Dionysos, Ariadne og vanlig rødvin

Den historisk suverent mest konsumerte vinen i Norge het bare «Rødvin», ble tappet på flaske på Hasle i Oslo øst, solgt av Vinmonopolet fra 1950 til 2014, hadde en etikett med tegning av vinplukkere, hest, kjerre og en husvegg med bueganger – utformet av grafiker Fredrik Matheson – og kostet de første 18 årene av sitt populære liv, altså frem til 1968, 6 kroner flasken.

Sekskronersvin

Den ble derfor også kalt «sekskronersvin», og enda oftere «Vanlig rødvin», det siste skapte hodebry hos ansatte i svenske Systembolaget overfor norske grensehandelkunder. «Vad fan är vanlig rödvin»? Journalister fant på navnet «Chateau Hasle», men det slo mest an i avisspaltene.

«Rødvin» var blandet av ulike typer vin fra Frankrike og Spania med henblikk på å holde en jevn kvalitet og være fruktig og lettdrikkelig. Den ble funnet på og utviklet i en tid da vindrikking i Norge var eksklusivt tilbehør til femtiårslag eller bryllup. Ellers ble vin drukket kun til fest fordi det var en billig og grei måte å få i seg alkohol på – eller ikke drukket i det hele tatt fordi det var synd. Det kunne være stigmatiserende å gå på fortauet med en pose drikkevarer merket Vinmonopolet, på 1970-tallet kalt «Fjosepose» etter sosialminister Bergfrid Fjose fra Kristelig Folkeparti.

Nye vaner

Norske vinvaner har, for å si det mildt, endret seg. I dag florerer det av vinsmakingskurs, vinreiser, vinbøker, champagneweekend på Bølgen & Moi – og vinklubber så mange at de er organisert i Norske Vinklubbers Forbund. Og utvalget, bare av rødvin, på Vinmonopolet, er så rikt, at om man drikker et nytt rødvinsmerke hver dag med håp om å komme igjennom alt, må man holde på i 32 år og fem måneder.

Og byer og tettsteder med respekt for seg selv har minst én vinfestival, for eksempel Hamar, nå i slutten av oktober, med foredrag, Masterclass og Winemakers Dinner til slutt. Vin er blitt så avansert kultur at betegnelsene rundt den må være på engelsk – også på Hamar.

Dionysos og Ariadne

De opprinnelige vindruefestivalene som ble holdt i Athen mer enn 2000 år før Vinmonopolet ble opprettet, var til ære for guddommene Dionysos og Ariadne.

Dionysos er en urkraft i mytologien. Han blir også kalt Bakkhos, latinisert til Bacchus, derav ordet bakkanal, et vilt og utemmet drikkelag; Dionysos var vinens, rusens, vårens, livsgledens, og ekstasens gud. Dyrkelsen av Dionysos var ekstatisk og omstridt: En hengiven, fanatisk flokk av særlig kvinner, også kalt menader, streifet om i skog og fjell og bar staver med en pinjekongle i enden, bedrev seksuelle utskeielser og ofret dyr, levende beskrevet i Evripides’ skuespill Bakkantinnene.

Dionysos kan ta skikkelse av okse og geit, har eføykrans, panterskinn om skuldrene og er fulgt av satyrer, kåte naturdemoner med menneskelige og dyriske trekk.

Ariadne var opprinnelig en kretisk gudinne for vegetasjon. Hennes far, kong Minos, var enehersker på imperialistmakten Kreta. Dypt inne i en labyrint skjulte kongen et monster, Minotauros, et vanskapt, menneskeetetende vesen, en frukt av hans egen korrupte vei til makten. Bystaten Athen var underlagt Kreta og tvunget til årlig å levere 14 ungdommer som monsterføde.

En gang dukket helten Thesevs opp forkledd som en av de uskyldige ungdommene. Hans mål var å drepe Minotauros og få slutt på Minos’ skrekkvelde. Han allierte seg med den forelskede kongsdatteren, prinsesse Ariadne, og lovet å ekte henne om hun kunne hjelpe ham med lokal etterretning. Den forelskede prinsessen ga da Thesevs, den unge fienden av riket, en tråd, som gjorde at han fant frem til Minotauros, som han egenhendig drepte, kom seg tilbake igjen, befridde de athenske fangene, tok Ariadne med seg og seilte i triumf mot Athen. Skipet stanset ved øya Naxos for å proviantere. Ungdommene gikk ut av skipet og la seg på stranden for å hvile. Thesevs beordret kapteinen til å seile videre, selv om Ariadne ikke hadde ankommet skipet.

Da Ariadne våknet og forstod hva som hadde skjedd, at hennes trolovede prins hadde forlatt henne, brøt hun ut i bitter gråt og klaget sin nød overfor hele universet. Manende talte hun om hvordan hun hadde hjulpet Thesevs med å drepe halvbroren Minotauros, forlatt sin familie og sveket sitt fedreland, lagt sitt liv i en fremmeds hender − alt bare for dette ene − kjærligheten til en mann.

Zevs hørte hennes jammer. Kort etter landet Dionysos på Naxos − kledd i panterskinn og i en vogn trukket av en løve og en tiger, med et jublende følge av menader. Omspunnet av eføy kom han Ariadne i møte og sa han ville gifte seg med henne, og for at hun ikke skulle tro hun ville bli lurt av enda et tvilsomt løfte, foreslo han bryllup der og da.

Slik fikk Ariadne en guddommelig krone på hodet av gylne og røde edelstener formet som en rose av Hefaistos, mestersmeden blant guder, etter bryllupet satt opp på himmelen der den fortsatt kan ses som Corona Borealis. Ariadne fødte Dionysos mange barn, og hun fikk all den himmelske velstand hun kunne ønske seg.

Siden har forlatte kvinner drømt om at det skulle komme en mer eller mindre guddommelig helt og ta seg av dem akkurat når de trenger det som mest, i det minste i fiksjonen, kvinner av kjøtt og blod har nok forlengst begynt å løse problemene på annet vis.

Kynisk maktspill

Hvordan kunne Thesevs forlate sin trolovede slik? Det er opplagte grunner til det: Hun var hovedfiendens datter, og han hadde brukt henne i et kynisk maktspill i en politisk kamp. Snart var han konge av Athen.

Athenerne feiret vindruen med Ariadne i hovedrollen sammen med Dionysos. Druene i klaser på grønne vekster, som gav frukt, vin, rosiner og olje, og grønnet markene rundt Middelhavet, kjentes som en guddommelig nådevekst, lik en gud som nådefullt kommer til unnsetning.

Men Dionysos, med både sin forbarmende varme og sin yre villskap, representeres først og fremst i vinen selv. Verdens dyreste vin i salg er visst for tiden Henri Jayer Richebourg Grand Cru, Cote de Nuits, rundt 118.000 kroner per flaske. God, får vi håpe. Men Dionysos lar seg ikke imponere av vinpriser, han er like mye til stede i vanlig rødvin.