Kunstens skrik

«Extinction Rebellion» kaller de seg, en del aktivister som mener de må redde verden veldig fort. For ellers går den til grunne, mener de. Derfor tar de i bruk alle midler.

For når man er sikker på at man har helt rett, og det finnes én sak som betyr alt, behøver man bare ha én tanke i hodet. Og alt er helt sort og helt hvitt, uten forstyrrende grånyanser. Da betyr selvsagt omkostninger ikke noe.

Redde verden

Når man vil redde verden, må man knuse en omelett eller to.

En stund stoppet britiske aktivister trafikk til innkjørselsårene inn til London ved å legge seg flate på veiene, slik at ingen biler kunne passere. Hverken «vanlige folk» som skulle til jobben for å tjene sitt brød – ikke alltid i like glamoriøse yrker – til sykebiler med sterkt skadde eller dødssyke pasienter, kom frem til arbeidssted eller til sykehus.

Det ble naturlig nok ikke så populært. Hverken hos pasienter, pårørende eller «vanlige folk» med dårlig råd som forsøkte å tjene sitt brød.

Enkelte kloke hoder fant trolig ut at å true livreddende behandling kanskje ikke var så lurt. Så de begynte å kaste tomater på voksfigurer i Madame Tussauds i stedet. Gjerne figurer som skal fremstille den britiske kongefamilien. Nå slår vi til mot maktens (eller symbolmaktens) tinde, har de trolig tenkt.

Noen syntes det var enda mer effektivt å kaste egg på den nye kongen selv da han var ute på en «walkabout» for å hilse på folket.

Det var jo mindre voldelig, og sånn sett litt bedre, men også litt komisk. Både fordi den ivrige eggkasteren bommet, og fordi det så ut som om han ikke hadde fulgt med i nyhetene de siste tiårene. Kong Charles er som kjent enn av øyrikets eldste naturvernere og har lenge vært en advarende stemmer når det gjelder klima.

«Det uviktige»

En del aktivister fant på noe annet, som garantert ville medføre klikk på diverse nettsider og oppslag i nyhetssendinger – og som ikke akkurat truer noens liv og helse. Det var å kaste ulike substanser på kjente kunstverk.

For å redde naturen, må man ofre kulturen altså.

Først fikk van Gogh i National Gallery unngjelde. De berømte solsikke-bildet ble klint inn med tomatsuppe.

Så slo hermeeffekten inn her hjemme. Et av de nye kunstverkene som ifølge denne logikken «måtte ofres» for å redde verden, ble altså Munchs internasjonalt mest kjente maleri, «Skrik». Å lime seg til maleriet, ville jo skape internasjonal oppmerksomhet.

Om ikke noe annet, har aktivistene gjort det klart at for dem står kunst helt nederst på listen deres av verneverdige objekter og fenomener her i verden. «Kultur og kunst og den slags» er visstnok bare tull og tant og fjas.

Om dette faktisk er budskapet deres, er uvisst, men det blir i hvert fall budskapet hos publikum når de bruker slike midler.

Naturens skrik

Edvard Munch er en av dem som neppe hadde vært enig – om jeg får tillate meg å være så ahistorisk at jeg trekker ham inn i en dagsaktuell ramme. Men det er fristende.

Ifølge Munchmuseet var Munch «følsom for de psykologiske virkningene av bylivets anonymitet og kapitalismens fremmedgjøring» og «en egnet skildrer av tidsånden».

Museet skriver:

«Som et bilde på klimakrisen er det særlig passende: I motsetning til hva mange tror, er det landskapet, ikke personen, som skriker, ifølge Munchs egne tekster – «et stort uendelig skrik gjennom naturen».

Det hadde nok vært klokere å alliere seg med Munch – ikke forsøke å kneble ham.