De døde svarer ikke

«Etter stillheten» av Lars Norén handler ifølge teatrets forhåndsomtale om hva som skjer hvis man kunne møte de avdøde foreldrene sine igjen i det hinsidige. Men egentlig handler det mest om hvordan vi snakker med oss selv i vårt eget hode og hvordan stemmene fra fortiden kan gnage i bevisstheten mange tiår senere, mener min teatergjest, psykolog Eirik Hørthe.

Hørthe er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere studert kunst og design ved Høgskolen i Oslo og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

På Nationaltheatrets hovedscene møter vi en middelaldrende mann, hans gamle foreldre, en yngre kvinne og en gutt på 10-11 år. De to siste representerer mannen som liten gutt og moren da hun var yngre, forstår vi etter hvert.

I skummørket

Norén presenterer oss for en utpreget dysfunksjonell familie. Skuespillerne står langt fra hverandre på scenen, og den mentale distansen virker minst like stor. Handlingen beveger seg fra ett tidsplan til et annet uten forvarsel.

Ofte befinner vi oss i tiden etter at moren var død av kreft. Faren er da blitt en eldre grinebiter som hjemsøkes av sin avdøde kone – han ser henne stadig for seg liggende død i sengen med åpen munn. «Det ikke er greit å bli gammel», jamrer faren. Han bebreider sin voksne sønn for at han ikke besøker ham ofte nok.

Iblant er vi i sønnens barndom. Det fremgår at moren var en fjern forelder som egentlig ønsket seg langt vekk, og kun ble i ekteskapet på grunn av sønnen – som hun ikke ser ut til å like noe særlig.

På et tredje tidsplan er også faren død – og kanskje sønnen med. De tre (eller fem) personene befinner seg i et tussmørke på et slags ikke-sted. Faren innser ikke at han er død. Om de andre vet det, er uvisst.

Karakterene er heller ikke satt i noen ramme som indikerer noe om hva døden egentlig er. Hva etterlivet måtte bestå av, eller om det blir noe etterliv, lar Norén ligge. Far, mor og sønn diskuterer ikke metafysikk.

De sirkler heller rundt gamle sår. Men de går ikke rett på og angriper de egentlige problemene i familien. De ser heller ut til å følge faste spor hvor de stadig gjentar uvesentligheter. Sønnen klager over at faren ser ut til å ha kastet hans gamle bøker og plater. Moren irettesetter sønnen som ikke ta på seg skjerf når han går ut. Ingen lytter til de andre.

Distanse

Stykket handler vel så mye om livet som om døden. Det kan virke som om forfatteren har flyttet familiekonfliktene som har overlevd i hans indre, ut til et fiktivt etterliv, kommenterer Hørthe.

– «Etter stillheten» er en finurlig tittel. Er det stille etter at foreldre har gått bort? Som regel tror jeg det er motsatt. Jeg vil ikke karakterisere døden som stille. Den er ganske brutal og etterlater seg flere spørsmål enn svar.

– Og disse karakteren forsøker ikke å nå hverandre en gang?

– Nei, veldig sjelden. Omtrent halvveis i forestillingen var det en kort scene hvor faren plutselig kjente igjen moren. Det var korte, fåfengte forsøk på kommunikasjon, et kort øyeblikk av ømhet. For det er tydelig at faren er veldig såret. Han har det vondt etter at hans kone døde, og han bebreider både henne og Gud for at hun måtte dø først og forlate ham. Dette var hjerteskjærende, sier Hørthe.

Dantes inferno

– Jeg fikk assosiasjoner til Dante. De som har havnet i helvetet i Dantes «Den gudommelige komedie», klarer ikke å tenke klart så de kan ikke kommunisere. Hos Dante er det en tydelig kobling mellom språk og moralitet. Noe av det første Dantes litterære alter ego legger merke til når han vandrer innover i helvete, er at de fordømtes språk er degenerert og at evnen til å kommunisere har brutt sammen.

Noréns stykke vekker assosiasjoner til dette aspektet ved Dantes komedie: Hovedpersonen i stykket befinner seg i en tilstand av limbo – et slags etterliv – hvor alle medlemmene av kjernefamilien snakker forbi hverandre: Ingen greier å uttrykke det de ønsker å si, og ingen greier å forstå hva den andre forsøker å formidle. Man kan undres over hvorvidt et slikt evinnelig familiedrama ligner mer på en himmel eller et helvete, fortsetter psykologen.

– Mest på et helvete, synes jeg. Som i Sartres skuespill «For lukkede dører», der tre personer sitter sammen og piner hverandre i et lukket rom til evig tid?

– Helvete er de andre, mente jo Sartre. Kanskje Norén syntes det samme? De har i hvert fall ikke noe felles språk i denne familien. Felles erfaringer forstås helt forskjellig. Morens spontanabort er for henne en tragedie. Mens faren diskuterer om barnet i det hele tatt har dødd, eller om man må være født for å kunne dø.

Mens faren diskuterer om barnet er dødt – eller om en abort i det hele tatt kan kalles barn.

– Allikevel satt vi tilskuerne, opplevde jeg, i salen og ventet på at «nå kommer det sikkert et gjennombrudd som forklarer det hele!» «Nå blir karakterene mer direkte, nå begynner de kanskje å krangle ordentlig», eller til og med: «Nå går de sikkert snart inn på hverandres banehalvdel og prøver å forstå hverandre bedre». Hvorfor har vi sånne tanker?

– Vi ønsker kanskje at livet skal ha en lykkelig ende, en slags harmonisk avrunding? Som i «En julefortelling» av Dickens for eksempel, hvor alle tilgir hverandre ved fortellingens slutt og gjerrigknarken i familien blir snill. Men Noréns skuespill er mer som i det virkelige livet, hvor alt stopper brått. Det er ingen forsoning og ingen klar slutt. Livet slutter bare, tilsynelatende midt i.

Aristoteles sa om tragedien at den har begynnelse, midte og slutt. Livet derimot begynner vilkårlig. Vi blir kastet inn i det. Så blir vi kastet ut av det – enten vi har forsont oss med de nærmeste eller ei.

Svart pedagogikk

Foreldrene i «Etter stillheten» har ingen tro på sønnen, ikke engang da han var 11 år gammel. De kritiserer ham, de latterliggjør ham. Moren holder beina hans fast når han som liten gutt forsøker å sparke. Når han er 17, håper hun bare han kan dra sin vei – til sjøs, kanskje?

– Hvordan påvirker det et barns utvikling at foreldrene er så distanserte, og virker fiendtlige også iblant?

– Det er veldig skadelig. Barn lærer seg selv å kjenne via de andres blikk. Når et barn blir speilet på en gjennomført negativ måte – som når en mor sier til sønnen sin at han ikke er normal og at det ikke er noe tak i ham – er det ikke rart om selvfølelsen får en alvorlig knekk. Det kalles svart pedagogikk.

Det spesielle her, synes jeg, var at den voksne utgaven av sønnen var så lite opptatt av hva som skjedde med hans yngre jeg. Han har ingen godhet for barnet som er en tidlig versjon av ham selv. Det virker som om han som voksen mener det er en grunnleggende feil ved ham, at han er redd for at han kan utviklet seg skjevt.

– Faren ber sønnen om takknemlighet, og sønnen sier at han skal få «den takknemligheten han kan avse». Hva synes du om det?

– Jeg synes faren viser en manglende rolleforståelse som forelder. Han krever takknemlighet for at han gitt sønnen penger, når han åpenbart har tilbakeholdt varme. Faren krever takknemlighet mer enn han ber om det. Det materielle betyr mye for faren, det er slik han definerer takknemlighetsgjeld. Han har sikkert støttet sønnen økonomisk, men jeg tror nok sønnen hadde satt mer pris på kontakt og aksept.

– Pluss, kanskje, at sønnen ikke har blitt bedt om å bli født, og å bli født inn i akkurat denne familien?

– Nei, jeg synes ikke man skal pålegges takknemlighet for noe man ikke har valgt. Det sies ofte at de som har størst grunn til å løpe for livet, er de som har størst problemer med å rive seg løs fra barndomshjemmet. Håpet om en bedre fortid -– som karakterene i dette stykket ser ut til å bære på – er hjerteskjærende. Det er jo en logisk umulighet. Man kan endre noen av tankene man har om fortiden, men man kan ikke endre fortiden.

Ulevd liv

Dette er dels et skuespill om døden – men samtidig, og vel så mye, mener Hørthe – handler det om at livet kan bli annerledes enn man hadde håpet.

– Det handler om ulevd liv, særlig hos faren som vi får vite mest om, men også hos moren.

Psykologen Erik Erikson skrev om det han kalte de åtte psyko-sosiale stadiene, hvor det siste stadiet heter integritet versus fortvilelse, forteller Hørthe.

– Erikson ser for seg at hvis man har levd et godt liv, så er man en hel person som har integritet på slutten av livet. Men hvis man nærmer seg slutten uten å føle at man har gjort nok, at deler av livet er ulevd, kan man bli bitter. Man kan også få en del dødsangst.

– Men Norén sier ikke dette klart – det vil si alle karakterene hans går i stor bue rundt det aller viktigste og snakker heller om at de må gå ut og kjøpe brød og smør. Vi som sitter i salen skimter det her og der og må lytte intenst for å gripe det underliggende?

– Ja, teksten er fragmentarisk, som et moderne dikt. Det likte jeg veldig godt. Stykket motsetter seg tolking ved første øyekast. Jeg synes det er fascinerende hvordan Norén lar ni tideler – minst – ligge under overflaten. Det vi ser utspille seg på scenen, er bare bruddstykker.

Vi publikummere må forsøke å sette sammen brokkene selv. Vi må streve litt – på samme måte som ved bearbeiding av egne konflikter og vanskelige opplevelser. Norén krever at vi gjør en innsats. Fragmenteringen er også realistisk i forhold til hvordan hukommelsen fungerer. Det vi husker, kommer jo i små brokker. Minnene dukker opp hulter til bulter.

De avdøde er skygger

– Og vi husker ikke alt vi har opplevd i livet?

– Nei, og vi kan ikke vite om alt heller, særlig ikke om andres reaksjoner. Tankene våre kretser om nåtid og fortid og fremtid – stadig frem og tilbake i tid. Vi «diskuterer» stadig med familiemedlemmer og andre mennesker inne i hodene våre, enten de er levende eller døde, men svarene vi kan gi, er kun våre egne.

– For de døde svarer ikke?

– De døde svarer ikke. Vi kan bare tenke oss svarene, understreker Hørthe.

– På slutten ble jeg grepet da faren forsøkte å klemme sønnen, men han glipper unna, det blir ingen omfavnelse. Jeg kom på en scene i Odysseen hvor Odyssevs møter sin mor i Hades, antikkens dødsrike. Han prøver å omfavne henne, men armene hennes hans går tvers igjennom henne, hun har ingen kropp i Hades. Slik er de avdøde, de er bare skygger.

– Er det bra for vår psykiske helse stadig å ha slike fiktive samtaler med avdøde?

– Det kan være det. Vi kan jo ikke unngå å ha tanker i hodet. Og blant tankene og minnene hører vi stemmene fra de som er, eller har vært, i livet vårt.

Stol-leken

Psykologen trekker paralleller til en behandlingsmetode som kalles stolarbeid, hvor behandler og klient jobber med klientens «unfinished business», det vil si uløste konflikter med avdøde eller familiemedlemmer som klienten ikke er i kontakt med lenger.

Klienten sitter først i sin egen stol og «snakker med» stolen vis a vis, hvor hen forestiller seg at den andre personen sitter. Klienten sier, så ærlig som mulig, uten filter, alt som burde vært sagt i fortiden. Så flytter klienten seg til den andre stolen, og svarer det den andre kunne ha svart.

– Poenget er å sette seg i den andres sted. Dette kalles mentalisering. Metoden har god effekt, viser flere studier. Det gjør godt å få sagt det man skulle ha sagt den gangen – høyt, med en terapeut til stede. Det er en metode som er hentet fra teater, en form for rollespill. Jeg har gjort det selv, og det kan være en ganske sterk opplevelse, forteller Hørthe.

– Det kunne vært en god øvelse for disse familiemedlemmene?

– Ja, for de oppviser fullstendig mangel på mentalisering. Som Finn Skårderud har sagt: Vi bør forsøke å se oss selv fra utsiden og de andre fra innsiden.

Katarsis

– Tror du at Aristoteles hadde rett i at tilskuerne opplever en form for renselse, katarsis, ved å leve seg inn i skjebnen til en tragisk helt de ser på scenen?

– Det hender at det fungerer slik. Aristoteles skrev at katarsis skjer ved at vi både føler medlidenhet med den tragiske helten, men også frykter for hans skjebne. Grunnlaget for en slik reaksjon fant jeg i denne oppsetningen. Og tilskuerne kan kanskje se sin egen familie klarere? Og kanskje gjøre noe med det i tide, sier Hørthe.

– Mye av Noréns produksjon er selvbiografisk, også dette teaterstykket, ifølge regissør Eirik Stubø i en podcast. Norén hadde et problematisk forhold til foreldrene sine, og moren hans døde tidlig – av kreft – som moren i dette stykket. Er «Etter stillheten» for privat, synes du, eller er familiekonstellasjonen på scenen allmenngyldige?

– Ikke alle har en slik familie, men for de fleste er det sikkert noe i denne familien de kan kjenne seg igjen i. Skjønnlitteraturen og teatret, som går dypt inn i en spesiell historie, har en fordel her fremfor faglitteratur. Jeg tror kunsten treffer oss på et dypere nivå ved å gå dypt inn i enkeltpersoners historier. Og jeg mener at man må inn i det spesifikke for å komme til det allmenngyldige. Fagbøker er teoretiske og må nødvendigvis bli generaliserende.

Som Tolstoj skrev i «Anna Karenina»: Alle lykkelige familier er lykkelige på samme måte mens ulykkelige familier er ulykkelige på hver sin måte.

– Lars Norén gikk i psykoanalyse i mange år og var dessuten innlagt med en psykisk diagnose i en periode; kunne du som psykolog merke dette ved å se «Etter stillheten»?

– Ikke av dette stykket – som teater – som kunst. Men jeg kan godt forstå at hvis familien på scenen lignet hans faktiske familie, måtte det fått psykiske konsekvenser for forfatteren.

Skyld

– Faren i «Etter stillheten» dør alene, som mange mennesker gjør i virkeligheten. Sønnen føler skyld for det, uten at det er noe hovedtema. Burde han ha vært mer skyldbetynget, synes du?

– Mange dør alene, og det er vondt. Men ettersom alle dør midt i løpet og vi ikke vet når, er det umulig å kreve at relasjoner alltid skal være konfliktfrie, påpeker Hørthe.

– Stykket minner tilskuerne på at det er viktig å ta de vanskelige samtalene før det er for sent.

– Er skyldfølelse utelukkende en negativ følelse? Eller hva er skyld, for å stille et digert spørsmål?

– Det er det gjort mye forskning på. Skyldfølelse defineres både som et sosialt smøremiddel og en som en moralsk størrelse. Skyld kan være nevrotisk, noen føler skyld ute å ha gjort noe galt. Men skyldfølelse som oppstår når man har gjort noe galt, kan sees på som en forutsetning for moral. Det gir grunnlag for – hvis mulig – å oppsøke personen som man har skadet, og unnskylde seg. Skam derimot, er gjerne noe skjult, noe man aldri forteller andre om.

– Er døden etter din oppfatning tabu i vår kultur, eller er det en myte at den er tabu?

– Den er begge deler. I hverdagen snakker vi ikke mye om døden, men kunsten og kulturen vår er full av den, og døden er sentral i de fleste religioner. Dødsangst er et så stort tema i kulturen at jeg synes det iblant kan bli for mye – det er nesten litt «høykulturelt» å frykte døden, det gir en slags fjær i hatten. Det mener jeg vi må passe oss for.

Avklart forhold til døden

– Hva viser psykologisk forskning at folk flest tror om døden? Er vi veldig redde?

– Forskning viser at de fleste faktisk har et avklart forhold til døden. Å tenke på døden er normalt, nødvendig og kan gi perspektiver som beriker livet. Vi skjønner at vi må ta vare på livet for det slutter en gang, vi skjønner at vi må bruke livet.

Hørthe forteller at dødsangst ikke er så utbredt som mange kanskje tror. Vi skiller dessuten klart mellom andres død og egen død. Andres død kan vi snakke om, egen død er skumlere. Noen er veldig redde for å dø, nøyaktig hvor mange er uklart. Dødsangst er ikke vanskeligere å behandle enn andre typer angst eller fobi – som fuglefobi.

– Kan man kun skrive et slikt stykke når man nærmer seg døden selv? Norén ble 76, og dette var et av hans siste skuespill, mens du er 31. Tenker man på døden i din alder?

– Jeg gjorde meg opp tanker om døden fra tidlig alder. Men tilbakeskuende er jeg ikke blitt ennå. Jeg føler at det meste av livet ligger foran meg.