– Grådigheten er den største synd

Bertolt Brechts sang- og ballett-syklus «De syv dødssynder» fra 1933 og Puccinis enakter-opera Gianni Schicchi fra 1918 er satt sammen til én forestilling, og hovedtemaet er grådighet. Vi har sett den digitale forestillingen «Led oss inn i fristelse» fra Den Norske Opera & Ballett, og teologiprofessor Anne Hege Grung kan ikke helt bestemme seg for hvilken del hun likte best. Brecht og Weill «går rett i trynet på deg», mens Puccini-operaen er «et eventyr, men et komisk og satirisk eventyr». I formen er de helt forskjellige, i innhold er det tydelige paralleller, mener hun.

– Dilemmaene ved å tjene penger står sentralt hos Brecht. Dilemmaene rundt å fordele dem tas opp hos Puccini. Grådighet har destruktive følger både for den grådige og for omgivelsene, sier Grung.

– Grådighet medfører at man bruker andre mennesker helt instrumentelt. De andre er der for en selv, de har ingen egenverdi. Det gjør også noe med en selv å bruke andre mennesker instrumentelt. Grådighet handler om å ta noe fra andre mennesker som man egentlig ikke trenger.

Trangen til å eie

«De syv dødssynder» handler om Anna, som er splittet i to; en sanger og en danser. Svartkledde Anna I og hvitkledde Anna II skal ut på en reise for å skaffe familien sin penger til å kjøpe «et lite hus i Missisippi, Louisiana».

På reisen gjennom mange amerikanske storbyer bli Anna utsatt for ulike prøvelser, hun må selge kroppen sin, gå på tvers av samvittigheten sin, arbeide hardt; for hardt synes hun. Ikke minst må hun adlyde «familien» sin, som består av fire grove mannfolk med mørke, sjuskede klær og utrolig stygge parykker. Familien lar ikke Anna få rast og ro, de krever at hun går på kne for dem og gjør hva som helst for at de skal få det etterlengtede huset.

«Gianni Schecchi» handler om en rik familie. Det starter med at de sitter rundt en seng med kaffekoppene sine og sladrer om han som ligger i sengen og skal dø. De fabler om hva de vil arve etter ham, verdifulle eiendommer både her og der, for ikke å snakke om huset de sitter i. Så skjer det en masse farseaktige opptrinn – og det ender med at de blir snytt for store deler av arven.

Blir aldri fornøyde

Grung har ingen problemer med å se paralleller i det samfunnet vi lever i, «enten det gjelder folk som jobber for slavelønninger andre steder i verden for at vi skal få billige varer», eller det dreier seg om «gapet mellom de superrike og oss andre, som noen mener øker under koronaen».

– Grådighet korrumperer. Penger korrumperer. Vi lever i en tid og en kultur der det blir lagt opp til at vi aldri skal bli fornøyde. Vi er fanget. Ikke bare i dét at nye behov skapes hele tiden, men også i at vi aldri kan bli fornøyde med det vi har oppnådd når målet er å skaffe seg mest mulig. Det er alltid mulig å skaffe seg mer. Vi tror vi får det bedre når vi har skaffet oss en ny ting eller oppnådd et nytt mål på statusstigen. Så oppdager vi at det gjør vi ikke nødvendigvis i lengden, sier Grung.

– Hvilke alternativer har vi?

– Religiøse tradisjoner tilbyr utveier. I kristendommen er det ikke noe ideal å være rik, tvert imot, sier Jesus. Da kommer man sjelden gjennom nåløyet. I buddhismen skal begjær unngås, man skal holde avstand, være detached. Trangen til å eie fører til lidelse. Islam er veldig opptatt av rettferdighet, av å redistribuere goder, av gjestfrihet.

Være et ordentlig menneske

Selv om grådighet har eksistert til alle tider, gir vår tid spesielt god grobunn for lasten, mener Anne Hege Grung.

– Hvis du i egne og andres øyne må være rik for å være god nok, er det ikke rart om du får et begjær etter penger. Hvis du må eie visse typer ting for å være et ordentlig menneske, setter du opp grenser mellom dem som har greid det og dem som ikke har greid det. De som har perfekt hus eller jobb, blir motsatsen til dem som stadig forsøker å få det bedre, men aldri lykkes. Og det er veldig vanskelig å tro at man er på toppen, selv om man objektivt sett har det bra.

– Jeg liker ikke å tenke sånn, men jeg føler meg litt truffet.

– Jeg også!, sier Anne Hege Grung, og ler. Vi har alle et «syskjenbån på Gjøvik» som vi kan sette inn i den kategorien. Eller vi kan sette inn oss selv, mener hun.

– De som virkelig, virkelig har mye penger, behøver ikke tenke over det, tror jeg. Ingenting er så beroligende som luksus. Da kan man gli sømløs gjennom hverdagen. Jeg merket det en gang da min mann og jeg var i Libanon. Vi bodde i en litt nedslitt leilighet. Men det var noen uroligheter, noen selvmordsbomber og skudd i gatene, så vi tok inn på luksushotell noen dager for å roe nervene, og da forsvant alle bekymringene. Nå er jeg blitt professor og tjener så godt at jeg nesten ikke tør innrømme det, men jeg har hatt midlertidige stillinger og en vanskeligere økonomi.

Hver vår boble

– Her hjemme er det ikke skudd i gatene heldigvis, men vi har pandemien?

– Og den skaper avstand. Vi bor i hver vår boble og ser ikke det store bildet. Noen av oss har små og trange bobler, andre mer velbergede. Bobler er uansett destruktive, mener jeg. Særlig fordi vår tids bobler ofte består av bare én kjernefamilie, sier Grung.

– Ingen familie bør overlates til seg selv, etter min mening. Familien bør ikke være den eneste sosiale enheten. Dette sier Jesus mye om i evangeliene. Han ba disiplene forlate sine familier og følge ham. Katolisismen har også et alternativ til familien, klosterlivet.

– Familien har tradisjonelt vært sett på som stedet der vi kommer hjem etter utfordringer på jobb og i det offentlige livet. Men i denne forstillingen er familien selve konfliktstedet?

– Som den ofte er i virkeligheten. Kombinasjonen familie og penger kan være særlig sterk. Forestillingen kan være med på å bryte de siste tabuene om familien, de som dreier seg om penger, påpeker Grung.

– De to Anna-ene hos Brecht blir jo sendt ut for å tjene penger til familien – de blir trafficked. Alle moralske dilemmaer blir lagt over på dem. Vi skal bygge hus, sier familien til Anna, og nåde deg om du gjør feil eller går på tvers av moralen mens du tjener penger til oss. Slike krav blir i dag stilt til kvinner som reiser fra barna sine for å bli hushjelper langt borte i et rikt land.

Komikk og spenning

– Selv om det er åpenbart at flertallet av rollefigurene i disse to stykkene har haugevis av laster, med grådighet som det mest fremtredende, så er det ikke så lett å finne et plettfritt menneske. De to Anna-ene er også flertydige?

– Absolutt. Og i Puccini-operaen er det heller ikke så enkelt at avdøde testamenterte formuen sin til munkene fordi han var så snill og god. Kanskje ville han kjøpe seg frelse. Vi vet ikke, men det kan vi tenke oss. Både klosteret og familien så ut til å sitte godt i det. Vi fikk høre at i klosteret drikker de årgangsvin, mens de som sirkler rundt liket må greie seg med simpel bordvin.

– Det er en av mange komiske replikker. For operaen er riktig morsom. Mens Brecht-Weill-oppsetningen på sin side er spennende, passe skummel og kul …

– Ja, de deler er noen av de funksjonene opera og teater har. Vi får passe mye nærhet, altså tragedie og moralske dilemmaer, og passe mye distanse, altså humor og underholdning. Hvis vi bare hadde fått presentert det destruktive, hadde vi ikke orket å ta det inn over oss.

Begrepet synd

– Du har flere ganger nevnt det destruktive, fortell litt mer om begrepet synd? Vi ikke-teologer kan lure på om det er et relevant begrep i dag. Det kan lyde veldig fordømmende?

– Innenfor det kristne universet er det absolutt relevant, fordi det setter navn på det destruktive og livsødeleggende – det motsatte av det som gir liv og felleskap. Det er et religiøst språk for handlinger som både har med Gud og med mellommenneskelige relasjoner å gjøre, sier Grung og tilføyer:

– Men når man er prest eller religiøs myndighetsperson, blir det man sier ofte tillagt en slags gudommelig legitimitet. Å snakke om synd kan bli et ekstremt maktspråk. Når jeg snakker med noen jeg ikke kjenner, og i løpet av samtalen sier at jeg er prest, blir det ofte helt stille. Folk blir usikre.

– Noen oppfatter deg som en slags synde-dommer siden du er prest?

– Ja, noen gjør det i hvert fall. Og det er vanskelig. Men det er bra at de er skeptiske også, og det er bra at det er vanskelig. Å forholde seg til en type definisjonsmakt man blir tillagt på denne måten bør skape en grundig selvrefleksjon.

– Er det en vesensforskjell på sekulær moral og kristen dyd?

– Jeg tror det finnes mange betydninger av godt og vondt i alle tradisjoner, også i den kristne. Vi forhandler stadig om hva det destruktive består av, og hvordan det skal uttrykkes. Men det er en allmennmenneskelig gjenkjennelse av noen verdier som de fleste forholder seg til, i eller utenfor kristendommen. Som at man skal gi en sultende mat. Å redde liv ses på som godt.

Syndsoppfatningene endres

– Jeg tror det har mange av endringene vi ser henger sammen med at vi nå lever i et posttradisjonelt samfunn. Det har skjedd mye i Den norske kirke. En del moralbud som tidligere var en sentral del av kristen forkynning, er egentlig mer tradisjonelt forankret enn kristent forankret, sier teologiprofessoren.

– Som seksualmoral? Sex utenom ekteskapet er vel ikke så fordømt som før. Og kirken ser ut til å godta samboere?

– Ja, og akkurat det er jo ikke en gang en veldig gammel tradisjon. Her i Norge var ekteskap påkrevet av borgerskapet, ikke av bygdefolk, hvis vi går en del år bakover i tiden. På bygda var det skikk at forlovelse var nok. Nattfrieriet var også en gammel skikk. Det å ha samtykkende sex mellom voksne er ikke destruktivt i utgangspunktet. Ekteskapet er ikke et sakrament ifølge luthersk tro, men en juridisk ordning. De fleste mennesker tar ansvar for sin seksualitet, mener Grung og trekker tråder til en TV-serie som går på HBO, «It’s A Sin». Den handler om en gruppe homofile unge menn på 80-tallet og hvordan homofili var fortiet og skambelagt.

– Folk dør i hopetall serien, men Hiv og Aids fornektes fullstendig. En kvinne forsøker å få kontakt med en av hovedkarakterene, som er en nær venn av henne, han ligger alene og dør hjemme. Hun sier til familien: «Det er dere som drepte ham. Det er sånne som dere som gjør at folk dør hver dag.» Her er synd en påføring av skam, som medfører en ekstremt destruktiv handlemåte. Dette er en forestilling om synd som er farlig.

Fellesreferanser

– Tilbake til de to verkene i «Led oss inn i fristelse». Sier de noe av det samme om «dødssynden» grådighet? I Puccini er det latterliggjøring av grådighet, mens Brecht sier vel også at Anna ikke har en sjanse ute på sin farlige reise – hun må bryte moralreglene for å klare seg. Anna selv sier imidlertid at moral er for de rike, og det finnes en lignende replikk i Brecht og Weills «Tolvskillingsoperaen»?

– Det kan du har rett i. Brecht bruker ofte et bibelsk språk, men det kan ha vært fordi det er en fellesreferanse som vi alle har, og som Brecht også hadde fra sin barndom. Han bruker Bibelen som en kanon i ordets egentlige forstand; som en rettesnor og et forbilde, som den beste og viktigste samlingen av tekster. Slik skaper Brecht mangetydige og fantastiske tolkningsmuligheter. Men Brecht diskuterer jo alltid moral i teaterstykkene sine, enten det er den kristne utgaven eller ikke. I NRK-serien «Weissensee» er også familien et destruktivt sted. Serien foregår Øst-Tyskland, og Brecht blir brukt til å kommentere handlingen, sier Grung, og forteller at hun ikke kunne unngå å tenke på andre oppsetninger eller filmer da jeg hun så forestillingen på operaens hjemmeside.

– Jeg tenkte på dette med grådighet i ulike politiske systemer. Brechts tekst er en kritikk av grådigheten under kapitalismen, sett fra hans marxistiske ståsted. Og så endte han ironisk nok opp som en feiret forfatter i Øst-Tyskland, i et politisk system som var mente å skulle utviske økonomiske forskjeller, men også hadde sin grådighet. Skjønt godene var forbeholdt eliten – som Brecht tilhørte. Grådighet finnes overalt. Om det ikke er grådighet på penger, kan det være grådighet på makt eller kontroll over andre.

– Brecht skal ha sagt at Bibelen var den boken som påvirket ham mest. Hva tenker du om begrepet dødssynder i dag? Det er jo et historisk, katolsk begrep …

– I kristendommens historie var det lenge en tradisjon å kategorisere synder – hvilke var verst, hvilke som ikke kan tilgis, men medføre helvete etter døden – altså evig straff. For meg er dette teologisk fremmed, men jeg kjenner det jo som en del av felleskulturen vår.

Drøm om kjærlighet

– Hva grep deg mest i de to oppsetningene?

– Anna II som danset med en tom herrefrakk grep meg veldig. Vi oppdaget noe vi ikke visste om henne. Vi så hennes drømmer om kjærlighet, om å ha det godt, slippe å reise fra by til by og by seg frem. Det var også et kostelig øyeblikk i operadelen, da det ble klart at alle slektningene hadde tapt. De var lurt av inntrengeren i sengen, alle sammen. Men vi har ingen medlidenhet med dem, for de er så dumme og usympatiske der de sirkler rundt sengen som gribber og venter på at rikingen skal dø.

– Jeg synes dette var en av de beste nett-forestillingene jeg har sett under pandemien. Hvordan fungerer en slik nettforestilling for deg?

– Jeg får mye større utbytte av teater, dans og opera når jeg har mulighet til å sitte i salen. Man får absolutt et innrykk på PC-skjermen, men det blir fjernere. Det var gode sangere. Musikken og koreografien og iscenesettelsen var dyktig gjort, men jeg kom ikke helt i stemning. Jeg kunne ikke hengi meg på samme måten. Det sanselige forsvinner på nett, og jeg savnet å kunne oppleve oppsetninger samme med andre.

– Er det merkelig å gjøre komedie om døden nå, som operasjef Randi Stene sier i innledningen når hun snakker om Puccini-operaen? Eller er kanskje nettopp dette tiden for en slik forestilling?

– Pandemisituasjon gjør at mange kommer en eksistensiell modus hvor vi kanskje tenker mer på døden, tror jeg. Men døden er alltid til stede, også før pandemien. Folk bestemmer selv hva som passer for dem å se. Hvis man ikke vil se en komedie om døden, lar man være. Døden er aldri passende. Eller alltid passende.