– Det er introvert, pretensiøst og forferdelig jålete

Under KulturPlots seminar «Pengene – Makten – Kunsten» holdt forfatter Dag Bredal et foredrag om kunstens utvikling, der han fremla et nokså dystert syn på kunstens posisjon i dag.

«Aldri før i kunsthistorien har høydepunktene vært færre og interessen for kunst mindre», uttalte han blant annet.

– Dette var et seminar som viste «state of the art» etter pandemien, sier Esben Hoff, tidligere redaktør i Kultmag og partner og daglig leder i konsulent- og rådgivningsfirmaet Hoff&Raanes.

Han var selv til stede og har i tillegg vært redaksjonell rådgiver for KulturPlots artikler om kunst og makt i Norge – en artikkelserie som har fått støtte av Fritt Ord og som også dannet bakteppet for seminaret.

Et ekskluderende kuratorvelde

Selv om Hoff ikke er enig i at kunsten er død, deler han Bredals tanker om en negativ utvikling på kunstfeltet. Hele det moderne kunstfeltet er ifølge ham kuratorstyrt og «fullstendig teoretisert av kunsthistorikere». På en måte som ekskluderer «vanlige» folk.

– Kunstteoretikere, med sin intellektualiserende tilnærming til hele feltet, bestemmer hva som er høykultur og lavkultur, hva som er populært og ikke. Dette kuratorveldet har tatt fullstendig av, mener han.

– Jeg sier ikke at kuratorene ikke er viktige, men her er det snakk om en hegemonisk makt som for meg virker snodig.

Debatten om en ekskluderende kunstbransje har pågått en god stund og gjorde seg spesielt gjeldende i 2018 da begrepet «International Art English» ble lansert av David Levine og Alix Rule. Det humoristisk ladde begrepet betegnet det man ofte oppfatter som et ugjennomtrengelig språk som brukes om samtidskunsten.

Uttrykket henviser også til en utbredt forestilling om samtidskunsten som utilgjengelig.

– For totalt å distansere seg fra publikum avskjærer bransjen all opposisjon ved å hevde at meninger om kunst forutsetter «kunstfaglig kompetanse», hevder Bredal.

Hoff mener kunsten er overlevert til «et veldig spissfindig fagkretsløp» som bruker dette språket i den hensikt å holde det internt, i bransjen.

– Det er introvert, pretensiøst og forferdelig jålete, laget nettopp for å ekskludere vanlige mennesker som deg og meg.

Det er viktig å få frem at offentlig finansierte kunstinstitusjoner, som sitter på betydelige samlinger, har et stort formidlingsansvar, mener han. Deres oppgave er å nå ut til det brede lag av folket – uten å fordumme. Om ikke de makter å gjøre dette, har de misforstått.

Kunstens nye relasjoner og private midler

Kunstfeltet er stort, og det er mange meninger om det.

I sin reneste form er kunst som kunstneren Arvid Pettersen sier «en én til én-greie mellom kunstneren og betrakteren».

Men det er andre aspekter ved kunstfeltet som ofte får større oppmerksomhet.

Private midler i kunsten er et ofte debattert tema, og et annet er hvordan staten fordeler ressurser. Det tas til orde for mer kvotering for å sikre økt mangfold.

Bredal mener at det er et omfattende byråkrati som styrer kunstfeltet i Norge, og at de legger premissene for kjedelig kunst.

– Ved siden av stillingsbeskrivelser, hierarki og budsjetter, har de fått mange ulikeartede oppgaver å løse. Den viktigste er «rettferdighet». Pengene skal fordeles etter ulike kriterier som kjønn, etnisitet, geografi, sektor, alder osv. Hva man har her er oppskriften på kjedelig kunst, sier han.

Hoff mener det er viktig å få inn private midler for å sikre et mangfoldig kunstfelt.

– Venstresiden liker det ikke fordi de mener at når det private kommer inn, mister staten muligheten til fordelingen på en rettferdig måte, sier han, og legger til:

– Men private midler er viktig, for å få inn helt elementære verdier som maktspredning, pluralisme, mangfold og nytenkning. Vi trenger en motkraft til statens hegemoniske makt.