Annonse
Illustrasjonsbilde: Politisert kunst er viktig, skriver Nina Kraft. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Synspunkt

Politisert kunst

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

På KulturPlots kulturlederseminar nylig ble et intervju med professor i kulturpolitikk og kulturforståelse ved Handelshøyskolen BI, Anne-Berit Gran, diskutert. Gran hevdet at kunsten og kulturen er blitt som hoggestabbe for ytre høyre-siden i politikken. Dette ser vi både i Norge og andre land, påpekte hun.

«I Norge har dette blant annet kommet til syne i saken om Sløseriombudsmannen, som har skapt debatt innenfor kunstfeltet, etter at han la ut innlegg på Facebook som kritiserer det han mener er offentlig sløsing på det han oppfatter som uforståelig kunst», fremholdt hun videre.

Gran mener det er lett å finne eksempler i kultursektoren. Det har hun sikkert rett i – og enda enklere er det når den selvpålagte Sløseriombudsmannen og hans meningsfeller fremstiller kunstutrykk feil. De kan for eksempel vise til små deler av en teaterforestilling eller performance, løsrevet fra sammenhengen, slik at det ikke gir noen mening eller virker direkte tåpelig. Og så påpeker de at dette skrotet får statlig støtte. Og da blir en god del – særlig lite kulturinteresserte – nett-troll sinte, og kommer med veldig ubehagelige trusler overfor kulturaktører.

Disse nett-trollene og andre ytre høyre-troll er ikke alltid så prinsipielle i sin tankegang, og er kanskje er de ikke bevisst ute etter å begrense ytringsfriheten. Men resultatet er at det kunstneriske ytringsrommet innsnevres. For de færreste ønsker å motta trusler i innboksen og ble skjelt ut i sosiale medier.

Offentlige penger

Norge har et sterkt subsidiert kulturliv. Det krever at befolkningen slutter opp om at en stor del av det fortsatt skal være offentlig finansiert som et hovedprinsipp, selv om det vil være uenighet mellom regjeringsalternativene. Hvis vi nå får en rødgrønn regjering, som det ser ut til, vil kulturlivet være noe bedre sikret, men det er ikke så store forskjeller det er snakk om. Den største er kanskje at Arbeiderpartiet går inn for boklov. Den kan gjøre at de norske forlagene kan holde stand litt lenger og ikke satse enda sterkere på lettselgelige oversettelser av utenlandsk bestselgere.

Vi har for liten befolkning til at operaen, teatrene og symfoniorkestrene kan greie seg på egen hånd

Resultat av motstanden mot vanskeligere tilgjengelig kunst kunne ha blitt at offentlig finansiering ble sterkt redusert. Det ville ha gi oss et helt annet Norge. Hvis bibliotekene ikke lenger må kjøpe inn det aller meste av norsk skjønnlitteratur, forsvinner en viktig inntektskilde for forlagene. Vi har for liten befolkning til at operaen, teatrene og symfoniorkestrene kan greie seg på egen hånd. Det koster like mye å opprettholde et symfoniorkester i Bergen som i metropolen London, med sine ni millioner innbyggere.

Heldigvis er den kunstfiendtlige agitasjonen kun et randfenomen. Men den kan øke. Koronaen vil bli dyr, mye dyrere enn vi trodde – eller håpet – tidlig i 2020. Den kan vare lenger. Da blir det mindre offentlige penger å ta av. Det har vært spekulert mye på om koronaen vil føre til at politikerne tar frem ostehøvelen og kutter litt her og der, år etter år, slik at inntektsgrunnlaget umerkelig svekkes. Det er ikke sannsynlig at politikerne tar alt med en gang, det er for upopulært, og kulturlivet har fremdeles sine sterke støttespillere i media.

Nye kriser

Dersom kunstsektoren privatiseres og det kommer nye kriser, kan følgene bli dystre. Det er bare å se på andre land hvor sektoren er helt, eller nesten, privat. Kunst og kultur er dessverre det første som ryker. Økonomen og sosiologen Richard Florida har sammen med Michael Seman estimert at pandemien vi medføre at halvparten av de som jobber i kultursektoren i USA vil miste jobben eller måtte gå over i et annet yrke dersom de ikke er ansatt noe sted. 40 prosent av dem som jobber i teater- og kunstbransjene i London er allerede blitt overflødige. 90 prosent av billettinntektene forsvant i løpet av fjoråret. I USA var 27 prosent av amerikanske musikere uten jobb eller oppdrag, mot 1,2 prosent siste kvartal 2019.

Med kulturlivet som Frp ønsker seg hadde over halvparten av kulturlivet gått dukken

Når et teater går over ende eller et orkester eller galleri må pakke sammen, er det oftest permanent – i land hvor hele sektoren er privat (og hos oss er jo kunstgalleriene private og mottar liten eller ingen støtte under koronaen), hadde vi hatt et kulturliv som bare Frp ser ut til å ønske seg i det norske politiske spekteret. Da hadde over halvparten av kulturlivet gått dukken.

Et beslektet aspekt er i hvor stor grad kulturen setter dagsorden. Dette skjer i mye mindre grad enn før, påpeker Gran. Hvis vi tenker langt tilbake, til nasjonsbyggingsperioden på 1800-tallet, var kulturlivet en åpenbar politisk faktor. Publikum så «Et dukkehjem» og diskuterte kvinnens ufrie stilling. Bjørnson var med på å definere det nasjonale, hvem vi er som nasjon. Hvis vi hopper nærmere vår tid, til 1980-tallet, hadde vi ingen slike åndshøvdinger, men kulturlivet fremdeles en faktor å regne med. Kultursidene i avisene var intakte, og bøkene til Sigrid Undset var blant de mest utlånte på bibliotekene. I dag leser folk krim, og Undset og andre klassikere støver ned.

Bør ikke dirigeres

Når kulturfeltet ikke setter dagorden, blir spørsmål som «hva er kulturen til for» mer nærliggende. Kanskje ikke formulert direkte, men det vil ligge under. Her kommer vi inn på dette med den vanskelig tilgjengelige kunsten igjen. For det er jo et faktum at kultursektoren definerer sine egne kunstformer, og at deres forståelse av hva kunst er, skiller seg fra store deler av publikums.

Dette kan – eller bør – man ikke dirigere, men en offentlig støttet kunst- og kultursektor gir i det minste muligheter for at flere kan sette pris på den. Mye kunst krever trening. Man må høre musikk, lese en del bøker, se bildende kunst. Smaken utvider seg. Man blir mer tolerant overfor det som virket umulig til å begynne med. Til å se om ikke opera eller installasjonskunst kan være «noe for meg» allikevel. Men da må det være rimelig (eller gratis slik bibliotekene er) for at det skal bli tilgjengelig for grupper som ikke pleier å oppsøke slike steder. Samfunnet må romme kultursektoren.

Uten et slikt rom vil kultursektoren krympe, og da blir vi alle fattigere.

Annonse
Annonse
Annonse