Full fart for digital kultur

Stemningen hever seg høyt under taket, vibrerer og pulserer. Bandet gir alt de har – lar musikken fosse nedover ekstatiske dansende og et eksaltert hensatt publikum. Det sitrer, det syder, det sprudler. De fremme på scenen spiller som guder, men like mye av den mettede stemningen skyldes energien til publikum.

Ingenting er som en livefremførelse. Et levende samspill mellom artistene og publikum, som løfter hverandre mot de store høydene. På sitt beste blir forestillingen mer enn seg selv – enten vi er på en rockekonsert, et teaterstykke eller en diktopplesning.

Det er slik vi har ønsket å oppleve kulturens mange fasetter – inntil koronaen la alt i grus.

Plutselig ble det full stopp for alle scenearrangementer, festivaler, livefremførelser – all form for publikumstilstedeværelse. Vi ble henvist til isolasjon og en ny, digital virkelighet. Kulturlivet, som vi kjente det, ble stengt for oss.

Kanskje det sier noe om samfunnet vårt, at kunst og kultur stengte ned, mens kjøpesentrene holdt åpent…

Motstand

Den nye og brutale realiteten fikk kulturaktørene til å snu seg rundt. De måtte tenke nytt. For ikke å miste kontakten med publikum – rett og slett miste publikum – bestemte de seg for å gå digitalt. Nærmest over natten ble alle slags kulturarrangementer strømmet og gjort tilgjengelig for alle og enhver over nettet.

Der og da, da alt var nedstengt og nordmenn ble oppfordret til å holde seg borte fra hverandre og alt som smakte av fellesskapsopplevelser, ble den nye, digitale virkeligheten omfavnet av både aktører og publikum. Strømming ble nødvendig for at vi i det hele tatt skulle kunne ha noe kultur å snakke om.

Spørsmålet – nå når vi nærmer oss en normalisering igjen – er om det nye er kommet for å bli. Er det i det hele tatt mulig å gå tilbake til business as usual? Har koronaen endret kulturlivet, og vår oppfatning av det, for alltid? Hva blir i så fall de økonomiske konsekvensene på lang sikt?

Det som er sikkert, er at ikke alle er like begeistret for den nye, digitale virkeligheten. Da Nationaltheatret på forsommeren lanserte tjenesten «National Digital»: teater «on demand» for hjemmesitterne, kalte regissør Tyra Tønnessen det for en pervertering av teatret. Teater som er blitt filmet, er ikke teater slo hun fast.

– Å være publikum i en teatersal er en helt annen opplevelse enn å se teater foran en skjerm. Jeg tror ikke publikum skjønner hvor viktige de er for en forestilling. Scenen og salen skaper en felles atmosfære, uttalte hun til Klassekampen.

Manglende strategi

Pandemien har nærmest tvunget digitaliseringen på norsk kulturliv. Mange andre steder i verden var i gang lenge før koronaen gjorde sitt inntog. Allerede for 14 år siden kjørte det verdenskjente The Metropolitan Opera i New York i gang med liveoverføringer til kinosaler verden rundt. Og så har vi de mange store, globale aktørene, som Netflix, HBO og Spotify – for å nevne noen – som har basert hele sin virksomhet på digital distribusjon.

Det kan synes som et paradoks at et land med en av verdens beste digitale infrastrukturer og en gjennomgående høy digital aksept i befolkningen, er blitt så akterutseilt. Flere aktører som KulturPlot har vært i kontakt med, mener at både myndigheter og politiske organisasjoner har stått på sidelinjen.

Festspilldirektør i Bergen, Anders Beyer, er klar på at myndighetene må lage insitamenter som kan berede veien for at aktører som ikke har finansielle muskler, også kan satse på digital formidling. Det offentlige må legge til rette for at dette blir prioritert og verdsatt.

Andre etterlyser en klar strategi – fra regjering, så vel som fra for eksempel Spekter, inkludert Norsk Teater- og Orkesterforening, eller Norsk Skuespillerforbund. Det er for lite politisk press, selv om de fleste organisasjoner uttrykker ønske om sterkere satsing på digitalisering.

Statssekretær i Kulturdepartementet Emma Lind (V) uttaler at regjeringen er opptatt av å oppmuntre kultursektoren til å ta i bruk ny teknologi og målretter tilskuddsmidler for å understøtte innovasjon og digital utvikling på kulturfeltet, enten direkte eller via ordninger i underliggende etater.

– Vi har allerede gode eksempler på større digitale samarbeid. OperaVision er et eksempel på et internasjonalt samarbeid hvor 29 aktører fra 17 land samarbeider om et digitalt operatilbud. Den Norske Opera & Ballett er en av dem, sier hun.

Åslaug Magnusson, spesialrådgiver i Spekter viser til at Spekter har en bred medlemsmasse med mange ulike behov.

– Vi har et helhetlig perspektiv på digitalisering som emne og utfordring, og arbeider kontinuerlig sammen med medlemmene våre for å øke deres digitale handlingsrom, svarer hun på kritikken.

Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, mener at det primært vil være produsentene av digitalt innhold som har ansvaret for å utarbeide en strategi for hvordan filmet, norskspråklig scenekunst kan finne seg en bærekraftig nisje i markedet.

– Vårt mandat er å ivareta skuespillernes interesser. Vår strategi for å styrke skuespilleres arbeids- og lønnsbetingelser er å inngå kollektive avtaler med våre arbeidsgivere, sier han til KulturPlot.

Godt forberedt

I likhet med regissør Tønnessen, er Stefan Larsson, teatersjef ved Den Nationale Scene, avvisende til digitalt teater. Under pandemien kunne den bergenske storscenen tilby digitale versjoner av sine forestillinger. Men nå når Norge har åpnet opp for levende arrangementer og publikumstilstedeværelse, har Larsson ingen planer om å fortsette med digitalt teater.

En annen stor, nasjonal kulturaktør i Bergen ser derimot digitaliseringen som en mulighet. Allerede før koronaen rev bunnen ut under kulturlivet, kjørte Musikkselskapet Harmonien sine første konserter gjennom BergenPhiLive, et gratis strømmetilbud på nett. Lanseringen skjedde i 2015 i forbindelse med 250-årsjubileet. Konsertene ble sendt live og senere gjort tilgjengelig i opptak. Under koronaen har strømmetilbudet fått vind under seilene.

– Da vi etablerte tilbudet for seks år siden, var det for å se fremover og etablere noen nye satsinger som kunne bringe Bergen Filharmoniske Orkester videre frem. Vi begynte veldig forsiktig, forteller Bernt E. Bauge, administrerende direktør i Musikkselskapet Harmonien, som er institusjonen som driver Bergen Filharmoniske Orkester (og Kor), BergenPhiLive og BFUng.

Det første året la Harmonien ut et mindre antall konserter og registrerte opp mot 40.000 strømminger. Året før koronautbruddet var antallet kommet opp i 150.000. Under pandemien konverterte Harmonien hele sin virksomhet til det digitale rommet. I løpet av 15 måneder etter nedstengingen har selskapet gjennomført 44 digitale konsertproduksjoner, og har hatt 800.000 strømminger.

– Vi var godt forberedt da koronaen rammet oss, og satsingen har vært vår redningsbøye og vårt virkemiddel for både å opprettholde aktiviteten da vi ikke kunne ha publikum i salen og ikke minst for å unngå den betydelige knekken, eller bruddet, i publikumskontakt da pandemien slo inn.

Utenlandsk publikum

Den digitale satsingen har delvis bestått av livestrømminger av konserter med og uten publikum. Samtidig har Harmonien kjørt opp et nytt spor ved å skape rene, digitale produksjoner der Grieghallen er blitt omskapt til et tv-studio, ofte med mindre besetninger. Bauge forteller at selskapet har satset på å bygge opp en egen merkevare på sin strømmesatsing.

– Det er ikke slik at vi bare legger ut strømmede produksjoner på YouTube. Vi har prøvd å etablere en brukerlojalitet til våre konserter og vår merkevare.

Det tredje digitale elementet, i tillegg til overføringen av konserter og rene digitale produksjoner, er festivaler. Utover å ha medvirket i Festspillene i Bergens digitale program, produserte musikkselskapet en påskefestival i fjor med ti konserter, og i januar og februar i år Wintermezzo-festivalen med en kombinasjon av nye digitale produksjoner og tidligere opptak. Den sistnevnte festivalen fikk stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt.

– Det internasjonale er viktig for oss som har både et lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt for vår virksomhet, sier Bauge.

Det digitale er blitt én av tre søyler som Harmonien bygger sin internasjonale posisjon ut fra. Inkludert i dette er BergenPhiLive, selskapets innspillingsprogram på cd-er og for nedlasting på nett med fire-fem produksjoner hvert år og så turnévirksomheten som normalt, utenom koronaen, skjer én til to ganger i året.

– Vi ser at gjerne 50 prosent av dem som er inne på våre strømminger, er utenlandsk publikum. Men vi er også opptatt av å nå ut lokalt, regionalt og nasjonalt med våre digitale produksjoner. Vi treffer delvis et publikum som ikke har anledning til å komme på våre konserter, delvis et helt nytt publikum.

Et supplement

Bauge håper og tror, men understreker at dette vet han ennå ikke, at det nye publikumet som nås digitalt, etter hvert kan konverteres inn i et fysisk konsertbesøk. Han understreker at Harmonien er nøye med å fremheve at ingenting kan erstatte den fysiske liveopplevelsen i salen der en sitter uten filter og får den akustiske nærkontakten med orkesteret og musikerne.

– Ikke noe annet kan måle seg med det, konstaterer Bauge og legger til at det digitale er et supplement, om enn et viktig supplement.

Bergen Filharmoniske Orkester legger opp til full gjenåpning nå fra høsten med et komplett konsertprogram for sesongen. Bauge ser med spenning på normaliseringen som er på gang. Hvordan vil publikum reagere? Vil det fortsatt være en avventende holdning?

Noe han ikke er engstelig for, er kannibalisering fra det digitale. Dette vil først og fremst, som han allerede har påpekt, være et supplement som kanskje vil gi økt publikumsbesøk i salen. Den digitale satsingen er nå nedfelt som en del av Harmoniens langsiktige strategi.

– Det skal gi en plussvirkning over tid. Spørsmålet er om covid-19 har ført til noen varige endringer hos publikum. Men jeg håper og tror at det skal være et sug etter den fysiske konsertopplevelsen igjen.

Manglende samordning

Selv om Bergen Filharmoniske Orkester ligger langt fremme med sin satsing, mener også Bauge at stat og det offentlige må komme på banen med insentiver for å videreutvikle det digitale formidlingstilbudet. Han peker på at Harmonien har utviklet sin satsing med private midler og har savnet drahjelp fra det offentlige.

Da daværende kulturminister Trine Skei Grande kom med kulturmeldingen «Kulturens kraft – kulturpolitikk i framtida» i 2018, bemerket hun at norske kunst- og kulturinstitusjoner gjennomgående er akterutseilt i den digitale framtiden.

I meldingen heter det: «En utfordring ved utviklingen av digitale modeller for distribusjon og formidling av kunst er manglende samordning og koordinering. Utvikling av digitale formidlingsmodeller krever samarbeid på tvers av sektorer og kompetansemiljø. Det trengs virkemidler som åpner for ambisiøse satsinger og innovative forsøk på å utnytte mulighetene som digitaliseringen gir».

Til KulturPlot understreker statssekretær i Kulturdepartementet Emma Lind (V), at digital formidling er viktig for store deler av kulturen.

– Kulturdepartementet er opptatt av å oppmuntre kultursektoren til å ta i bruk ny teknologi. I noen tilfeller kan departementet, som først nevnt, også målrette tilskuddsmidler for å understøtte innovasjon og digital utvikling på kulturfeltet, enten direkte eller via ordninger i underliggende etater, sier Lind.

Støtter norsk egenart

En utfordring ved den nye, digitale virkeligheten er at den åpner opp for at store utenlandske aktører overkjører norske kunst- og kulturformidlere. En kan også forestille seg at den kan rive bort det økonomiske grunnlaget for tradisjonelle formidlere som ivareta den norske kulturarven.

Til det svarer Lind at det viktigste tiltaket det offentlige setter i verk for å støtte norsk egenart innen norsk kunst og kultur, er å fortsette å gi tilskudd til et bredt spekter av aktører innenfor alle kunstsjangere.

– Når det er sagt, må vi huske på at digitalisering også kan bidra til å tilgjengeliggjøre den norske kulturarven. Digitale verktøy og plattformer kan egne seg svært godt for formidling av for eksempel immateriell kulturarv fra museene der levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap blir praktisert og videreført gjennom kreative uttrykksmåter som dans, musikk, ritualer og mattradisjoner, sier hun.

Hun trekker frem at det i 2021 er satt av åtte millioner kroner til programmet «Kreativ teknologi ut i verden» under Innovasjon Norge. Programmet er for norske teknologibedrifter som utvikler og eier teknologiske løsninger og digitale tjenester knyttet til skapelse, produksjon, formidling, salg eller distribusjon av kunstnerisk, kulturelt og kreativt innhold. For det er mange bedrifter innen kulturbransjen som er svært gode på digital utvikling konstaterer Lind, bedrifter som også er gode til å promotere norsk kultur i utlandet. Slike satsinger ønsker regjeringen fortsatt å støtte sier hun.

– Ikke teater

Scenekunst, som statssekretæren peker på og som det fremgår av uttalelsene til Tønnessen og Larsson, har kanskje vært den grenen innen kulturen som har ytt størst motstand mot den nye, digitale virkeligheten. De fleste er enige om at det ikke funker å strømme teater. Det som gjør teater unikt: kontakten mellom skuespillere og publikum, forsvinner helt i kyberrommet.

For Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, er ikke digitalt teater lenger teater, men en filmsjanger. Det må produseres som en film, og opphavsrettighetene må klareres og betales rimelig vederlag for – på samme måte som i en film. Hans poeng er at det blir noe annet og legger til at teater er definert ved at aktørene og publikum er til stede i samme rom.

– Jeg har ikke noe imot filmet teater, men det slutter å være teater og blir film.

Alfsen trekker frem at forskjellige kunstformer har ulike kunstneriske virkemidler. Det gjelder også film og teater. På film blir uttrykket definert av kameraet, som har en firkantet ramme, og ikke minst av hvor denne bilderammen blir plassert. Også hvordan en klipper mellom bildene er viktig for filmens uttrykk.

– Det driver man ikke med på teater. På teater kan publikum selv bestemme hvor de vil se, konstaterer han.

Alfsen mener det er en utbredt misforståelse blant politikere, journalister og andre at det å strømme teater er en billig måte å nå ut til et større publikum. Det er det ikke fastslår han. Det kan Bernt E. Bauge i Musikkselskapet Harmonien og andre som har forsøkt seg, skrive under på. Filmet teater krever gode folk, kompetanse og mye teknisk utstyr. Og så er det en stor postproduksjon med klipping og bearbeiding av det som skal bli den endelige filmen.

– Det som er bekymringen for skuespillerne, er at man spiller forskjellig når man spiller for et kamera eller når man spiller for et publikum som sitter langt unna. På teater må uttrykket overtydeliggjøres – og det fungerer ikke på film, da virker det overspilt til det banale, sier Alfsen.

– Det er dét skuespillerne er redde for, at de fremstår som dårlige skuespillere når teater blir filmet.

Han understreker at det gjøres gode filmatiseringer av teater, men da i formen tv-drama. Men disse lages med utgangspunkt for filmmediets virkemidler. I forhold til digital formidling mener Alfsen at poenget må være å lage gode filmer, da gjerne med utgangspunkt i en teaterforestilling. Men det krever en helt annen tilnærming enn levende teater. Han peker også på at det ligger noen rettighetsutfordringer som må avklares.

Alfsen er ikke redd for at digital formidling skal skvise ut levende teater, rett og slett fordi en live teaterforestilling er så spesiell. Ingen forestillinger blir helt like. Skuespillerne spiller for dagens publikum som reagerer annerledes enn dem som så forestillingen i går. Kanskje ler de lenger etter en morsom replikk, og da må skuespilleren vente med neste replikk for at de ikke skal miste den.

– Publikum bidrar til å gjøre skuespillerne gode. Dette mister du i en digital fremføring, konstaterer Alfsen.

Gode forretningsmodeller

Åslaug Magnusson, spesialrådgiver i Spekter, forteller at digitalisering alltid vil være et supplement for medlemsinstitusjoner i arbeidsgiverorganisasjonen. Hun understreker at det fysiske møtet med publikum er det primære, men digitaliseringen fører med seg både muligheter og utfordringer som Spekter engasjerer seg i.

Det gjelder blant annet utvikling av gode nok forretningsmodeller for å sikre tilstrekkelig inntjening digitalt. Der mangler det fortsatt mye, ifølge Magnusson. Ved siden av å videreutvikle tariffavtaler og andre avtaler, følger Spekter opp gjennom arbeid med kompetanseheving blant medlemmene. Det gjelder blant annet å avklare opphavsrettigheter som digital formidling krever en ny tilnærming til.

– Vi setter oss gjerne ned sammen med kunstnerorganisasjonene og regjeringen for å få på plass pilotprosjekter som ivaretar alle parter, og som kan bidra til å utvikle en bærekraftig modell for fremtida, sier hun.

Taper for globale aktører

Både musikk- og litteraturbransjen har, lenge før koronaen tvang digitaliseringen på andre kulturaktører, måttet tilpasse seg en ny virkelighet. For musikkbransjen i Norge har det vært en kamp om å overleve mot store internasjonale aktører, som Spotify og YouTube, som i stor grad har overkjørt markedet.

Ifølge rapporten «Hva nå – Digitaliseringens innvirking på norsk musikkbransje», utgitt av BI Centre for Creative Industries, har digitaliseringen skapt en gjennomgripende internasjonalisering av musikkbransjen, på alle områder. Det har blant annet gitt seg utslag i forskyvning av makt og roller.

Studier som rapporten bygger på, viser at styrkeforholdet for innspilt musikk er blitt forskjøvet fra plateselskapene og distributørene over til globale strømmetjenester, og da spesielt nettopp YouTube og Spotify. Konsekvensen er at stadig flere rettighetshavere og utøvere konkurrerer om pengestrømmer fra innspilt musikk som genereres av en håndfull globale aktører, som hver for seg har enorm kapasitet til formidling av musikk.

En av konklusjonene er: «Digitaliseringen har gitt opphavere og utøvere tilgang til et globalt marked, men i sterk konkurranse med hverandre, og med kun en håndfull globale aktører som premissleverandører».

Digital litteratur

Norsk litteratur har klart seg bedre, ikke minst beskyttet av det norske språket. Men også litteraturbransjen er blitt tvunget til å snu seg rundt. Den har måttet inntatt det digitale rommet blant annet med egen norsk standard for e-bøker. Over de siste tiårene har det skjedd store omveltninger i bransjen, og boken som vi har kjent den i århundrer, er i ferd med å bli skvist ut.

Om både musikken og litteraturen lenge har følt på den digitale distribusjonens omveltninger, tvang like fullt koronaen også musikalske og litterære livearrangementer over på digitale plattformer. En av aktørene som var rask med å snu seg rundt, var Litteraturhuset i Bergen. Det gikk ikke mange dagene før lesesirkler, debatter og boksalonger ble gjort tilgjengelig digitalt.

– Vi har greid oss bra gjennom hele pandemien, og det har vært fantastisk. Og ingen har vært permittert. Det har vært helt bevisst, at vi ønsket å vise at ikke gir oss ved første sverdslag, sier daglig leder Kristin Helle-Valle.

– Jeg synes det er utrolig gøy når folk sier at dette får du ikke til, og så ta utfordringen og vise at du får det til. Og at det blir bra og profesjonelt.

Med hennes mangeårige erfaring fra tv, både fra NRK og TV2, var overgangen til det digitale kanskje enklere enn for mange andre ledere. Hun forteller at alle på huset bare kastet seg rundt, har prøvd og feilet – og fått det til.

– Dette handler både om kvalitet og sjanger. Det er et hav av forskjell mellom det å produsere en teaterforestilling og det å formidle en samtale. Men folk har kastet seg på nettet, og så har de ikke skjønt hvordan en rigger et studio med kamera og lys. Det kan fort bli både stygt og rart.

Selv om tv-produksjon sitter i ryggen på Helle-Valle, innså hun at dette var ervervet kunnskap som hun egentlig ikke var klar over at hun besatt. Alle på huset fikk derfor opplæring i det å lage en studioproduksjon med god lyssetting og flere kameraer med gjester, både på scenen og på skjermen.

– Det var en liten skole for oss alle. Og alle ble veldig giret på at vi skulle få det til, forteller hun.

Som andre har påpekt, konstaterer også Helle-Valle at videoproduksjon med digital strømming er alt fra litt dyrt til ekstremt dyrt. Men når man først får det til, har det vært tilfredsstillende å registrere at publikum har vært veldig fornøyd.

Lojalt publikum

En publikumsundersøkelse gjennomført av Norsk Publikumsutvikling viser at publikum som liker å følge arrangementer på Litteraturhuset, synes at digital strømming er en fin måte å delta på når de ikke fysisk kan være tilstede. Mange opplevde det som en fordel at de slapp å reise langveisfra, for eksempel fra Voss, som ligger i overkant av en times kjøring fra Bergen. Det ble også oppgitt som en fordel at en kunne se på opptak av arrangementene når det passet en.

Etter at Litteraturhuset i Bergen åpnet en YouTube-konto i fjor, steg antall abonnementer med 150 prosent. Huset har generelt et lojalt og dedikert publikum, der mer enn 45 prosent besøker huset mer enn fem ganger i løpet av et år. Etter at det digitale tilbudet ble introdusert i fjor, sier 64 prosent at de har betalt for og deltatt på et eller flere digitale kulturarrangementer.

– De tingene vi gjør, fordrer nok et engasjement som gjør at du er spesielt interessert. Det er ikke noe du bare setter deg ned og ser på.

Hun understreker at hele den sosiale opplevelsen forsvinner når arrangementer går på nett. Det var noe av det hun var spesielt opptatt av da hun ble daglig leder for Litteraturehuset; det skulle være et sted som skapte sin egen kultur og en egen stemning. Og hun mener at pandemien har vist at de fortsatt har greid å lage innhold som treffer.

– Vi har funnet vår nisje. Men samtidig sier folk at de har savnet å møte sine likesinnede, forteller Helle-Valle.

Digital litteraturfestival

På Litteraturhuset i Bergen arrangeres hver vinter en litteraturfestival. Den første gikk av stablen i 2019. I år har Bergen Internasjonale Litteraturfestival måttet gå heldigitalt. Da ble det faktisk solgt like mange deltakerpass som da festivalen var fysisk.

– Det er jo kjempespennende at du kan ha en festival i Bergen og faktisk også selge billetter til utlendinger. Samtidig vet vi at det er mange som vil komme hit, skyter Helle-Valle inn.

Litteraturhuset i Bergen kommer til å fortsette å strømme arrangementer også etter at Norge er tilbake i normalen. Blant annet vil festivalen bli kjørt både fysisk og digitalt. I tillegg er det etablert et samarbeid med andre litteraturinstitusjoner i Hordaland med tanke på overføringer av arrangementer til hverandre.

– Det digitale har blitt en utvidelse for oss. På den måten synes jeg at pandemien har vært en kjempespennende utfordring. Det har vært utrolig gøy og meningsfullt, det å mestre en slik utfordring, konkluderer Helle-Valle.

Tror på hybridløsning

Tilbake til en av de store og internasjonale aktørene i Bergen: Etter at pandemien stengte ned landet, har Festspillene i Bergen to år på rad måttet snu seg rundt og lage en digital festival. Men det har ikke bare vært negativt. For festspilldirektør Anders Beyer har digitaliseringen gitt positiv erfaring med et nytt format til å nå ut til publikum med. I fremtiden ser han for seg at festspillene fortsatt vil gi et digitalt tilbud som et supplement til det ordinære arrangementet.

– Jeg ser på en hybrid fortsettelse som en god løsning fordi vi da når ut til både gamle og nye markeder. I 2020 opplevde vi å nå ut til over en million mennesker i 122 land med en ren, digital festival, forteller Beyer.

– Det gjorde at vi kom i kontakt med mange mennesker som på den ene eller andre måten ikke har mulighet til å komme til Bergen. De fikk øynene opp for både festspillene og Bergen.

Han forklarer at festspillene presenterte et postkort av både byen og festivalen på sine digitale plattformer. Det ga mange nye fans eller kulturturister som har lyst å komme til dette vidunderlige land og denne byen med de sju fjellene, Edvard Grieg og alt som ligger i det, som han uttrykker det (og da må det vel også legges til at Beyer er dansk innflytter).

Festspillene i Bergen opprettet sitt eget in-house digiteam som kunne lage overføringer på mange ulike plattformer, inkludert egen nettside. Det ble som et vindu som åpnet seg, ikke minst fordi mange av de andre festivalene i Europa som Festspillene i Bergen sammenlikner seg med, måtte stenge ned.

Da pandemien hadde tatt kvelertak på Norge i 2020, avlyste festspillene 2000 artister. Men så bestemte en seg for å skape en heldigital festival – og gjeninnsatte mange av artistene. Ikke minst var det viktig å kunne holde i gang hele maskineriet av frilansere, sceneteknikere og lydfolk som ikke hadde noen inntekt, konstaterer Beyer.

– Vi permitterte ikke flere enn en håndfull medarbeidere i noen få uker. Det var nesten så at vi overrasket oss selv. Vi fikk det til!

– Ikke gratis kunst

Dette var altså i 2020. Og Beyer og hans medarbeidere regnet med at neste år skulle det bli en normal festival igjen...

I og med at myndighetene like før åpnet opp for et begrenset publikum fysisk til stede, satset festspillene i år på en hybridløsning, og bestemte seg samtidig for å ta betalt. For som også andre har kunnet fastslå, koster en digital produksjon penger. Spørsmålet som Beyer stilte seg på forhånd, var om noen i det hele tatt ville betale for digitalt innhold – spesielt når Den Norske Opera gir bort hele sin produksjon gratis.

– Kunst er ikke gratis. Det bør koste noe, og det gjelder også kvalitetskunst på nettet. På samme måte som vi betaler for nyheter og for alt mulig annet. Ellers blir det en total underminering av hele markedet, sier Beyer.

Professor Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI ga i et innlegg i KulturPlot i fjor støtte til tanken om at det også må betales for digital kultur. Ellers digitaliserer kulturlivet seg til fant, skrev hun.

Slik Gran ser det, er det bare én vinner av gratis digitalisert kulturformidling, og det er publikum. Taperne er de skapende og utøvende aktørene. Den pågående digitaliseringen under koronakrisen risikerer å skape både forventninger til og preferanser for gratis kulturarrangementer.

«Gratis online kulturkonsum er ikke bærekraftig», konkluderer hun.

Gir nye muligheter

For å teste betalingsviljen la Festpillene i Bergen ut fem produksjoner fra 2020 i Kina. Om det var mulig å få en markedsandel i Kina, ville en ha nådd langt. Da ville festspillene bli en game changer.

– Vi er i gang med noe interessant, og erfaringene fra i år skal tas med videre for å se hva dette kan vokse seg til. Dét som det dreier seg om nå, er å kunne skape en bæredyktig økonomi, slik at vi kan være til stede digitalt, worldwide og samtidig ha mennesker i salen, forteller Beyer.

– Dette er en fabelaktig måte å demokratisere kunsten på. Samtidig er det ingenting som kan erstatte det fysiske møtet med kunsten.

Heller ikke Beyer tror at det digitale vil utkonkurrere det fysiske – ikke så lenge en tar betalt. Han håper at festspillene med den digitale utvidelsen, skal komme ut enda sterkere. Det at de ble tvunget til å tenke disruptivt, samtidig som styret signaliserte at det bare var å kjøre på, ga Festspillene i Bergen et stort løft.

– Ja, pandemien var brysom, slitsom og noe lort. På den andre siden har den skapt et mulighetsrom for kultur-Norge, som vi skal vite å utnytte i de kommende årene, bemerker Beyer.