Samtidskunstner Borgny Svalastog er klar for Nasjonalmuseet med «Draumkvedet» i ny drakt

–Hatten, da? Hvor er den? spør Borgny Svalastog. Hun skal kles i «Borgnys klær» – og griper etter en stjernemønstret caps …

Hun står midt i et møterom, tre etasjer over bakken i lokalene til det nye Nasjonalmuseet. Planen var at dørene skulle åpnes for publikum i 2021. Nå er åpningen utsatt til 2022, men arbeidet med åpningsutstillingen er i full gang. Rundt 150 kunstnere skal presenteres i utstillingen «Jeg kaller det kunst». Det eneste kunstverkene har til felles, er at de aldri har blitt vist ved Nasjonalmuseet før.

Se også: Tre tidligere Svalastog-kunstverk

Kurator Geir Haraldseth følger Svalastog tett, hjelper henne på med «Borgnys klær»; som skal figurere i utstillingen. Svalastog tar kontrollen, forteller i hvilken rekkefølge alt skal på.

– Hva tror dere, da? spør Svalastog når hun har fått antrekket på seg. Nasjonalmuseets fem ansatte som er tilstede, er alle enige om at hun ser «fantastisk» ut.

For første gang skal Borgny Svalastogs kunst vises frem ved en av Norges mest prestisjetunge kunstinstitusjoner. På de totalt 2 400 kvadratmeterne som er satt av til åpningsutstillingen, er Svalastog en av de kunstnerne som får mest plass. Her skal publikum få oppleve Svalastogs tekstilkunst inspirert av sagnet «Draumkvedet», en gotisk ballade og fortelling fra middelalderen om Olav Åsteson som faller i søvn på selveste julaften og ikke våker opp igjen før trettende dag jul.

Svalastog er som kunster mest kjent for sine kirketekstiler, kirkeutsmykninger og bibelske motiver. Hun har laget tekstiler til over 50 norske kirker. Også i «Draumkvedet» er det religiøse motiver. Diktet skildrer et syn – en visjon – om livet etter døden, der Åsteson forteller om alt han har sett i drømme. Det er en heftig kamp mellom det gode og det onde; i tråd med den katolske lære.

– Dette er da «Borgnys klær» – med Borgny inni, for anledningen. Du blir jo ikke med i utstillingen …

Kurator Geir Haraldseth ser med et spørrende blikk på Svalastog.

– Det vet du ikke! utbryter Svalastog og ler.

– Kanskje jeg kommer til å sitte der, påpeker hun bestemt.

– Skal jeg synge nå, da? spør hun. Klærne med detaljrike broderier glitrer i refleksjonen fra spottene i taket på Nasjonalmuseets møterom.

– Noen har faktisk sagt at jeg kan få komme på kurs med kommunen og lære å rappe, skyter hun plutselig inn, før hun igjen manøvrerer seg tilbake til grunnen til at vi er her; utstillingen:

– Er det plass til den røde kåpa her, eller skal vi glemme den? Det må dere bestemme dere for nå, for den har jeg begynt på.

Svalastog er beordrende, men pragmatisk. Etter et langt liv som kunstner med over 50 utstillinger i inn- og utland har hun samlet nok erfaring og kunnskap til å vite hvordan hun vil kunsten hennes skal fremstilles, hva hun vil formidle og hvilke deler hun vil belyse.

«Draumkvedet» er utgangspunktet hun har valgt for å fortelle sin egen historie, men ønsket hennes er at andre skal kunne drømme seg inn i hennes kunst og skape sin egen mening i møte med den.

Hun henviser til Olav Åsteson som drømte i tretten dager til ende.

– Jeg tror alle må ta seg en tretten dagers drømmeferie og gå i møte med hva drømmen innebærer for hver enkelt, sier hun.

Men inntil videre må publikum smøre seg med tålmodighet.

Nasjonalmuseet skulle åpnet i høst. Forsinkede leveranser og koronakrise har gjort at museet ikke har satt noen ny åpningsdato, men planen er at det skjer i løpet av 2022.

I mellomtiden jobber Borgny Svalastog iherdig side om side med Nasjonalmuseets kuratorer Geir Haraldseth og Randi Godø for å få ferdig sin versjon av «Draumkvedet» i tide. Utstillingen består av ti små broderier som hører til hvert sitt vers i det middelalderske sagnet. I tillegg skal «Borgnys klær» utstilles ved siden av to andre sett med klær hun har laget: Kåpen til Olav Åsteson og Kåpen til presten.

Som en del av «Borgnys klær» er det også to broderte «stolper», som er direkte inspirert av Svalastogs egen livshistorie fra hun flyttet til Lillehammer i 1972 og frem til i dag. En historie som Svalastog selv betegner som «veien til Paradis».

– Det er jo det vi holder på med, dit vi alle er på vei, ikke sant? spør Svalastog og ler igjen.

Vi andre svarer ikke, vel vitende om at dette er Svalastogs historie. Det er hun som bestemmer, og hun som viser oss veien inn i sin virkelighet.

Og veien til paradis har for Svalastog ikke alltid vært like enkel. Da hun flyttet med mannen Sondre Svalastog, som kom fra Vinje i Telemark, til Lillehammer i 1972, var hun gravid med sitt tredje barn. Det skulle sende henne inn i en dyp depresjon. Depresjonen slapp etter hvert taket og i mange år levde hun lykkelig og normalt med hund, barn, barnebarn og mann. Så kom sykdommene, både for Svalastog selv og for mannen Sondre. I 2012 døde Sondre Svalastog av kreft. De hadde da levd sammen i 50 år.

– Jeg synes jo ikke jeg hadde klart alt like bra. Da Sondre døde ble jeg stående og holde ham i beina til de ble svarte. Man klarer jo ikke å gi slipp på alt som har vært med en gang. 50 år er lenge, vet du. Så jeg tenkte at jeg ville lage min versjon av «Draumkvedet». Ti små broderier og de to stolpene som er mitt liv og en stjerne som skulle skinne for Telemark, for «Draumkvedet», sier Svalastog, som for anledningen har kledd seg i Sondres gamle skjorte.

Med «Draumkvedet» som utgangspunkt, ville Svalastog komme nærmere sin avdøde mann, og forstå det historiske sagnet bedre. Både sagnet og Sondre kom fra Telemark.

– Jeg ville ikke miste fortiden og alle følelsene som lå der. Det er et stort sprang fra jeg kom til Lillehammer i 1972 som ung mor – og til i dag; nesten 50 år senere. Det å bli gammel er ikke noe forbigående, sier hun.

Når Olav Åsteson faller inn i sin trettendagers-drøm, har han krysset den gullbelagte Gjallarbrui som etter norrøn mytologi er brua som fører til dødsriket, og fått et glimt av, nettopp, Paradis. Av jomfru Maria blir han fortalt at han skal få sin dom ved å reise Brokksvalinn. Der venter Sankt Mikael, eller sjele-Mikael som Svalastog kaller ham. Han blåser i luren sin og sier at nå skal dommen falle.

– Mikael er litt overlegen. Jeg har latt ham ha Supermann-logo på seg, med et lite kors, sånn at barnebarna mine skal kjenne ham igjen, sier Svalastog.

Hun viser frem broderiet som illustrerer møtet med Mikael, som sitter på en hvit, majestetisk hest, med luren av gull plassert i munnen. Ferden over Gjallarbrui har Svalstog illustrert ved å brodere inn spiker, for i sagnet henger brua høyt oppe i lufta og er befengt med sylskarpe pigger, voktet av skremmende øgler.

– Det er utrolig håpløst å gå over Gjallarbrui. Men hvis du er barmhjertig, kan du få gå på en blomstereng, sier hun.

«Barmhjertighet», uten baktanker, er Olav Åstesons store åpenbaring på reisen i dødsriket. I sitt møte med Sankt Mikael er han vitne til kampen mellom det gode og det onde, oppgjøret menneskene har med egne synder på veien mot Paradis. En visjon om å gå gjennom skjærsilden. Da Åsteson omsider våkner igjen, er hans budskap til folket som tropper opp i kirken trettende dag jul at mennesket kan forberede seg på dommens dag gjennom å vise medmenneskelighet og gjøre gode gjerninger.

– Det vi har forløst på jorda, det har vi forløst på jorda. Men det vi ikke har løst, det risikerer vi å møte på senere. Det er best å begynne å ordne opp mens man lever, få alt naget ut, sier Svalastog.

Grunnlaget for visjonslitteratur som «Draumkvedet», er at den skildrer troen på at sjelen må gjøre en lang reise etter døden for å nå sitt ønskelige mål. Men om man utfører gode handlinger og tar et oppgjør med sine synder, er det mulig å gjøre sjelereisen mens mann ennå lever og senere vende tilbake til «vår» verden.

– I Skjærsilden konfronteres vi med oss selv, sier Borgny Svalastog.

– Men først etter at vi er døde. Vi modnes. Og dette er nødvendig for at vi skal kunne bære sorgen over å ha sagt nei til kjærlighet og vennlighet, til de gode tingene i livet, ikke minst til oss selv og det vi selv er. «Draumkvedet» kan gi oss hjelp til å fortelle og se egne fortellinger, og gjennom dette forvandle sorgen til verdighet, og slik kunne tørre å åpne oss for glede, vennlighet og overbærenhet, alt som er godt. Full frihet, sier kirkefaderen Den hellige Augustin, er å delta i det gode.

– Men det er virkelig en stygg sladrehistorie, «Draumkvedet» …, sier Svalastog, som helst ikke vil røpe sin egen tolkning av sagnet.

– Det er en sladrehistorie om hvem som har syndet, hvem som stamper i blod, søsken som har ligget med hverandre. Men når Sankt Mikael blåser i luren den lange, da skjønner alle menneskene at de er både gode og onde alle sammen. Da gråter de, og så er det over, sier Svalastog.

Det var sankte sjel Mikkjel

Han bles i luren den lange:

Og no skal alle synde-sjelene

Fram for domen stande!

I Broksvalin …

Men då skalv alle syndene-sjelene

Som ospelauv for vinde,

og kvar den – kvar den sjel der var

Den gret for syndene sine.

I Broksvalin …

Det var sankte sjele Mikkjel

Han vog i skålevikt,

Så vog han alle synde-sjelene

Hen til Jesus Krist.

I Broksvalin

der skal domen stande.

Det vi kan lære av sagnet, er at vi må kvitte oss med smådjevlene inni oss, mener hun.

– Vi har alle smådjevler inni oss, og dem må vi lære å se. Og plukke bort, fortsetter Svalastog.

«Draumkvedet» kan hjelpe oss med å se våre egne fortellinger, forvandle sorg til verdighet, det kan hjelpe oss til å tørre og det kan åpne oss for glede, mener kunstneren.

– Jeg vil invitere alle til en sjelereise, men dette er naturligvis også en utstilling om alt som er inni oss. Hvorfor er jeg så lite raus? Hvorfor sier man nei til kjærligheten, til det som er lyst og lett?

– Mener du at du er lite raus?

– Haha, ikke mot deg! Men kanskje jeg har vært det tidligere i livet, sier Svalastog.

– Hvorfor har det vært viktig for deg å få frem dette budskapet i kunsten?

– Få det ut? Altså, jeg er billedkunstner og som billedkunstner har jeg alltid jobbet med fortellinger. Hvorfor spør dere ikke forfattere om hvorfor de skriver bøker, eller Leif Ove Andsnes om hvorfor han spiller piano? Dette er mitt yrke. Er jeg deprimert, så broderer jeg. Er jeg glad, så broderer jeg. Og sitter jeg på sykehuset, broderer jeg. Det er fordi det er yrket mitt, min profesjonalitet, derfor gjør jeg det, sier Svalastog bestemt.

Men det hun er mest opptatt av, er å utvide horisontene til dem som skal komme og se utstillingen. Det går også igjen i utstillingens oppbygging, forteller kurator Geir Haraldseth.

– Borgny får en god del plass fordi vi føler hun har mye å si, mye å tilby. Det blir en større installasjon hvor publikum skal kunne tre inn i rommet. Det blir ikke bare et maleri man kan stå og se på, men en følelse av å virkelig tre inn i kunsten. Rommet er til for refleksjon, for å utvide horisontene, og da skal vi ikke bli Borgny, men vi skal finne ut mer om oss selv, ting ved oss selv, følge fortellingene som er rundt oss. Gi både utstillingen plass og folk plass til seg selv i utstillingen, sier han.

I tillegg jobber kuratorene med en interaktiv installasjon der folk kan brodere på sine egne klær og ta dem med seg hjem.

– Vi vil gjerne gi folk den horisontutvidelsen, understreker Haraldseth.

Svalastog nikker.

– Jeg tror all kunst handler om å gjenkjenne følelsesmessige triggere, enten de er positive eller negative. Vi gjenkjenner oss selv i kunsten, og når du opplever kunsten må du alltid sanse alene og ikke i flokk. Øynene er dine, og du kan ikke låne dem av naboen, fortsetter hun.

For det er ikke kunsten som forandrer samfunnet, understreker Svalastog:

– Det er det vi mennesker som gjør. Men i kunsten kan vi finne en bit av oss selv, eller oss selv.

«Draumkvedet» har blitt omtalt som den norske nasjonalballaden. En fortelling som er et uttrykk både for en folkelig forestillingsverden og en religiøs tro. Og Svalastogs kunstnerskap er proppfullt av bibelske referanser. Selv er hun katolikk og Jesu mor Maria har vært en sentral figur i mange av kunstverkene hennes. Hun har utsmykket mange kirker, men kirkekunstner vil hun ikke kalle seg.

– Jeg har to parallelle fortellinger: Olav Åstessons fortelling, der han sitter i døråpningen til kirkerommet og forteller om drømmene sine som han hadde fra han sovnet på julaften til han sto opp trettendedagen da sola rant, og dro til kirken. Den andre er gjennom mine egne historier, fra 1972 og frem til i dag. Når jeg velger å brodere ti fortellinger fra mitt liv, så er det fordi de historiene jeg forteller, er bearbeidet og gjort synlig gjennom brodering.

– Jeg bruker Bibelen og folketro fordi dette er grunnfortellingene i landet jeg har vokst opp i, men mine fortellinger og verk er alltid satt i et samtidsperspektiv. Jeg er samtidskunstner. Selv om man kanskje tenker på kunst utstilt i kirker som kirkekunst, så er de eksistensielle spørsmålene som handler om liv og død noe helt grunnleggende ved å være menneske, den lidelsen eller gleden det er å være her og nå, sier Svalastog, og stiller et retorisk spørsmål:

– Hvorfor kan jeg si at dette er samtidskunst?

Hun slår ut med armene, kanskje for å hjelpe oss med å ta inn det symboltunge ved alle broderiene som ligger strødd ut på bordet foran seg.

Ingen svarer på spørsmålet denne gangen heller.

– Kom igjen, sier hun og kikker forventningsfullt mot oss. Hun holder på spenningen i akkurat mange nok sekunder til at hun selv rekker å svare.

– Fordi det er jeg som har laget den og jeg lever her og nå, i dag! Derfor er det samtidskunst, sier hun og banker i bordflaten for å markere poenget sitt.

Så ler hun igjen, en latter som drønner ut i rommet. Skuldre senker seg.

Av all symbolikken som er å hente i Svalastogs versjon av «Draumkvedet», er kanskje femkantstjernen den som er lettest å forstå. Også den er det tenkt at publikum kan få sydd på sine klær. Femkantstjernene pryder også hele Svalastogs hatt, eller caps, som er selve prikken over i-en i utstillingsantrekket «Borgnys klær».

Svalastog trekker frem en av femkantstjernene hun har brodert. Fem kanter som representerer «det hele mennesket», hennes eget syn på mennesket, med fem kanter for fem sanser, fem fingre, fem tær.

– Det er jo ikke det perfekte mennesket, men det er hele mennesket. Vi er bare mennesker, og som mennesker må vi ha like rettigheter til å være dem vi er. Ser man på hver av disse elementene, så er de vakre, sier hun og henviser til broderiene sine.

– Synes du ikke? spør hun, og retter seg mot kurator Geir Haraldseth.

– Jo, sier han, med et varmt og oppmuntrende smil.

– Og det synes jeg det er lov at noe er. Ja, det synes jeg, sier Borgny Svalastog.

Utdragene fra «Draumkvedet» er hentet fra «Norske Folkeviser», M.B. Landstad, 1853.

Borgny Svalastog

• Samtidskunstner – tekstil, tegning, grafikk, pastell, skulptur og installasjon.
• En av nærmere 150 kunstnerne som skal stille ut i utstillingen «Jeg kaller det kunst» i det nye Nasjonalmuseet som etter planen skal åpne i 2022.
• Født i 1943, i Nesset i Møre og Romsdal, bor og arbeider på Lillehammer.
• Utdannet ved Vestlandets kunstakademi.
• Særlig kjent for sine kirkeutsmykninger og kirkelige tekstiler, blant dem flere bispekåper, til over 50 norske kirker.
• Står bak en lang rekke utsmykningsoppdrag, gruppe- og temautstillinger, samt separatutstillinger. Hun har blant annet stilt ut i tyske Meissen Dom, Oslo Domkirke, på Maihaugen på Lillehammer, Lillehammer Museum, i pilegrimsmuseet ved Santiago de Compostela i Spania, i Läckø Slott i Sverige og i St. Johan von Capistran i München. Utsmykninger fra Svalastog er å se blant annet på Montebellosenteret, i Petter Dass-museet og i Lillehammer kirke.
• Det er skrevet flere bøker om henne og kunsten, blant annet «Mellom fylde og tomhet. Om Borgny Svalastogas kunst» av Gunnar Danbolt (2001), «14+1 Estacións. Experiencas de Contacto. 14+1 Stations. Exercises in touching» av Bieito Perez Outeriño, Per Bj. Boym, Ingrid Blekastad, Gunnar Danbolt, Olav Egil Aune og Gro Kraft (2006) og «Vår sti» av Per Bj. Boym og Borgny Svalastog (2017).
• Borgny Svalastog i 2016 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Det Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Kilder: snl.no, nasjonalmuseet.no, kirken.no, borgny-svalastog.no