav trasket ofte med henne rundt til kundene.

Familien bodde på Fjøsanger sør for Bergen sentrum, ved foten av Løvstakkfjellet. I Langeskogen fikk Olav en dag øye på en landskapsmaler.

– Det var som å se en tryllekunstner, sier han.

Dermed var han på sporet. Fascinasjonen tapte seg ikke, på skolen fikk han ros for tegningene sine, og som attenåring ble Olav student på reklamelinjen ved Kunst- og håndverkskolen i Bergen. Han, som kom fra en familie med beskjeden økonomi, fant en viss trygghet i en studieretning som kunne gi sikker inntekt. Et års tid fikk han bruk for denne spesialiseringen som reklametegner for Bergens Tidende.

Jeg har ingen tanke om at det skal være viktig for verden. Men jeg vil gjerne uttrykke noe ut over primærbehovene

Men han ville videre, dro til Kunstakademiet i København, Atelier 17 i Paris. Tegnet, malte, skapte skulpturer til separate og kollektive utstillinger, utsmykninger. Og selvsagt var han med da opprørske Gruppe 66 kom til syne. Sammen med ham deltok blant andre Per Kleiva, Ingvald Holmefjord, Elsebeth Ralff og Oddvar Torsheim. Ifølge Bergens Tidende ble det «tidenes utstillingssuksess i Bergen Kunstforening», og dessuten den mest kontroversielle i «foreningens ærverdige historie». I mange år arbeidet han også som lærer for unge kunststudenter.

Fjellveien 22

Saken fortsetter under annonsen

Og så kom han til Fjellveien 22. Lokalt er historien kjent, og den ligner andre fortellinger om kreative sjeler med en viss håndverkerkompetanse som kjøper seg en ruin. I dette tilfellet gjaldt det restene av et sauefjøs, og Bergen kommune krevde én krone. Kombinert bolig og atelier med misunnelsesverdig utsikt reiste seg, via eksemplarisk bruk av materialer fra andre rivningsbygg: dører, bjelker, vinduer, lenge før gjenbruk ble et offentlig mål.

Bergen kommune krevde én krone for det som den gang var restene av et sauefjøs, nå kombinert bolig og atelier. Foto: Elisabeth Eide

Boligen har to innganger, og i den søndre fløyen holder datteren Harriet til når hun er hjemme. Et trekkspill, et trommesett og en gitar fyller rommet i midten, som er på deling, mens et noe ustemt piano bor på Olavs hems. Familiens tredje medlem er langhårete Pusen («Hun har ikke noe annet navn»), som stryker seg opp mot besøkende og har sin egen maletone når hun ikke smyger seg etter mus og småfugler.

Som krigsseilerbarn har jeg alltid vært opptatt av båter og vann, det er et kjærlighetshat-forhold

Et av de grafiske trykkene som hviler på langbordet i stue-atelieret fanger blikket. Tre sammenvevde geværmenn sikter mot en ung kvinne i en åpen dør. Det er lett å assosiere til Fransisco Goya.

– Jeg tenker alltid på Goya. Dramaet, mørket! sier Olav og framhever den spanske kunstnerens humanisme i bilder av krig og elendighet.

– Alltid forsvar for de svake. Han hadde en presisjon i tegningene sine, noe nært og menneskelig; en parallell til Rembrandt. Jeg kommer alltid tilbake til menneskeligheten. Noe av vitsen med kunsten er å fortelle om oss mennesker som prøver å klore oss fast her på jorden, å jobbe for å forstå…

Saken fortsetter under annonsen

Rembrandt titter på oss fra vrimmelen av stort og smått som tapetserer veggene. Herman-Hansen fikk tidlig også sans for Christian Krohg, og spesielt bildet av kvinnen som er sovnet med en hånd på voggen.

– Det er vakkert og poetisk, det viser omsorg, humanitet og fattigdom, et smertefullt liv i skjønnhet.

Et kjærlighetshat-forhold

Et av gjengangermotivene i Olav Herman-Hansens kunst er hendelser ved vann. En grønn øy, i forgrunnen et enkelt sett med store ringer i vannet, et sug. En båt med stivnede skikkelser. Begge malt etter Utøya. En annen båt med der sørgmodig hund alene om bord stirrer mot et tilsvarende sett av ringer. To nakne gutter som vasser i mørket, med lykter.

– Som krigsseilerbarn har jeg alltid vært opptatt av båter og vann, det er et kjærlighetshat-forhold.

I fjor deltok han på jubileumsutstillingen til Bildende kunstneres forening, også der et båtbilde.

– Det var lysende passasjerbåter nattestid, litt som Kittelsens Fata Morgana.

Saken fortsetter under annonsen

Billedkunstner Olav Herman-Hansen. Foto: Elisabeth Eide

Olav er ikke begeistret for kunst der hovedformålet ser ut til å være å provosere, særlig hvis kunstverket ikke holder håndverksmessig mål. Omstendighetene rundt provokasjonen blir avgjørende for suksess mer enn kunsten selv, sier han.

– Personlig har jeg ikke sans for denne medielogikken. Det er forstyrrende å tenke de tankene framfor at du konsentrerer deg om det du selv vil. Jeg går heller stille i dørene, har vel ikke en sjanse i dette spillet. Å være ute der, blant viktige personer, lure deg fram… Jeg burde sikkert hatt mer av det der, men …

Den poetiske filosofien

Han utstyrer sjelden bildene med titler.

– Det kan binde publikum i en bestemt stemning, sier han, og føyer til at han gjerne gir referanser i katalogene.

Og disse kan være poetiske nok. I katalogen fra siste separatutstilling aner vi kunstnerens poetiske filosofi: «Bildene er huskelapper fra en verden jeg har hatt anledning til å kikke inn i, de holder sammen på noe som ellers kan virke uoversiktlig. De åpner en mulighet til å se seg selv på avstand, og undre seg over hvem det er som har slike bilder i seg.»

Saken fortsetter under annonsen

Han står ved benken og gjør to farger klare, okergult og blåsvart. Motivet med barnet og TV-en skal få sitt første prøvetrykk. Øvete hender pensler fargene på to kobberplater, pusser overflødig farge bort. Fuktig trykkpapir blir klargjort under en hårtørrer, før det skal mates med motivet. Så fester Olav en plate av gangen og strekker hele overkroppen mot flaten ved valsene for å forsikre seg om at de holder seg på sirlig avmerket plass. Så griper han til trykkverkets tunge sveiv.

– Det går an å sette motor på, men det blir mer brutalt. Fornemmelsen av trykket blir ikke den samme.

Hvem skaper han for? En del forfattere sier at de først og fremst skriver for seg selv. Han ser poenget.

– Det er jo for en selv. Jeg har ingen tanke på at det skal være viktig for verden. Men jeg vil gjerne uttrykke noe ut over primærbehovene. Neste trekk er jo at det kommer ut i verden på en eller annen måte likevel.

Ledige stillinger – kulturjobb