Om kunst, lidelse og bekreftelse

Nå i september reiste Kyiv kammerkor, en gruppe på 22 unge, profesjonelle sangere, på en liten turné rundt i Norge. De ville tale Ukrainas sak på sin måte. De var unntatt fra å dra til fronten med våpen i hånd, fordi det trengs at de bruker musikken som «våpen».

Hjemme i Ukraina synger de hver dag i bomberom og kirker. Gjennom gammel ortodoks kirkemusikk og ukrainsk folkemusikk bidrar de til å skape mening og håp i et krigsherjet folk.

Hva er det som gjør at musikk, og kunst, kan få så stor betydning i manges liv? Det er allment kjent at kunst hjelper oss å bygge identitet, samhørighet og mening. Den knytter mennesker sammen. Tidligere sjef for Den norske opera, Per Boye Hansen, har sagt at kunsten er samfunnets øyne og øre. Han foreslår å sette Maslows behovspyramide på hodet; uten kunstens bidrag ville det meste fortone seg grått likegyldig og meningsløst.

Selv verdsetter jeg kunst som er estetisk, vekker humor eller utfordrer intellektuelt. Men den kunsten som vedkommer meg sterkest, handler om gjenkjennelse, horisontutvidelse og lindring. Jeg søker å bli berørt og bekreftet i min menneskelighet og gjennom dette å sette meg i sammenheng med de store spørsmålene i livet. Kunsten som berører meg sterkest, er den som treffer en nerve, ofte en sår streng og en smerte i meg. At jeg kan oppleve en gjenkjennelse på det som ikke er så lett i eget liv. Slike kunstuttrykk kan jeg bli sterkt knyttet til, enten det er litteratur, bildende kunst eller musikk.

Oppå Berlinmuren

Når det gjelder musikk, er det kanskje ikke tilfeldig at jeg alltid har vært mer trukket mot musikk i moll enn i dur.

Musikken i mitt liv er forresten Johann Sebastian Bachs cellosuiter. Lytt for eksempel til Sarabande i c-moll i den 5. suiten, som går og går helt meditativt, som hjerteslag. Det var for øvrig denne sarabanden som den verdensberømte cellisten Mstislav Rostropovich spilte mens han satt oppå Berlinmuren i november 1989. Han kom i ens ærend fra USA med celloen sin for å feire at muren ble revet.

Bach selv hadde en dypt kristen livsinnstilling og sa at alt han komponerte, var til ære for Gud («Soli Deo Gloria»). Vi får en klar opplevelse av at hans musikk peker videre til en annen dimensjon og forankrer oss i – og åpner døren til – noe høyere. For meg handler denne andre dimensjonen om en lengsel som treffer meg, og som løfter meg og «kobler» meg på noe som er større.

Arrete hverdager

Innen litteratur er den folkekjære lyrikeren Kolbein Falkeid (1933-2021) en av de poetene jeg er gladest i. Falkeid klarer å sette ord på en smerte og en kompleksitet som er vanskelig å oversette i ord, selv om det nettopp var det han så mesterlig og konsentrert gjorde. Han gir oss hjelp til å leve med denne smerten i livene våre, som en slags rettesnor. Slik han for eksempel viser det i diktet «Privat huskeregel»:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggen i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

Én etter én.

Det er derfor

livet har deg på mannskapslista.

Falkeid hadde mistet sin datter i selvmord. Året etter, i 1989, ga han ut «En annen sol». Som han sammenfatter det i det første diktet i samlingen.

Poetens blod er rødt blekk.

En annen sol ble en av Falkeids mest leste, omtalte og kjære diktsamlinger. Her skriver han om menneskelige følelser som uro og bunnløs sorg. I forordet til Falkeids «Samlede dikt» (2016), skriver Lars Saabye Christensen at «disse diktene er ekte, de er erfaring, dyrekjøpt erfaring, vekslet inn i poesiens valuta».

Den lidende kunstner

Den amerikanske litteraturviteren Harold Bloom har uttalt at «det er av litteraturen man lærer å dø». I diktet «Jeg finner nok fram», snakker Falkeid om livets forgjengelighet. Dette diktet gjorde også inntrykk på Hans Majestet Kongen, som siterte det i en nyttårstale (2015):

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

Falkeid sier om seg selv, i et intervju med Christian Kjelstrup, at han har vært hypokonder og slitt med angst hele livet, og mener at «det kanskje er prisen jeg har måttet betale for å leve som forfatter».

En annen poet som jeg setter stor pris på, Rainer Maria Rilke, setter ord på nettopp dette (gjengitt på engelsk): «If my devils are to leave me, I’m afraid my angels will take flight as well». Denne sameksistensen av lys og mørke, kjennetegner mange kunstnere.

Det synes å være noe i myten om «den lidende kunstner». Mye god kunst skapes utfra en smerte. Å kunne gi form til smerte er både en måte å gi mening til den på og en måte å leve med den. Det er derfor ikke tilfeldig at det er tallrike eksempler på lidende kunstnere. Det er da også kommet forskning som bekrefter en sammenheng mellom psykisk lidelse og kunstnere. Kunstnere, særlig forfattere, har 50 prosent høyere risiko for å begå selvmord, sammenlignet med resten av befolkningen.

Gjør død til liv

«Livet er jævlig deilig» (2009) er den treffende tittelen på dokumentaren som Erle Kyllingmark ferdigstilte etter at moren hennes, Hildegunn, tok livet sitt. Før dette hadde Kyllingmark mistet sin ektemann, Andreas, til hjernekreft. Erle har fortalt om sameksistensen av det lyse og det mørke i et intervju med undertegnede: «Det er en setning i salmen til Bjørn Eidsvåg hvor han sier «eg gjer død til liv for deg». Og det var det jeg ville gjøre med dokumentaren. Å lage dokumentaren var å gjøre død til liv. Dette prosjektet var veldig terapeutisk for meg. Det ble en måte å leve med det på og gå dypt inn i det på, for hverdagen min var jo helt oppslukt av dette i etterkant. Jeg fikk en veldig drivkraft til å formidle at alvoret jeg opplevde ikke bare var vondt. Du får tilgang til et lys du ellers ikke ville sett. Alt uviktig blir skrelt vekk. Livet lyser paradoksalt opp».

Det er noe av det samme Saabye Christensen beskriver om Falkeids dikt, at de er «innehavere av en slags vektløs og umulig tyngde». Som i Kyllingmarks film, oppstår det noe når tyngden blir validert, når den blir bekreftet. Når smerten erkjennes, kan noe annet oppstå. Noe som paradoksalt nok er lysere.

Bekreftelsen

Tankene går til Bjørn Killingmo, den avdøde nestoren innen psykoanalytisk tenkning i Norge. Hans viktigste bidrag til psykoanalysen var å innføre bekreftelsen som en intervensjon. Bekreftende intervensjon er definert som en intervensjon som fjerner tvilen om virkeligheten og gjenetablerer en følelse av identitet, ved å validere subjektiv opplevelse.

I boken han utga i samarbeid med psykoanalytiker Siri Gullestad – «Underteksten. Psykoanalytisk terapi i praksis» (2013) – sier de om bekreftelsen: «Poenget med å bekrefte er nettopp å styrke følelsen av at jeg er (...). Bekreftelse kan formidle til en person at man blir sett, forstått, lyttet til og akseptert.»

Terapeuten søker med denne intervensjonen å hjelpe pasienten til å oppnå mening i selve tilværelsen. Bekreftelsen står i motsetning til gratifikasjonen, som er en oppfyllelse av et behov og en tilfredsstillelse av et ønske. Gratifikasjon, og underholdning, har som mål å gjøre publikum tilfredse og lykkelige. Bekreftelse – og kunst på den andre siden, har som mål å finne erkjennelse om hva det vil si å være et menneske.

Bekreftelsen man kan få via terapi, mener jeg er den samme bekreftelsen man kan få via kunst. Hvis en smertefull erfaring blir bekreftet og validert, er resultatet at man føler seg mindre alene, mindre isolert. Og det roer smerten. Bekreftelsen er en bevegelse inn mot en selv. Den er befriende, og den skaper plass til noe lysere.

Inngang og utgang

En billedkunstner som jeg er svært glad i, er AK Dolven. Hennes verk «29.12.93» henger over sofaen min. Verket består av to store fotografier (78x78). Det ene viser brystpartiet til en ung jente, Dolvens datter. Det andre viser brystpartiet til en aldrende kvinne, Dolvens bestemor.

Begge kvinnene er kledd i hvit singlet. Hun fanger i dette verket store fenomener som tiden og forgjengeligheten, kontrasten mellom livets inngang og utgang. Verket er for meg mollstemt. Arbeidene til AK Dolven setter tilværelsen i perspektiv for meg, de skaper de lange linjene og kontrasterer det lille i mitt liv med det store i selve Livet.

Taktil poesi

Jeg gjorde et kunstkjøp i vår. Det var en nyoppdagelse for min del, en ganske liten skulptur av den norske kunstneren Hanne Tyrmi. Hun hadde en separatutstilling, «Hester dør stående», på Kunstnernes Hus tidligere i år. Den var etter min mening den sterkeste utstillingen jeg har sett der. Den traff et smertepunkt i meg.

Utstillingen var primært fylt med ulike blyskulpturer, dette materialet som er både giftig og som ser ut som fløyel. Og skulpturene hadde nettopp denne dobbeltheten i seg: de var både tunge og lette, harde og myke, brutalt massive og sårbare. Ifølge Ida Kierulf, som kuraterte utstillingen: «Hennes arbeider uttrykker en taktil poesi, monumentalitet og skjørhet».

Skulpturen jeg kjøpte står på et sted hvor jeg kan se på den hver dag. Jevnlig holder jeg den i hånden, på oppfordring fra kunstneren – den heter da også «Håndskulptur». Når jeg holder på denne tunge og myke gjenstanden, får jeg en følelse av å koble meg på livet, og nettopp på at livet innehar denne dobbeltheten, både det mørke og det lyse. Og dette gir meg støtte og ro.

Det latente

I sin bok «The interpretation of dreams» (1900) skilte Sigmund Freud mellom det observerbare fenomenet i drømmen, som han kalte det manifeste innhold, og den skjulte meningen, nemlig det latente innholdet. I psykoanalyse var poenget å få tak i nettopp dette latente innholdet, den sanne, bakenforliggende meningen gjennom fortolkning.

Susan Sontag har i sitt essay «Against Interpretation» (1966) påpekt hvordan dette tankegodset fra Freud førte til at fortolkningen kom inn som et element i kunstforståelse, ved at form og utseende (det manifeste) ble sett på som et tilbehør, mens innholdet (det latente), som man skal tolke seg frem til, ble sett på som det essensielle.

Hun hevdet at i kunstverden har innholdet hegemoni. Som hun sier: «By reducing the work of art to its content and then interpreting that, one tames the work of art. Interpretation makes manageable, comfortable”. I vår kultur i dag eksisterer vel nærmest det motsatte: Ting – og mennesker – blir altfor lett bedømt utfra deres form og utseende.

Oppheve skillet

Jeg opplevde at utstillingen til Hanne Tyrmi opphevet dette skillet mellom innhold og form, ved at det manifeste og det latente innholdet gikk opp i en høyere enhet. Formen var innholdet, og vice versa. Utstillingen traff så direkte, og budskapet kjentes så kroppslig. Smerten i denne utstillingen var umiddelbar og instinktiv. Kompleksiteten overskred dikotomiene ved at den omsluttet alt. Som den amerikanske komponisten John Cage sa: «Seeing is thinking». Og nettopp i dette, at å se er å tenke, ble skillet mellom innhold og form opphevet.

Titlene på verkene på utstillingen var også sterke. Det er en kunst i seg selv å sette navn på arbeidene sine og Tyrmi mestrer denne kunsten. Titlene var med på å utvide verkene, samtidig som de var poesi i seg selv. «Ti råd for å slutte å gråte» var tittelen på en av skulpturene hennes. Den besto av en rekke blyskulpturer som hang fra slakterkroker i et stativ. Verket ga for meg en bekreftelse på at livet er smertefullt. Tittelen skapte en slags ironisk distanse nettopp ved å kvantifisere idéen om at man kunne få en oppskrift på noe som ville virke lindrende.

Utstillingen til Tyrmi ble for meg meningsskapende og nesten helbredende. Og grunntonen i den var nettopp bekreftelsen på at livet også er smertefullt.

Følgesvenn

Jeg har alltid tenkt at god kunst møter deg der du er. Og at den møter deg på det nivået du er. Man kan gå så dypt man vil, men går man ikke dypt, har den også noe å tilby en som leser kunstverket mer overfladisk. Men ønsker man å gå dypt, derimot, følger den gode kunsten deg. Den møter deg, og bekrefter deg.

Slik jeg tror sangene til Kyiv kammerkor kan møte og bekrefte det ukrainske folk på en dyp, nærmest eksistensiell måte i denne tiden. Og det berører oss andre også.

Kunsten jeg er sterkest knyttet til, hjelper meg med å bekrefte menneskeligheten min. Jeg ser ofte etter en gjenkjennelse i det jeg opplever som krevende i livet mitt, det komplekse, smertefulle og ensomme. Jeg ser det som en av kunstens viktigste oppgaver å være et lerret – i overført betydning – hvor vi kan projisere vår menneskelighet. Kunstens mening er å være en følgesvenn, som hjelper oss å omfavne livet i all sin kompleksitet. Både i det jævlige og i det deilige.

Live Hareide er psykolog og kandidat ved psykoanalytisk institutt.