Annonse
«Aldočora Nieidačazas», 1994, tresnitt, 53 x 58 cm. Foto: Hans Ragnar Mathisen
Synspunkt

Navnene som forsvant

Kunstgalleriene er åpne igjen, og Oslo kunstforening viser bilder av den norsksamiske kunstneren Hans Ragnar Mathisen (også kalt Keviselie og Elle-Hása, født 1945).

Utstillingen har fått navnet «Kartografen», og viser både grafikk og rikt illustrerte kart som kunstneren har produsert mellom 1975-2019. Mathisen bruker samiske stedsnavn – navn han har hentet frem fra halv-glemselen, etter at de ble fjernet fra norske, svenske og russiske kart fra 1600-tallet. Mathisens kart strekker seg over hele det samiske området og er blottet for lokale eller nasjonale grenser – kartene hans feirer Sápmi – Sameland.

Mathisens vakre og poetiske grafikk har samme tema. Det er en harmonisk og lite dramatisk, men desto mer virkningsfull markering av samisk kultur og rettigheter.

Kunsthåndverk plassert utenfor kunsten

Samisk kunst ble anerkjent som kunst ganske sent, skriver kunstsosiologen Dag Solhjell.

Norsk kultur ble modernisert på første del av 1800-tallet, ifølge Solhjell. Den samiske kulturen langt senere. Den fikk derfor heller ikke et kunstsystem samtidig med det norske.

«Šaddu» (vekst), 1995, tresnitt, 60 x 73 cm. Hans Ragnar Mathisen.

Da kunstmuseene ble etablert i på 1800-tallet, var dessuten et av kriteriene for hva som skulle være kunst at gjenstanden ikke skulle være en dekorert bruksgjenstand. Kunsten skulle ikke ha noen annen funksjon enn å være kunst.

«Samiske gjenstander ble plassert i nye etnografiske eller historiske museer, slik tilfellet var i København omkring 1820. Samiske arbeider mistet altså betegnelsen kunst på den tiden kunstakademiene ble etablert», skriver Solhjell. Samiske objekter ble definert som kunstflid, husflid, folkekunst, kunsthåndverk, håndverkskunst eller kunstindustri.

En pioner

Samene selv har en lignende inndeling mellom dáidda og duodji. Duodji blir nok vanligvis forstått som samisk kunsthåndverk, håndverk og husflid, både om utførelsen og det ferdige håndverket, og det ligger i begrepet at virksomheten er oppbyggende for mennesket. Produktet skal ha utgangspunkt i samiske tradisjoner.

Begrepet dáidda ble innført på 1970-tallet for den delen av duodji som nærmer seg den frie kunsten.

Multikunstneren Hans Ragnar Mathisen, som også har arrangert festivaler, konserter og skrevet skuespill, sluttet seg til den samiske kunstergruppen Masi i 1978. Han har gjort det som en viktig del av hele sitt kunstnerskap å samle inn gamle samiske stedsnavn og sette dem på kartet – både figurativt og i overført betydning.

Foto: KUNSTDOK / Tor S. Ulstein

Grafikken hans er preget av sirkler og avrundede former, som man kan tenke seg viser til gammen og lavvoen, til stjernebildenes sirkel og de åtte samiske årstidenes sirkel – og til kosmos. Det samiske tidsbegrepet er også syklisk. I den samiske kulturen eksisterer fortid, nåtid og fremtid parallelt og går i en syklus som møtes og gjentar seg.

Utstillingen varer til 20.06.

I Snorres kongesagaer er det skrevet om samene. Om Harald Hårfagre fortelles det at han giftet seg med Snøfrid, datteren til en samisk høvding, og de fikk fire sønner. Snorre beretter også om hvordan samene kunne bygge båter. I stedet for nagler brukte samene sener til å sy bordene sammen med. Sigurd Slembe fikk samer til å bygge skip for seg som var så store at det kunne sitte tolv roere på hver side, og skipene var så raske på havet at ingen andre kunne nå dem. Også i Egils saga er det beretninger om hvordan vikinger både drev handel og tok skatt av samene.

Foto: «Cartographer: Life and Art of Hans Ragnar Mathisen» av Marek Ranis.

De eldste «skriftlige beretningene» som folket i nord selv har stått for, er steinaldermenneskets ristninger på berg: helleristningene. De nordligste helleristningene er funnet på Sørøya, men det er helleristningene i Alta som er de mest kjente. De eldste er over 6000 år gamle. Rein og elg er de dyrene som oftest er avbildet, men det er også ristninger av fisk og fiskebåter, fugler og mennesker i ulike situasjoner. Det er for eksempel avbildet jakt- og fangstscener som kan gjenkjennes som praksis helt opp til vår nære fortid. Religiøse ritualer finnes også blant motivene som er hogd i stein.

Samene i flere områder opplevde å bli skattet av tre riker samtidig: Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russland, helt opp til 1700-tallet.

Annonse
Annonse
Annonse