– Jeg savner det å reise, føler meg ganske halv egentlig

Amerika og Sverige er navn som kommer lysende ut av munnen til Levi Henriksen når han snakker om å reise. Skjønt i diktet "Mer som arbeid" skriver han: «Men når vi stempler ut om kvelden, / og jeg ligger ved sida av deg i mørket, / er fortsatt hånda di / alle steder jeg noen gang har ønsket å dra.»

Elvis Presley Boulevard

Levi Henriksen er allerede kommet på museum. Som den eneste nålevende forfatteren har han fått sitt eget rom på Kongsvinger Museums avdeling Gyldenborg sammen med forgjengere som Hans Børli, Dagny Juel og Sigurd Hoel. «Adressen» til det som både er Henriksens skrivestue og et rom folk kan beglo, er Elvis Presley Boulevard. Det var først et spøkefullt navn på en liten veistump i Granli, grenda der forfatteren vokste opp, et hint til hans dragning mot Amerika og dets helter, og har nå fulgt med ham til museet.

På døra henger et fotografi av en solbrilletøff Levi Henriksen i en gammel pickup, som en ekte hillbilly. Og innenfor er veggene dekket av bilder: berømte og mindre kjente helter og plakater fra egne bragder. Rett ved skrivebordet har han hengt opp «den hellige treenighet» Johnny Cash, Erik Bye og Hans Børli, sammen med ovale familieportretter.

Over tregrensa

Han sitter bedagelig bakoverlent i en lenestol som kanskje er på hans egen alder, der inne i skrivestua, som også rommer hyller med bøker, souvernirer og plater, samt et stort skrivebord med datautstyr. Ordningen tegner bra, skjønt han rakk bare så vidt å etablere seg før koronaviruset satte kroken på døra for planene om lesesirkler og bokbad og andre ideer han hadde. Men tilgang til ei skrivestue utenfor hjemmet er uansett gull. Det kan bli temmelig intenst i visse perioder, å bare gå fra kjøkkenbenk til hjemmekontor – det har flere fått oppleve i det siste.

Dagen etter at landet stengte, skulle han reist på lanseringstokt for boka "Snø vil falle over snø som har falt" til Milano, men det ble naturligvis avlyst. I stedet havnet han og kona hans på ei familiehytte i Sølen. Det viste seg å bli svært fruktbart å være der over tregrensa da korona snevret inn vår bevegelsesradius. Ti dikt kom seilende dit, blant annet dette der konas hånd setter reisingens gleder i perspektiv. For å reise er sannelig ikke bare sånt man gjør med billett.

Reiser med musikk

– Hvor langt kan du reise med lukkede øyne og musikk på øret?

– Ubegrenset. For meg er musikk det kanskje aller viktigste. Jeg har så mange minner med forskjellige sanger og de hensetter meg strengt tatt over hele verden, med lukt og alt. Plutselig er jeg på en eller annen highway i Texas på vei til Big Bend – en liten by som ligger midt i ørkenen. Sånn har musikk alltid vært for meg. Den tar meg ikke bare til steder, men også tilbake i tid. Det fantastiske med musikk, er at alle mennesker har en sang som de forbinder med spesielle episoder i livet, det være seg triste eller fine ting. Begge deler blir forsterket av musikk. Og nå som jeg ikke får reist, kjører jeg rundt i den gamle amerikanske pickupen min og da får jeg en følelse av å være i Amerika, som er mitt favorittland å besøke.

Frihetsfølelse i Amerika

– Hva er det med Amerika?

– Det er vanskelig å forklare, men jeg tror det springer ut fra to ting. Vi hadde aldri noen amerikanske slektninger da jeg var barn. Flere andre i bygda fikk amerikabesøk og da ble jeg misunnelig. Men viktigere var det at jeg begynte å lese indianerbøker. Jeg hadde en veldig lengsel inni meg etter å bli indianer når jeg ble stor. Etter hvert begynte jeg å lese andre bøker også, men i en lang periode var alle mine kulturelle inntrykk fra Amerika – sang og musikk, bøker og film – alltid Amerika. Men det begynte med indianerne og at jeg som liten gutt fikk en følelse av hvor enormt det landet var. Det har alltid hatt et romantisk preg over seg. Derfor liker jeg å kokettere med at jeg har vært i Amerika 19 ganger, men aldri i USA og ikke har jeg tenkt meg dit heller. Amerika er Mark Twain, Bob Dylan, Elvis, Walt Whitman og Jack Kerouac. USA er Donald Trump og George Bush og alle de folka der. Og Wall Street. Da jeg endelig kom til Amerika, var det som å gå inn i en film, sier Henriksen og forklarer:

– Jeg er sånn i huet mitt at noen ganger har jeg problemer med å være til stede i meg sjøl. Jeg lever av å tenke og skrive det jeg tenker. Det er en konstant greie som foregår i huet. Men når jeg setter meg inn i en bil i Amerika, får jeg en voldsom frihetsfølelse. Da får jeg ferie fra meg sjøl og det er veldig velkomment. Som Graham Green så treffende sa: «Som forfatter kan du ikke engang gå i begravelsen til din beste venn uten å tenke at ‘dette er noe jeg kan bruke en gang’».

Som en fin film

– Det er interessant, for man skulle tro at når du først flyr over hele pytten og kommer til et annet kontinent, skulle du virkelig få fart på de små grå og begynne å tenke?

– Ja, men det handler mer om at da klarer jeg å være til stede i øyeblikket og driver ikke hele tida og tenker på setninger og hvordan man skal få ting til å gå opp. Da kommer følelsen av å være i en fin film, som jeg kan tenke meg å se flere ganger. Jeg skriver jo ned ting, men jakter ikke på det, bare noterer ned sånt jeg kommer på. Det jeg opplever, er en ren bonus.

– Er det viktig for deg å reise for å få disse innspillene, som forfatter?

– Det er nok viktigere for meg som privatperson, som i hele mitt liv har hatt postadresse i Kongsvinger. Jeg har skrevet sanger og historier om å reise herfra hele livet, så jeg er egentlig blitt han mannen som aldri kom seg av sted. Men på den annen side – jeg finner jo alt jeg trenger som forfatter og musiker i distriktet her. Jeg kan det inn og ut. Desto viktigere er det å være ute og oppleve noe annet. Jeg kom seint i gang med å reise. Før jeg var 19 hadde jeg aldri vært i noe annet land enn Sverige. Samtidig har nettopp nærheten til Sverige vært viktig. Å bo fire mil fra et annet land, selv om det er kliss likt, har alltid fylt meg med glede. Sverige er mitt favorittland etter Amerika. Det er kanskje det som har smertet meg aller mest i disse koronatider, at jeg ikke engang får reist til Sverige. Ikke for den billige brusen eller ølet eller kyllingen, men det å kunne krysse grensa inn i Sverige – fortsatt, etter alle disse årene, gjør det meg glad. Jeg elsker å være i Sverige. Det setter i gang fabuleringsevnene.

Sverige utløste skrivingen

– Jeg bladde litt i den første boka mi, "Feber", som kom i 2002. Der er det veldig mye om Sverige. Blant annet en historie om Europavei 18, som starter sånn: Du blir så annerledes i Sverige sier hun. Dama sier til jeg-personen at oppholdet i Sverige er som et eneste langt jobbintervju. Han smiler mer, og gestikulerer mer når han snakker, siterer Henriksen.

Han forteller at det var en reise i Sverige – til Astrid Lindgrens Vimmerby sammen med familien – som forløste fortellerstemmen hans, så han føler dyp takknemlighet til nabolandet for det.

Men ellers er jo Kongsvingertraktene et ganske internasjonalt sted i Norge, der også Finland er representert:

– Her hvor vi bor, er det en liten enklave som er norsk, svensk og finsk. Vi har finneblodet vårt her nede. Det er det fint for en forfatter å kunne høste av og fabulere rundt. Jeg har en linje i et dikt: «Jeg er en blanding av finsk tungsinn, svensk løssluppenhet og norsk arbeidsomhet». Som de aller fleste har jeg en del finneblod i meg. Hvis du vil vite det, så er jeg 14,8 prosent finsk. Jeg tok gentesten på My Heritage.

– Jaha, du har solgt deg til storindustrien?

– Vi får se. Men det er også noe jeg kan bruke i ei bok vet du. Jeg var dessuten 3,9 prosent fra Baltikum. Det overrasket meg så jeg er spent på hvordan det kom inn. Alltid hørt historier om finneblodet, men aldri Baltikum.

– Føler meg halv

– Hva savner du mest, nå som korona gjør oss mer stedbundne?

– Aller mest Sverige, som fortsatt er litt eksotisk for meg, selv om jeg alltid har vært der mye. I min verden er det helt utenkelig at man ikke kan dra til Sverige. Men ellers savner jeg det å reise – føler meg ganske halv egentlig. Jeg har bodd her hele livet, men grunnen til at det er blitt sånn, er vel nettopp at jeg har kunnet reise og komme tilbake og så reise igjen. Sånne enkle ting som å gå i gater, sitte på kafeer der man aldri har vært før, sitte i en bar man aldri har vært. Hele den nye diktsamlingen min har undertittel "Dikt langs veien". Det å være på reise har inspirert de forskjellige diktene. Og det er alt fra Dubai til Reine i Lofoten. Jeg savner den reisendes nysgjerrighet.

Reiser i bøker

– Du skriver om far din som reiste med pekefingeren på kartet. Det er også en måte å reise på. Hva syns du om den?

– I internettets tider kan man bla seg rundt, men jeg har aldri vært kartreiser. Jeg hadde riktignok et kart over Amerika hengende over senga mi i oppveksten. Hadde fått det av en norsk-amerikaner som pleide å være i nabohuset vårt om sommeren. Men det tok lang tid før jeg fikk dratt noen streker på det. Jeg døyver heller lengselen med å lese bøker. Det er også en flott måte å reise på. Og så har jeg sett utrolig mye på "Ødemarkens menn" i det siste, en realityserie om folk som bor utenfor asfalten i Amerika.

– Et reisesubstitutt?

– Ja det blir det. Og så har vi i familien alltid hatt en greie med å reise sammen. Og når vi møtes nå som barna er flyttet hjemmefra, blir det ofte til at vi snakker om minner vi har fra reisene våre.

Reise til – og reise fra

– Å reise til og reise fra – opplever du at det er to forskjellige ting?

– Jeg er veldig glad i å reise til og blir alltid trist av å reise fra. Men jeg har aldri fått meg til å si det berømmelige «Borte bra men hjemme best». Jeg liker meg hjemme for all del, men jeg blir alltid uten unntak vemodig når jeg reiser hjem.

– Blir du ikke vemodig når du skal forlate hjemmet og reise ut?

– Nei. Som oftest har jeg med meg noen fra familien. Jeg ser alltid fram til å reise. Hadde det vært opp til meg, kunne jeg bare reist, egentlig. Et halvt år om gangen i hvert fall.

– Men du fant ikke noe taterblod på «My Heritage»?

– Merkelig nok ikke. Men jeg var tilfeldig inne på Romanifolkets hjemmeside og der sto det at blant Romanifolkets fremtredende kulturpersonligheter i Norge finner man Åge Aleksandersen og Levi Henriksen. Det ville jeg naturligvis vært stolt av, men det er ikke noe som tyder på at jeg er rom. Så jeg vet ikke hvor det kommer fra.

– Her kunne jeg bodd

– Du siterer i et av diktene dine Ernest Hemingway som sier at hvis man reiser mye, blir man like hjemløs over alt. Hva tenker du om den påstanden?

– Den går jeg i butt med han på. Jeg ville heller sagt at hvis du reiser mye, føler du deg like hjemme overalt. Det skal i hvert fall veldig lite til for at jeg føler meg hjemme. Stort sett på de aller fleste stedene jeg besøker, tenker jeg: Her kunne jeg gjerne bodd. Det som er fint med å reise og som gjør at jeg liker Amerika så godt, er at jeg er der som reisende. Jeg bor ikke der og da trenger jeg ikke å ta inn over meg alle manglene landet har. For Amerika er antakelig både det verste og det beste landet i verden.

– Kanskje det er noe med reisingens hemmelighet generelt, ikke bare i USA?

– Ja det tror jeg helt sikkert.

Til stede, på vei

– Du skriver i et dikt fra Reine i Lofoten om landskapet man bærer med seg for å forstå noe vesentlig om seg selv… Hvor viktig er reising for å forstå noe vesentlig om seg selv?

– Når man ser på avstand, er det lettere å se hvor man kommer fra. Og når vi snakker om Reine, er det naturligvis noe med det majestetiske landskapet, men det å møte andre mennesker fyller meg med ydmykhet. Jeg lever så mye av livet mitt oppi mitt eget hode, der jeg snakker med mennesker som ikke finnes. Derfor er det deilig å komme bort og møte vanlige såkalte hverdagsmennesker. Da kan jeg lære noe om meg selv, for eksempel at verden går ikke under hvis det ikke kommer en Levi Henriksen-bok neste år. Iblant er det andre ting som er viktigere. Og kanskje det viktigste jeg lærer, er dette å være til stede i øyeblikket. Fordi jeg så ofte ser bakover for å skrive en bok som peker framover, er det viktig for meg. De gangene jeg mest opplever å være til stede i øyeblikket, er når jeg er på vei et annet sted enn der jeg bor.

Kenyas Rendalen

Men det behøver ikke være så langt hjemmefra. Noe av det koronarestriksjonene har ført til og som Levi Henriksen er glad for, er at han har oppdaget verdien av å gå omkring i sitt eget distrikt. Han har deltatt i Stolpejakt – en slags orienteringsaktivitet der man oppsøker steder av historisk interesse. Han fant nettopp den siste av 150 slike stolper som er satt opp i Kongsvingerområdet og syns det er noe «smått fantastisk» med det å gå. Bent fram livgivende.

– Bare det å gå på de samme stiene som folk her gjorde for hundre år siden, kjenne gleden av å bruke kroppen, men slippe å hogge ved når jeg kommer fram og bære vann og hele den pakka. Og så er det stillheten i naturen. Jeg har vært mye i de store skogene i Canada og i det siste har jeg virkelig funnet igjen min indre indianer. Jeg har følt meg som den siste mohikaner. Hvis ikke kona mi hadde vært med, ville jeg trolig ha utstøtt indianerhyl og malt meg i ansiktet. Den følelsen gjør meg glad. Det er noe i naturen som jeg kjenner igjen fra den gangen jeg levde med en indianerforestilling av verden.

– Og den er beslektet med å vandre rundt i nærmiljøet her?

– Ja, naturen er vill på samme måten som jeg innbiller meg at den var, der på grensen mellom Canada og Amerika. Men jeg har også vært på savannen i Masai Mara i Kenya og tenkt at her minner det meg egentlig veldig om Rendalen. Så det hender ofte at jeg er et annet sted og assosierer meg hjem, eller til kjente steder i Norge.

Den første reiseopplevelsen

Stolpejakten er ikke Henriksens første store reiseopplevelse i nærmiljøet. Allerede da han var fem år gammel foretok han en skjellsettende «reise» fra barndomshjemmet og en liten kilometer oppover veien til bestefars hus, sammen med mamma. Men det var en vintermorgen, og det var mørkt, og store Levi husker lille Levis opplevelse slik:

«Jeg holdt hånda til mamma og ventet på at noe stort og loddent, noe som kunne spise oss, hvert øyeblikk ville komme byksende ut fra trærne. Ja, jeg hørte lydene der bak oss i mørket, prustingen og pesingen, de lange, knivskarpe klørne som skrapte i skaresnøen, og hvis jeg hadde vært modig nok til å snu meg, ville jeg garantert sett stjernene bli reflektert i røde rovdyrøyne. Hadde ikke bestefar fortalt om ulven kanskje, eller gråbeinen som han alltid kalte den. Gråbeinen som spiste små barn i gamle dager. Gråbeinen som lurte i mørket og kastet seg over unger som var ute og gikk. Jeg tenkte på Daniel i løvens hule, og mumlet noe inne i meg som jeg hadde lært på søndagsskolen, mens jeg klamret meg enda litt tettere inntil Det Store Mennesket som gikk ved siden av meg. Jeg kunne bedt henne om å synge, men hjertet hamret så hardt i brystet at jeg ikke hadde pust igjen til å forme et eneste ord.

Den lengste ferden

Hver snøklump i veien føltes som et fjell jeg måtte bestige, og jeg var livredd for å miste balansen. Over meg fortonte himmelen seg uendelig, og jeg fikk det for meg at den bleke funklingen i stjernene var øyne som blunket. Kanskje tilhørte de alle dem som ikke hadde klart å være snille nok mens de levde og derfor ikke fikk komme hjem til Jesus? Hvis jeg falt, ville jeg miste taket i hånda til mamma og bli sugd ut i verdensrommet, dømt til å sveve viljeløst rundt i evigheters evighet hverken død eller levende. For hvert skritt beveget jeg meg mer og mer bort fra det trygge og vante, fire vegger og et tak, innehusvarme. Til tross for at jeg hadde gått denne veien mange ganger, var det som om jeg aldri før hadde vært her. For i mørket var jeg som i et helt annet land. Jeg holdt hånda til mamma enda hardere, forbi dammen, ned Svingbakken og langs jordene. Landemerkene jeg alltid hadde navigert etter, men som jeg nå mer ante enn så. Jeg lukket øynene og var i ferd meg å gi meg over til mørket, da mamma med ett ord avsluttet den lengste ferden jeg til da hadde vært gjennom: Framme! Og jeg tror aldri jeg har følt en større glede over å komme fram enn da vi ble møtt av lyset fra vinduene i huset, som skinte minst like sterkt som noen Betlehemsstjerne jeg klarte å forestille meg. Da vi vel var inne, sovnet jeg utslitt på slagbenken i kjøkkenet, mens tante og mamma begynte med lefsestekinga, selve formålet for vår odyssé denne ødslige morgenen i desember samme år som mennesket gikk på månen for første gang.»

En glad plan

– Når alle restriksjoner blir oppløst og du har frihet til å reise hvor du vil, hva gjør du da?

– Jeg har så mange reiseprosjekter som ble satt på vent i vår. For eksempel Highway 61 som venter på oss. Samtidig er jeg fadder til en gutt som heter Jørgen, som er like gammel som min sønn. En gang jeg hadde drukket et eller to glass vin, sa jeg til ham at ‘hvis du ikke tatoverer deg før du er 18, skal jeg ta deg med til Amerika’. Begge storebrødrene hans hadde tatovert seg. Han er nå blitt 24 og har fortsatt ikke en eneste tatovering. Så vi skulle reise sammen, nå skulle jeg endelig få gjort alvor av løftet mitt. Vi skulle vært ei uke i Texas før jeg skulle møte min kone og trommeslageren i bandet mitt, Babylon Badlands, i Sør-Dakota. For det andre har kona mi et par ganger minnet meg om at det er noe som heter Sør-Amerika også, så vi har spart til en stor Sør-Amerika-reise. Det tredje er at jeg har en bestevenn som var så opptatt av Helge Ingstad. Vi har fått for oss at vi skal til Store Slavesjø i Canada. Jeg vet ikke hvordan det ser ut der, men helt siden vi var små har det navnet trigget noe i oss. Det er en by som heter Yellowknife som ligger der. Dit vil vi dra. Alt dette er noe jeg gjerne vil gjennomføre så fort det lar seg gjøre. Men det aller første jeg skal gjøre når pandemien slipper taket, er å kjøre over grensen og leie meg inn på Beatles-suiten i Stadshotellet i Karlstad. Og så skal jeg sitte nede på gamle The Bishops Arms, som er puben på hotellet, og drikke en øl og lese Dylan Thomas og tenke at livet er fint.

Levi Henriksen

• Forfatter og musiker fra Kongsvinger, født i 1964
• Debuterte med reiseskildringene Lille Norge i store Alaska (Genesis 1999), deretter prosaboka Feber (Gyldendal 2002)
• Siden er det kommet over 20 bøker i sjangrene dikt, roman, noveller, lettlest-roman og essays, fram til årets diktbok Som skyene skygger snøen (Gyldendal)
• Sanger, bassist og låtskriver. Aktiv i Babylon Badlands.
• En rekke priser, blant annet Bokhandlerprisen 2004 for Snø vil falle over snø som har falt, Ordknappen 2006 for Den aller siste mohikaner og Vidar Sandbecks kulturpris.