Tid for å gå seg vill på Spotify

Pandemitiden har gitt oss musikkelskere så mye. Vi må rett nok leve med å gå glipp av Eurovision Song Contest i år. Men trøsten får være at det kommer en Netflix-parodi med Will Ferrell og Rachel McAdams i stedet.

Vi har fått undervinklet strømming fra kjøkkenstudioer der amatørmusikere har stemt gitaren og laget en koronavise full av nødrim, men med skamløs vippsoppfordring. Men også livefestivaler med proff musikkvideokvalitet på konserter fra artister med færre betalende tilskuere enn teknikere i salen.

Det har ikke stått på kreativiteten for å få musikken til å finne sitt publikum.

Aurora danser alene

Jeg så noen livekonserter i starten. De første par gangene var det interessant å høre hvordan artistene var lett nervøse for å opptre foran et tomt rom. Hvordan de var litt i villrede når sangen var over, og de bare hørte ekkoet av den siste tonen og en kremtende lydtekniker. Samtidig kunne de se på pc-skjermen at de plutselig spilte for flere publikummere enn vanlig.

Men var dette en musikkopplevelse som ga noe mer enn følelsen av at noe skjedde her og nå? Og var det dette jeg skulle bruke pandemifritiden min på?

Vel å merke var det sjarmerende at Knut Reiersrud stadig fikk sixpencen ned i øynene, men likevel klarte å fylle rommet med gitar og lun humor. Det var artig å se Jan Eggum slite litt med pausevitser uten publikumsrespons. Men også nostalgisk å høre en greatest hits-konsert som avsluttet med Bendik Hofseth som gjesteartist på «Heksedans». Og det var ikke fritt for at jeg fikk bilder i hodet jeg ikke hadde sett for meg da Erlend Ropstad kommenterte koronakonserten sin med at mikrofonen stinket så mye antibac at det var som å «ligge i armhulen på en brunstig tømmerhugger».

Å se Aurora danse alene i strobelyset mellom kinostolene i gamle Forum Kino i Bergen var imponerende teknisk. Og hun er vel av de artistene som slett ikke trenger folk for å komme i stemning, snarere tvert imot. Men var dette bedre enn å skanne Youtube etter gamle konsertopptak? Var dette en kunstnerisk utvikling?

Metallica i kjellerstueversjon

Jeg har registrert at pandemien har fått popekshibisjonister til å tyte ut gjennom digitale sprekker som twitch.tv, Fortnite, Instagram Live og Facebook. P Diddy arrangerte for eksempel en såkalt Dance-a-thon, der han inviterte hele kontaktlisten sin til å danse live på Instagram til inntekt for koronarammede sykehusansatte. Oprah Winfrey, Mark Zuckerberg, Joe Biden, Michelle Obama og Rihanna vrikket inn 4 millioner dollar.

Og det er ikke bare hiphopartister som har tilpasset seg. Et tysk symfoniorkester lot solistene sine arrangere en-til-en-konserter med heldige ensomme flypassasjerer på en tom flyplass. Og straks reglene tillot det, slo Jarle Bernhoft til og spilte seks konserter for 45 mennesker om gangen på Sentralen i Oslo.

Isolasjonen har fått musikerne til å ville vise frem hva de driver med. Kringkastingsorkesteret laget Øvingstime minutt-for-minutt fra musikernes hjemmekontor. Metallica spilte inn en kjellerstueversjon av den gamle sangen «Blackened». Roger Waters gjorde det samme med Pink Floyds «Mother». Mens Jeff Beck og Johnny Depp (!) ga ut sin versjon av John Lennons «Isolation». Den skulle ikke vært ute allerede nå, men du vet, ekte isolasjon, karantene og alt det der. Det var vanskelig ikke å la seg friste.

Gå deg vill

Alt dette er vel og bra. Det er en musikkbransje som desperat forsøker å redde inntekten og kontakten med publikum. De forsøker å skape mening i tilværelsen, eller å finne kunstnerisk inspirasjon i den nye situasjonen. For oss musikkelskere er det variabelt hvor verdifullt det føles.

Det som imidlertid har vært en udelt opptur i den nye situasjonen, er musikalsk villmarksvandring. Når du får mer tid hjemme, mer tid i bil, mer tid på hjemmekontor, mer tid der du må isolere deg fra resten av familien, fører det også til mer lyttetid.

Den tiden kan du selvsagt bruke på mange forskjellige måter. Du kan høre om igjen dine egne favoritter. Du kan viljeløst la deg styre av mest-spilt-listene på din foretrukne strømmetjeneste. Du kan hente opp kassene med cd-er fra kjellerboden. Eller du kan bevisst gå deg vill i strømmemusikken. Jeg har hatt stor glede av det siste.

I fremmed nabolag

I det å gå seg vill ligger det at du må miste kontrollen, kartet, oversikten. Du må la tilfeldighetene styre, eventuelt styre etter et dogme som gjør at du ikke kommer dit du skal med en gang. Som for eksempel alltid ta annenhver vei til venstre, uansett hvor den går, inntil du ikke aner hvor du er.

Du må glemme de opptråkkede stiene, de du allerede kan, Målet med musikalsk villspasering er jo ikke å komme hjem igjen, men å komme et sted du ikke har vært før. Og da må du kanskje starte et annet sted enn rett utenfor stuedøra.

Jeg gikk meg bevisst vill på Spotify her forleden, da jeg av hjemmeskolerelaterte årsaker måtte isolere meg inne i øreklokkene. Jeg hadde nettopp lest et fellesintervju med kunstrockeren Laurie Anderson og REM-vokalist Michael Stipe i New York Times der de snakket om billedkunsten de lager ved siden av musikken. I en bisetning nevnte de sangen «O Superman», Andersons eksperimentelle hit fra 1982.

Den hatet jeg da jeg var 15, så det var et godt sted å starte en musikalsk rusletur.

Algoritmenes spor

I dag hører man jo at Laurie Anderson var langt forut for sin tid, men samtidig er det ufattelig at hun havnet på Billboard. Etter å ha hørt den lot jeg Spotify-radioen ta over en stund.

Ikke overraskende kom det låter fra Lou Reed (Andersons ektemann), Patti Smith (Andersons venninne), og samarbeidspartnere som Nico, Marianne Faithful og Brian Eno. Det ble et gledelig gjenhør med den fascinerende visesangeren Vashti Bunyan med den originale «Train Song», som Moddi en gang laget en nordnorsk cover av. Og jeg oppdaget den stillferdig nydelige perlen «Williams Blood», som Grace Jones ga ut under radaren i 2008.

For så vidt ikke så overraskende valg av algoritmene. Jeg var i et fremmed nabolag, men jeg kunne fortsatt snu og gå i rett linje hjem.

Må bevisst «gå feil»

Det er lett å gå i ring på Spotify. Det vil si at om jeg følger Anderson-sporet, og velger liknende artister eller lager nye sangradioer, vil jeg etter hvert komme tilbake til Anderson eller til utgangspunktet. Alt henger sammen i algoritmene.

Man må bevisst «gå feil» for å gå seg vill. Så da spilleren valgte et spor der Anderson samarbeider med Jesse Paris Smith, datteren til Patti Smith, valgte jeg å åpne døra til en ukjent bakhage. Jeg hadde ikke hørt om Jesse før, men jeg klikket meg videre til den franske filmmusikkduoen Soundwalk Collective, som hun hadde samarbeidet med. Deretter hoppet jeg videre på et samlealbum som duoen deltok på, der en av låtene hadde det det tidsaktuelle tittelen «Jour 10 de confinement», Innesperringsdag nummer 10 ...

Og med ett var jeg i et mørkt ambient-elektronika-landskap, der alle artistene stort sett hadde franske ukjente navn.

Gleden av uvitenhet

Jeg har forsøkt samme øvelsen ved å starte på forskjellige steder. Det er ikke alltid det går like bra. En gang jeg begynte med Karpe havnet jeg i en slags bygdeversjon av en russelåt laget av DJ Kålhue som var kalt «Sug meg i Zetorn». Da var det på tide å komme seg hjem med første tog.

Men som regel finner du overraskelser på veien når du ikke må holde øynene på kartet eller gps-en. Du ramler over skitten americana som Bellstops «Trouble» eller den funky «Them Changes», som Kendrick Lamars bassist Thundercat har laget.

Pandemiens største musikalske glede er å være Askeladden uten kart og kompass. Som ser rundt seg, plukker opp det som ligger der, vender på det og tenker at «dette kan jeg bruke til noe». Å gå seg vill er jo, som spaltisten Alex Williams en gang skrev, gleden av uvitenhet, gleden av oppdagelse. Som jo handler om akkurat det samme.

4 låter funnet på musikalsk villmarksvandring

Holger Czukay: «Cool In The Pool»

Ett år etter at krautrockbandet Can ble oppløst i 1978, ga bassisten Holger Czukay ut albumet «Movies», med samplinger fra kortbølgeradio og kultfilmer. Denne funky sommerlåten fra dette albumet ville jeg aldri funnet på egen hånd.

The Rubinoos: «I think We’re Alone Now»

Tiffany fikk en stor hit i 1987 med en coverlåt av The Shondelss 60-tallsslager «I think We’re Alone Now». Imidlertid kom den i en herlig punkpop-versjon med The Rubinoos i 1977.

Kenta: «Just i dag är jag stärk»

Det skal mye til for at jeg havner på en fotballhymne. Men Kenta Gustafssons skranglete og triste, men oppløftende vise «Just i dag är jag stärk» fra 1979, blir spilt på alle Hammarby IFs hjemmekamper. Det er grunn nok til å dra til Hammarby.

David Rawlings: «Money Is The Meat In The Coconut»

Jeg har jo hørt ham mange ganger før, som duettpartner på harmoniene til Gillian Welch. Men jeg har ikke hørt soloalbumene hans. Denne låten er fra 2017, men høres ut som om det er fest på lokalet i 1927, rett før børskrakket.