– Misbruk av dyr tas for gitt og det stilles ikke spørsmål ved det

Professor i kriminologi mener vi mennesker har et primitivt og lite avansert syn på dyr, og slår et slag for at dyr skal få rettigheter.

«Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger», står det i § 3 i Dyrevelferdsloven.

Professor i kriminologi, Ragnhild Aslaug Sollund, mener paragrafen er en «pynteparagraf», for hadde alle dyr i Norge hatt egenverdi, hadde det betydd en revolusjon, mener hun.

Sollund ga i vår ut boka «Bare et dyr?» som systematisk tar for seg dyrs skjebner i både Norge og verden, noe som for de aller fleste vil kategoriseres som brutal og ubehagelig lesing. Professoren tar et oppgjør med alt fra den norske kjøttindustrien, laksenæringen, bruk av dyr til forskning og underholdning og Dyrevelferdsloven.

Dyrerettighetserklæring

– Dyrevelferdsloven er ikke kompatibel med kjøttproduksjon, sier hun. I boka skriver hun:

«Dyrevelferdsloven har […] en tilslørende og avledende funksjon, som delvis fungerer som en beskyttelse av våre sarte sjeler mot å konfronteres med sannheten: at den behandlingen vi utsetter dyr for, er både smertefull og dødelig».

Hun argumenterer også for at dyr burde få sine rettigheter nedskrevet i lov.

En lov om hvordan man skal drepe dyr

Sollund sier at også ordlyden i Dyrevernloven til dels er positiv, men argumenterer for at den i praksis er mer en lov som handler om hvordan man skal utnytte og drepe dyr enn en lov som verner om dyrs velferd. For eksempel står det beskrevet i loven hvordan dyr skal avlives i forbindelse med slakting.

For i Sollunds øyne vil det å sende disse dyrene på slakteri uten tvil komme under punkt 14b – å hensette dyr i hjelpeløs tilstand.

Et annet aspekt ved dyrs juridiske rettigheter som både Sollund og dyrerettighetsorganisasjonen NOAH påpeker, er at dyr er å betrakte som «ting» i juridisk sammenheng, og at de ofte blir vurdert som noens «eiendom» når det utføres ulovlige handlinger som involverer dyr. Det er for eksempel straffelovens § 351 som omhandler skade på annen manns «gjenstand», som benyttes når eide dyr skades, skriver NOAH på sine hjemmesider, og legger til at det paradoksale er at i visse tilfeller kan dyr gis bedre vern som «eiendom» enn det de ville ha fått av Dyrevelferdsloven.

Det er likevel problematisk, mener dyrerettighetsorganisasjonen, og peker på at å knekke føttene på en stol og et dyr er to veldig forskjellige ting. Det ene er snakk om skadeverk og det andre er sadisme.

I Norge er Mattilsynet ansvarlig for å kontrollere at dyr «ikke lider overlast» og det er dit man rapporterer inn brudd på Dyrevelferdsloven. I boka påpeker derimot Sollund at det i navnet «Mattilsynet» fremgår hva dyr «er» – nemlig mat for mennesker.

Dette ser hun også på som et problem i lys av lovens § 3.

I tillegg mener Sollund at det å ha en dyrevernlov gir en slags falsk trygghet til den allmenne befolkningen.

– Vi har jo en Dyrevelferdslov i Norge, så her har dyrene bra, tenker nok mange, men det gjøres veldig mange forferdelige ting mot dyr som er tillatt, sier Sollund.

Derfor finner ikke Mattilsynet det de kaller kritikkverdige forhold på steder hvor for eksempel NOAH og Sollund mener det begås lovbrudd.

Selv om Dyrevernloven ifølge Sollund i praksis ikke verner dyr, så understreker hun likevel at land som har slike lover har mindre dyremishandling enn andre. Men med boka si vil hun få frem at ting ikke er så bra her i Norge som kanskje mange vil ha det til, og at det er flere land som har kommet lengre, spesielt når det gjelder dyrs rettsvern.

– Noen land ligger lenger fremme på enkelte områder, for eksempel når det gjelder å anerkjenne at dyr skal ha rettigheter gjennom rettsaker som er ført på deres vegne. Her finner vi eksempler som for elefanter i Kerala i India og en orangutang i Argentina, men på andre områder kan man i de samme landene ha svakere rettigheter, sier hun.

– Mange land gir dessuten ville dyr mye større beskyttelse enn Norge, fordi de anerkjenner betydningen av biologisk mangfold, som Costa Rica og Colombia. Men det betyr ikke at befolkningen generelt behandler dyr bedre. EU gir også stadig økende beskyttelse til dyr, og går for eksempel i bresjen for å fase ut dyreforsøk.

– Jeg tror det må være en kombinasjon av flere faktorer for at dyr skal gis beskyttelse. En sterk opinion og en sterk politisk vilje, begge deler mangler i stor grad i Norge, legger hun til.

Konfliktfylt debatt

For ikke lenge siden ble det avslørt av varslere innad i Mattilsynet, at de på grunn av manglende ressurser ikke kunne utføre kontroller steder de visste det foregikk brudd på dyrevernloven, og ofte også grov dyremishandling. Det satte i gang en ny runde med debatter i norske medier.

For debatten om dyrevelferd har pågått i flere år. I Norge toppet den seg i juni 2019 da Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» ble sendt på NRK hvor dokumentarfilmskaper Norun Haugen gikk undercover og avslørte til tider grove tilfeller av dyremishandling og flere brudd på dyrevelferdsloven i 13 grisefjøs.

Selv om dyrs rettigheter har fått mer oppmerksomhet i rettssystemet med skjerpede dommer, og påfølgende mer oppmerksomhet rundt slike saker i mediene, mener dyrevernorganisasjoner og Ragnhild Aslaug Sollund, at det fortsatt er en lang vei å gå.

Debatten som foregår mellom dyrerettighetsforkjempere, veganere, og norske bønder har også vært veldig konfliktfylt til tider, og det kan virke som om det ikke er mulig å komme til en slags enighet.

Også Sollund provoserer med sin bok. Blant annet anbefalte journalist og anmelder i den kristen avisa Dagen, Jon Kvalheim, leserne sine om å bruke tiden på noe annet.

– Jeg pirker i dypt moralske spørsmål som mange synes er ubehagelige, ikke minst fordi de føler seg truffet og går i selvforsvar, svarer hun KulturPlot på spørsmål om hvorfor hun tror hun provoserer.

– Samtidig er misbruken av dyr noe som i stor grad tas for gitt og som det ikke stilles spørsmål ved. Å argumentere for at dyr skal ha rettigheter oppleves som krenkende for mange fordi det oppfattes som et angrep på deres moral, kultur og tradisjoner, samtidig som mange opplever at jeg, når jeg påpeker at mennesker også er dyr, reduserer deres menneskeverd.

Men Sollund påpeker at hun også har fått veldig mange positive reaksjoner fra lesere og radiolyttere som sier de har satt stor pris på det hun sier, og at de har lært mye av det.

– Flere sier de har begynt å tenke annerledes om hvordan vi behandler dyr.

Kognitiv dissonans

Ifølge Sollund er vi mennesker generelt sett glade i dyr. De aller fleste av oss er også klar over den urett dyr opplever, og hvor miljøskadelig kjøttindustrien er. Likevel er det de færreste som kutter kjøtt fra dietten, eller som aktivt unngår å besøke dyrehager.

Årsaken ligger i det psykologiske fenomenet kognitiv dissonans, hvor tanker og kunnskap ikke stemmer overens med handling. Når vi spiser kjøtt, selv om vi vet dyr har lidd for det, skapes det altså en slags ubehagelig tilstand av dissonans. For å redusere følelsen vil derfor ofte en person prøve å endre tankemønster eller bagatellisere kunnskapen. For eksempel ved å si til deg selv:

«Det er de færreste dyr som lider i kjøttindustrien».

«Å holde dyr innesperret i dyrehager er bra, fordi de hadde ikke klart seg ute i det fri».

«Vi har jo en dyrevelferdslov, så her i Norge går jo alt fint for seg».

Postdoktor i psykologi ved NTNU, Dr. Isabel Richter, forklarer det med at vi mennesker hver dag reagerer på flere ulike forventninger. Dette kan være våre egne, og andres. I tillegg til ulike signaler, som andres handlinger og miljøet vårt.

– Hjernen vår må så håndtere all denne innkommende informasjonen, og hjernen vår elsker å bruke automatiske og kjente ruter. Resultatet er at vi vanligvis går etter det som er lettest eller mest kjent for hjernen vår. Dette er sjelden det mest bærekraftige eller moralsk beste alternativet, sier Richter.

Med andre ord vil impulser som å ville passe inn i gruppen vår, imitere hva andre gjør og spise det vi er vant til å spise, overkjøre verdiene våre.

Dette er også bedre kjent som «kjøttparadokset» hvor man liker å spise kjøtt, men ikke liker tanken på å spise dyr.

Distansering og eufemisme

Richter, som er miljø- og sosialpsykolog og jobber med menneskelig atferd, normer, vaner og holdninger, peker på nettopp dette med at prosessen rundt kjøttproduksjon er skjult for omverdenen. Derfor kan det være enda vanskeligere for folk å ta innover seg dissonansen sin.

– Hvis det er normalt for oss å spise kjøtt som noe vi tar fra hyllen uten tilknytning til dyret, er det vanskeligere for hjernen vår å etablere denne forbindelsen. For barn som vokser opp i et samfunn der kjøtt er et produkt pakket i plast og slakterier er skjulte, vil det alltid være vanskeligere for hjernen ikke å ha kjøttspising som den automatiske veien.

Sollund mener at også den store bruken av eufemismer i kjøttindustri og dyrehold er med på å skyggelegge hva som egentlig skjer med disse dyrene. Hun mener ord som «avliving» og «slakt» brukes som pynteord for hva som egentlig foregår – nemlig drap.

I tillegg stiller også Sollund spørsmål ved om ikke kunstig inseminasjon av dyr er en form for seksuell krenkelse av dyrene. I Dyrevelferdslovens § 14 står det at det er forbudt.

Hun beskriver også jakt som en «årlig massakre» og mener det er en ren forlystelse for mennesket.

Er kjøttindustri moralsk?

Filosof og forsker ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU, Sophia Efstathiou, sier at den industrialiserte formen kjøttindustrien har i dag, også er med på å skape en distanse mellom dyrene og kjøttforbrukeren, men også mellom dyrene og dem som jobber i industrien.

Industriens teknologi

– På grunn av industriens bruk av en type teknologi som automatiserer teknikker i måten dyrene blir holdt og tatt vare på, så vil ikke disse dyrene bli sett på som individualiserte og unike vesener, sier Efstathiou til KulturPlot.

Hennes spesialitet er vitenskapsfilosofi og etikk i teknologi, og for tiden leder hun et fireårig KLIMAFORSK-prosjekt kalt MEATigation, hvor de jobber med bærekraftig kjøttbruk i norsk matpraksis for å dempe klimautfordringene. Prosjektet er et samarbeid på tvers av samfunnsvitenskapelig humaniora og kunst og norske nærings- og kulturaktører med mål om å utforske og transformere norsk matpraksis mot å redusere kjøttbruken.

– Tradisjonelt landbruk baserer seg på en bonde som tar vare på dyret, sørger for at dets behov blir møtt og ser det unike i hvert dyr, og hvor dyret da i gjengjeld gir sin melk og til slutt sitt legeme. Dette har nå blitt erstattet med automatikk og krav om profitt, sier Efstathiou.

Basert på sine undersøkelser om hvorvidt kjøttproduksjon er moralsk riktig, mener derfor filosofen at det avhenger av hvordan kjøttet er produsert.

Kultur og tradisjon

Årsaken til menneskers syn på dyr og måten vi bruker dem på er også veldig bundet til kultur og tradisjon. Ulike kulturer vil ha ulike tradisjoner når det gjelder dette. I India er for eksempel kua sett på som hellig, og rødt kjøtt er generelt lite utbredt. I Kina spiser de hunder, mens i Vesten ser vi på hunder som «menneskets beste venn».

I tillegg har vi i Norge lange tradisjoner for hvalfangst, noe som i andre deler av verden ses på som makabert og brutalt.

– I århundrer har de som driver med hvalfangst gledet seg til sesongen starter, til å gå ut sammen på båten og drepe dette enorme dyret. Å kjempe mot stormen og komme hjem med mer kjøtt enn de noen gang kunne spise. Dette handler egentlig ikke om hvalen. Det handler om alt annet og om prosessen. Min hypotese er at det er derfor det er så vanskelig å stoppe med slike ting, sier hun.

I prosjektet Sophia Efstathiou leder, MEATigation, skriver de blant annet at en reduksjon i vestlig kjøttforbruk er avgjørende for å respektere planetariske grenser, sikre global matsikkerhet og forbedre menneskers og dyrs helse. Men at selv om de er positive til klimatiltak, er europeere, og spesielt folk fra de nordiske landene, motvillige til å redusere kjøttforbruket. Dette er fordi kjøtt ikke bare er kalorier, men også kultur.

Selv om MEATigation i hovedsak ser på hvordan vi kan kutte kjøttforbruket i lys av klimautfordringene, kan også dette overføres til dyrevelferd. «Kjøttparadokset», og den kognitive dissonansen rundt det, handler om at vi ikke vil at dyrene skal lide, og at vi generelt er for økt dyrevelferd, men at vi ikke vil slutte å spise kjøtt.

For å forklare hvorfor mennesker i det hele tatt mener de har rett til å utnytte dyr, kan man gå tilbake til Bibelen. Der står det nemlig at Gud gir menneskene i oppgave å råde over, og forvalte dyrene og naturen.

Spesiesisme

Denne tankegangen er det den australske filosofen Peter Singer kaller for spesiesisme, eller artsjåvinisme, hvor vi mener at enkelte dyrearter er mer verdt enn andre, og hvor dyrearten menneske er øverst i hierarkiet.

I boka si likestiller Sollund spesiesisme med andre «ismer» som sexisme og rasisme, og mener vi mennesker i dag fortsatt har et primitivt og lite avansert syn på andre dyrearter.

Men i motsetning til de andre «ismene» samfunnet har tatt et oppgjør med, forteller filosof Sophia Efstathiou at spesiesisme fortsatt er et veldig ledende syn i dagens samfunn. Dette selv om spesiesisme ble presentert som begrep av Richard Ryder allerede tidlig på 70-tallet.

Men hun poengterer at spesiesisme alene ikke er årsaken til at vi har begynt å bruke andre dyr.

– Det er mange faktorer som spiller inn, blant annet kunnskap, domestiseringshistorier, teknologi, smaker, tradisjoner og selvfølgelig historisk sett et behov for føde og overlevelse.

Spesiesisme er derimot årsaken til at vi forskjellsbehandler dyr som vi gjør, og det handler, som Efstathiou sier, om hvilke behov hos oss mennesker de dekker. Så selv om det er bevist at hunder og griser har de samme kognitive evnene, mener vi, i alle fall her i Vesten, at hunder egner seg til selskap og kos, mens gris er mat.

Psykolog Richter kan fortelle at hvor sterkt et menneske tror på spesiesisme og denne formen for hierarki kan kobles opp mot det psykologiske konseptet «sosial dominans» som igjen kan overføres til det hun kaller «miljødominans».

– Vi har alle visse nivåer av dette konseptet, høyt eller lavt. Hvis vi scorer høyt på det, mener vi at hierarki er normalt og bra for samfunnet. Men ikke bare for samfunnet, også mellom mennesker og natur. Å score høyt i sosial dominans betyr at du deler verden rundt deg i sterke og svake mennesker og arter.

– Psykologien finner også at personer med høy sosial dominans synes det er helt riktig at griser brukes til kjøtt fordi de er i den nedre enden av hierarkiet. De mener også det er riktig at noen tjener mer eller har det bedre enn andre.

Hvor skal grensen gå?

Å skulle ta et sterkt standpunkt for dyrene i en slik sak kommer derimot heller ikke uten etiske spørsmål og dilemmaer. Under lanseringen av boka fikk for eksempel professor Sollund spørsmål fra salen om hvor grensen skal gå.

– Skal vi til slutt ikke kunne kjøre bil fordi vi dreper tusenvis av insekter, eller gå tur i skogen fordi vi tråkker på maur? Spurte en mann i publikum.

Sollund svarte at det er opp til hver og én av oss å sette våre egne etiske og moralske grenser basert på egen empati, et svar hun i ettertid innrømmet kanskje var litt overilt, fordi det selvfølgelig er en fare for at mange mennesker ikke vil se noen grunn til å sette noen grenser overhodet.

– Jeg mener jo at loven skal sette mye strengere grenser for hva man kan tillate seg mot dyr og argumenterer for det gjennom hele boken. En grense mange setter er jo ved i hvilken grad dyr er følende, bevisste vesener. Forskningen viser at grensene for disse egenskapene stadig flyttes, hvilket er en grunn for å argumentere for et føre var-prinsipp.