– I stedet for bare å si «nei, ulikhet er åpenbart galt», pakkes alt inn i språk, med rapporter og analyser

I ditt bidrag til boken Markedsmennesker – kritikk av tidsånden fra 2020 skjelner du mellom «en høyere frihet» og «en lavere frihet»: «Dersom vi skal løse overgripende samfunnsproblemer som klimakrisa, holder det ikke med forbrukerens lavere frihet innenfor de eksisterende spillereglene. For å forandre spillereglene trenger vi demokratiets høyere frihet. Og derfor må vi først og fremst være noe mer enn forbrukere: Arbeidere, samfunnsborgere, medmennesker.» Hva tenker du egentlig om frihet?

– På én måte får vi jo stadig mer frihet, mange i Norge opplever at vi kan velge alt vi vil ha. Men én frihet har blitt svekket, nemlig friheten til å forme samfunnsutviklingen. Snart er det lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang. Stadig oftere snakker man om store samfunnsendringer som naturkrefter, man bruker et klimatisk språk, snakker om børsras, som om ulikheter bare er noe som skjer, sentralisering, det bare skjer. Ingen er for det, ingen er imot det, det bare foregår.

En usynlig hånd, så å si?

– Mens i etterkrigstiden, uten at jeg levde da, fantes det ganske sikkert en sterk idé om at verden kunne formes på ny. Man skulle bygge landet. Skape nye samfunn og ideologier. Da måtte man også spørre: «Hvilken ideologi er best?» Dette måtte man finne ut av og løse.

I dag er utopiene døde, men ikke for deg?

– Du må se noen idealer og gå i den retningen. Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være farlig med en utopi, så lenge du ikke tror på det bokstavelig. Ta «det klasseløse samfunnet», det er jo utopien i vår lingo. Da vil folk si, «ja, men hvordan ser det samfunnet ut nøyaktig»? Eller, «kan du vise hvilket land som har hatt det sånn»? Men det er kanskje ikke meningen at det skal bli realisert. Det er meningen at du skal ha det som ideal å strekke deg etter, akkurat som nestekjærlighet er et ideal å strekke seg etter.

Mennesket må «være noe mer enn forbrukere», skrev du: «Arbeidere, samfunnsborgere, medmennesker». Kunne du ha tilføyd: «Guds barn»?

– Ja, for så vidt. Det mest sympatiske med den kristne tradisjonen er jo ideen om at alle er like foran Gud. Det er klart at kirken også har blitt brukt undertrykkende gjennom historien. Men at alle er like for Gud, er jo en radikal, på grensen til en kommunistisk tanke. Det kom jo med vekkelsesbevegelsene òg, at ingen kan fortolke mitt forhold til Gud, det er bare mellom meg og Gud. Det er egentlig veldig vakkert.

Det var pietismen som kom med det der?

– Noe kom allerede i reformasjonen, og så kom det en ny runde senere. Selv er jeg vel en slags radikaldemokrat, i den forstand at jeg har stor tro på menneskets kollektive visdom. I lengden vil de mange være smartere enn de få, uansett hvor smarte de få måtte være. Jeg heier på lekfolket og ikke på presteskapet, for å bruke den terminologien.

Hvis vi da går til din åndelige selvbiografi: Hvilke verdier fikk du med deg hjemmefra som barn?

– En rettferdighetstrang. Ting skal være likt fordelt. Og sikkert en arbeidsmoral. Faren min er islandsk, og for islendingene er jobbing som religion, det er ikke alltid noe positivt i det heller. Forfatteren Jón Kalman Stefánsson har skrevet, at «hvis Jesus var islandsk, ville det kommet klager på at han hang på korset så lenge uten å gjøre noe»! Det er en oppsummering av at arbeidet er den eneste religionen islendingene har hatt.

Begge foreldrene dine er ateister?

–Faren min tror på litt på spøkelser og alver, men det gjør alle islendinger. Mens mor mi har vokst opp i Stavanger.

Går det an å vokse opp der uten å tro på Gud?

– Du har jo Gud rundt deg på alle kanter, og må forholde deg til det på en helt annen måte enn på Østlandet. Det er gudshus over alt. Et svært skilt midt i byen: «Jesus, verdens lys». Men jeg hadde en oppvekst i opposisjon til denne stavangerkristendommen.

I 2018 skrev du en artikkel i Klassekampen med tittelen «Vi som hatet Gud»?

– Selv på en vanlig offentlig skole på 1990-tallet var det salmesang om morgenen og bønn før maten. Hver fredag var det storsamling med presten.

Hva gjorde du? Lagde du kødd?

– Nei, jeg var med på det. På skolen var det en liten livssynsklasse på fem-seks stykker, men den syntes foreldrene mine var så tragisk. De dro meg aldri inn der. Å gå der var jo selve oppskriften på å være en raring.

Og du var rar nok allerede?

– Jeg var jo det. Leste en masse, ble en god del mobbet, og foreldrene mine ville ikke at jeg skulle ha noe annerledes pensum enn de andre. Da jeg ble litt eldre, begynte jeg selv å mase om å slippe å gå i kirken på juleavslutning. Det føltes som tvang. Omtrent som å lese Gunnlaug Ormstunges saga på videregående. Jeg hata det òg. Du har ingen egen følelse for det, ingen frivillighet. Og i tenårene krangla jeg mye med kristne medelever. Var tidlig opptatt av å hevde meg retorisk. Da var jeg ganske kjip, når jeg ser tilbake på det. Pekte på logiske brister og inkonsekvenser i Bibelen. Det ondes problem. Hele opplegget med det jeg vil kalle en «triumferende ateisme». Du er så skråsikker på at du har rett i det, og da skal alle andre også skjønne det, ellers kan du bare drite dem ut.

Det har vel lenge vært kultur for den slags i Norge?

– Egentlig synes jeg det bare blir verre. Da jeg vokste opp, var det tross alt noe genuint opposisjonelt ved dette. Alle rundt meg var jo kristne! Mens da jeg flytta inn til Oslo, opplevde jeg det som mye mer ekkelt. Der tok det en veldig sjåvinistisk vending, med tråkking på de kristne som noen raringer et sted ute på bygdene.

La oss hoppe rett til den usedvanlig retorisk vellykkede talen din i Oslo symposium våren 2019. Hvorfor ble du invitert inn blant de meste konservative kristne i Norge, tror du? Og hvorfor la du vekt på verdifellesskapet mot en felles fiende: Mammon?

– Det var vel fordi jeg har pekt på at Norge selvfølgelig har en kristen kulturarv. Og jeg har opponert litt mot denne sjåvinistiske ateismen, og argumentert for toleranse overfor troende. Det som overrasker meg, er hvor overbegeistra mange kristne ble for at noen i det hele tatt fremmer dette. Men det var litt ubehagelig også, for det virker som om noen trodde jeg var på vei ...

De ber for deg ... !

– Ja, på vei i en modningsprosess mot å bli frelst. Det stemmer jo ikke. Men verre var at det kom et helsikes mas fra mine egne om at jeg burde trekke meg fra det arrangementet. Som om jeg på en eller annen måte ville tilføre Jan Hanvold legitimitet ved å stå på den talerstolen. Jeg synes i utgangspunktet at dette med no-platforming, scenenekt, er nokså idiotisk. Men enda mer latterlig er det jo å scenenekte seg selv! Sier du nei til å bli invitert av andre, har du i praksis bare fratatt deg selv en talerstol.

«Kristne verdier er under press i Norge», sa du fra den talerstolen. Men den største trusselen kommer ikke fra muslimene. Den kommer ikke fra marxistene. Den kommer fra mammon ... Norge trenger de kristne verdiene. Vi trenger dem i kampen mot markedsliberalismen. Vi trenger dem for å minne oss på at noe er helligere enn kjøp og salg.» Talen ligger på Youtube, og man kan høre det var god stemning i salen?

– Men jeg var fryktelig nervøs på forhånd. Knut Arild Hareide var jo på talerstolen rett før meg.

«Jeg hørte dere buet på Hareide, så jeg lurer på hvordan dette skal gå».

– Det var veldig god stemning, det er riktig. Helt til jeg kom til listhaugianer-poenget. Da falt de bitte litt av, syntes jeg.

Var ikke det hovedpoenget? «Flere haugianere, færre listhaugianere»?

– Men selv om jeg mener at KrF har gått i feil retning, oppfatter jeg ikke egentlig at jeg er i noe motsetningsforhold til KrF. Jeg er i et motsetningsforhold til Høyre og Frp. Det er masse ting jeg ikke er enig med KrF i, men jo mer jeg setter meg inn i kristen tenkning, jo mer felles tankegods finner jeg jo. Jeg synes jeg har mye til felles med det lavkirkelige, eller frikirkelige, og den radikale lekfolksideen om likehetstenking og motstand mot presteskapet. Så har vi sikkert veldig ulike holdninger til homofili og Israel, men de sentrale delene av politikken opplever jeg som ganske likt. Det er mer i retning av Arild og Rune Edvardsen, der føler jeg det befinner seg et veldig underkommunisert sjikt.

De er jo arbeiderpartifolk?

– Det er arbeiderpartifolk, som er kjempekristne, selvfølgelig, men de representerer et genuint folkelig og rettferdighetsbasert Norge, slik jeg ser det.

Du knytter an til mange gamle helter, og skriver også bøker om dem. Einar Gerhardsen. Martin Tranmæl. Rosa Luxemburg. Kunne Hans Nielsen Hauge vært med den rekken?

– Det synes jeg da. Jeg prøver å finne noe godt alle steder! Jeg føler at venstresidas dogmatisme ofte er at «alle som ikke er helt enig med oss, de er fæle». For meg er det helt åpenbart mye av det vi på venstresiden holder på med, bygger på haugianerbevegelsen. Dette var jo en av de første virkelige folkebevegelsene i Norge, og i begynnelsen var jo Hauge nesten kommunistisk orientert, med ideer om selvorganisering og felleseiendom, men det gikk han jo bort fra.

Så tok vel bevegelsen en annen retning med den konservative etterfølgeren hans, Gisle Johnson?

– Og så kom også disse gründergreiene ... men jeg synes absolutt det er noe å hente der! Jeg kan godt gå lenger tilbake også, siden jeg er halvt islandsk og fostra opp på islendingesagaer ... Der har vi jo tradisjonen med alltinget, gulatinget, frostatinget. Det er også del av den radikaldemokratiske ideen som har forma oss. Du møter på tinget for å gjøre opp tvister, der skal du dømmes blant likemenn, ikke av noen konge. På samme måte er for så vidt sagatradisjonen i seg selv en folkelig tradisjon, for på Island er den største litteraturen i landet skrevet av alle og ingen. Av folket selv!

Hva er hellig for deg?

– Det er likeverdstanken, ideen at alle mennesker er like mye verdt. Det er blitt klisje, alle sier det, men det er likevel veldig langt unna der vårt samfunn befinner seg i dag. Jeg synes også at det på venstresiden, som jeg tilhører, er kommet en form for ny-elitisme etter Trump og Brexit. Siden noen valg og folkeavstemninger ikke gikk den retningen man ville, kom det en oppblomstring av idiotforklaringer. Visse typer folk ble sett på som dumme, det gjelder også for kristne ...

Eller folk som stemmer Senterpartiet?

– Ja, det er visst utrolig vanskelig å forstå at også folk som uenig med deg, har like mye rett til ha sine meninger. I en periode har jeg sagt litt for å kjekke meg at jeg er populist. Jeg vet ikke hvor mye det begrepet har for seg, men jeg er i hvert fall helt sikker på at anti-populisme, det er djevelens verk, holdt jeg på å si! Det er ikke bra, når du begynner å forklé en form for folkeforakt og privilegieforsvar som anti-populisme, og hevder at folk er dumme bare fordi de er uenige med deg.

Har kjerneverdiene dine vært de samme, mens du ellers er blitt mer tolerant? Du bruker ofte et sitat fra Augustin ...?

– «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.» Det siste er det vanskeligste. Jo, jeg har hatt en vandring fra mer kulturradikal til mer verdikonservativ i løpet av livet. Som ung var jeg mer ... anti politiet, anti kirken og alle de gamle, borgerlige institusjonene. Riv dem ned! Det der har jeg helt forlatt. Mens venstresiden og likhetsbudskapet har alltid ligget ganske fast.

Apropos «kjærlighet i alt»: Jeg husker at en kommunistvenn av meg sa, den gangen Frp var på sitt aller største omkring år 2000: «Du kan ikke gå rundt og hate en tredel av befolkningen!»

– Nei, du kan faktisk ikke det. Du må akseptere at mange er uenig med deg. Da må du heller prøve å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Mens vanligvis, og det gjelder oss alle, går vi i lås og sier «nei, de tar feil, jeg har rett, de er dumme, det må være noe galt med dem»! Å gi opp folk på den måten, er en samfunnssykdom som stadig forverrer seg. Tenk bare på Hillary Clintons uttrykk «basket of deplorables»! Med en slik tenkemåte blir Senterpartiet bare bygdetullinger, Frp redusert til rasister, KrF til mørkemenn, eller for den saks skyld SV-ere bare meningsløse godhetstyranner, og Rødt-folk stalinister. Dette er utdefineringsmetoder som gjør at du ikke lenger kan sitte ned, okei, diskutere, høre hva folk har å si.

Du er, har jeg skjønt, genuint folkelig? Snakker med naboen og har venner i mange forskjellige miljøer?

– Jeg føler meg litt sosialt bortkommen av og til, men ja, jeg vil i hvert fall si at jeg er glad i være sammen med ulike folk, og nysgjerrig på folk i mange slags miljøer.

I fjor fant du tonen med Per Sandberg i Farmen på TV2, og du har også andre gode venner på høyresiden?

– Vi har noe fotballgreier sammen, vet du. Jeg var med å bygge opp en supporterforening for Viking her i Oslo, og der er det jo alle slags typer. Mest Høyre- og Frp-folk.

Jeg tenker at det viktig å ha sosiale arenaer basert på felles interesser, hvor vi møter politisk ikke-likesinnede, enten det er idrett eller andre former for klubber eller foreninger?

– Man må ha noe annet i livet enn politikk! Torstein Dale som var leder i RV før, han er en hyggelig fyr, det er ikke meningen å baksnakke ham, men han sa en gang noe sånt som at «mitt drømmesamfunn er et samfunn der alle kan drive med politikk». For meg lyder det helt koko. Da kan alle sitte på møter, liksom? Nei, mitt drømmesamfunn er et samfunn der det er minst mulig behov for politikk! Du må organisere visse ting i samfunnet som gjør at folk kan leve gode liv. Når de først kan det, må du prøve å begrense politikkens innflytelse.

Hva vil du ta deg til i det klasseløse samfunnet? Din tidligere sjef i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, fortalte meg at du også har en kunstnerisk og litterær side: «Jeg tror Mímir tidligere har drevet et lite dannelsesprosjekt på seg sjøl. Han har lest verdenslitteraturen bok for bok, går ofte på utstillinger ...»

– Ja, jeg tror faktisk at å lese skjønnlitteratur er den største gleden jeg har i livet. Foruten å være med barn og sånt, du skjønner hva jeg mener! Det er noe helt spesielt med å leve seg inn i ... og forsvinne fra verden og inn i en annen verden eller tankeretning. Jeg er nok ingen litterær feinschmecker, men jeg har lest mye, det er riktig det.

Mye Hemingway?

– Jeg er veldig glad i Hemingway og har lest mye Laxness og Steinbeck, i det hele tatt, mange av de store 1900-tallsforfattere.

De store fortellingene?

– Ja, de fortellende romanene fra 1930 til 1950, der har jeg litt snøring, føler jeg. Men det er som du sier fortellingene som er det dominerende. Jeg kan også sette pris på det stilistiske, men det høylitterære i språket er av mindre interesse enn fortellingene. For meg. Det vil jeg si.

I 2019 dukket du litt overraskende også opp i et lite festskrift til Vigdis Hjorth på sekstiårsdagen, som én av ni bidragsytere?

– Vigdis satte meg på en liste, jeg tror hun var redd for at det politiske skulle bli forbigått.

Hva med poesi?

– Nei, da må man konsentrere seg ... Jeg er dårlig på poesi utover kampdikt. Men det er jeg god på!

Går det veldig fort i livet ditt?

– Ja, «man må produsere for å puste», var det en som sa til meg i forbindelse med biografien om Jon Michelet som jeg skriver på nå. Det kjenner jeg meg igjen i. På samme måte, hvis du har lest noe, må det brukes til et eller annet.

Hvor lang tid har du egentlig brukt på den biografien om Jon Michelet?

– Når den kommer ut i høst, har jeg vel brukt ett år og ni–ti måneder.

Ikke på fulltid, du har også drevet valgkamp, skrevet i Markedsmennesker ...?

– Og gitt ut en pamflett om Martin Tranmæl underveis ... Holder på. Er dårlig på å konsentrere meg om én ting av gangen.

Har du vanskelig for å være alene med deg selv i et rom i en time eller to eller tre?

– Absolutt.

Uten at det skjer noe?

– Det vil jeg si er nesten umulig! Derfor finner jeg en ro i skjønnlitteraturen. Men jeg kan ikke lese en sakprosabok uten å kontinuerlig sjekke hvor mange sider som er igjen, det er jeg for utålmodig til. jeg har heller aldri greid å gå på universitetet. Sluttet etter et halvt år på samfunnsøkonomi. Det er veldig fremmed for meg å sitte i mange år med ett og det samme.

Et lynne, rett og slett?

– Ja, det tror jeg. Det er masse fordommer knytta til det, for da kan du liksom ikke tenke dype tanker. Men jeg tror det er min måte å lære meg verden på. Min metode er ikke å observere og så spørre «hva kan vi lære her»? Men heller si «sånn, er det», og så krangle som faen hvis noen sier «nei, du tar helt feil». Men etter tre dager, tenker jeg, ja, kanskje, ja, okei.

Du tar en risiko, går hardt ut og justerer heller underveis?

– Jeg kjenner folk som spør, «hvordan orker du å mene mye»? Men det koster meg lite å gjøre meg opp en mening, og det koster meg lite å forlate den meningen, òg.

Dialektisk tilnærming?

– Det er min måte å tilegne meg kunnskap på. Men du nevnte den boka om Vigdis Hjorth ... Jeg har jo et slags mindreverdighetskompleks overfor skjønnlitteraturen. Selv om jeg har lest mye, og er glad i det, vet jeg ikke om jeg har så mye å bidra med i litteraturteoretisk retning.

Men skriver du selv på noe skjønnlitterært? Kan vi vente at det kommer?

– Ja, det må jeg prøve å få til. Det synes jeg. Tror ikke jeg kunne tilgitt meg selv for ikke å ha prøvd skikkelig.

Det tyder på at du har prøvd en del, allerede?

– Jeg vil ikke sitte som angrende 60- eller 70-åring og tenke, «hvorfor brukte jeg ikke ett eller to år av livet på å prøve å skrive en skjønnlitterær bok»? Men jeg vet ikke om det blir noe bra, for skjønnlitteraturen krever en form for ettertenksomhet og dybde ... og det er litt vanskelig for meg siden ting skal gå så fort. Derfor er jeg litt nervøs. Men jeg har tenkt mye på det, og har mange ideer.

Du har skrevet en gripende bok om moren din; Mamma er trygda, som kom i 2019. Hva har det gjort med ditt menneskesyn å vokse opp med en mor som var syk helt fra du var ti år gammel?

– Man blir mye mindre redd etter en sånn støkk. Mindre redd for å ta ordet, drite seg ut. Nå er du har levd med noen som vet at hver dag kan være den siste, er det andre liksom ikke så farlig. Du må bare gjøre det. Men, jeg har jo vokst opp i en by der det var ganske mye penger. Uten at vi var direkte fattige, opplevde vi at alle rundt oss i nabolaget ble rikere og rikere, mens vår familie stagnerte og gikk bakover. Det har òg bidratt til å skape en idé om at livet ikke alltid er rettferdig i utgangspunktet, og man kan havne i en underlegen posisjon uten å ville det selv.

Er det også bakgrunnen for din rastløse arbeidsaktivitet? Et ønske om å kompensere noe?

– Ja, på en måte være noen. Lykkes med noe. Gjøre noe stort, det ligger nok der. Rettferdighetssansen kommer nok fra min opplevelse av at alle de jeg gikk på skole med som barn, hadde det så jævlig lett, sien de var såpass rike. Det hadde de sikkert ikke, men det var den følelsen jeg levde med.

Er det også en mørk side ved dette å leve med døden så tett som en mulig realitet?

– Det ligger noe mørke i det, egentlig på flere plan. Baksiden er at du har så mye å bevise hele tiden. Hele veien måte utrette noe. Levere. Det er jo noe angst i det òg. En uro. Du blir veldig rastløs og prega av det. Vanskelig for å være fornøyd med tingenes tilstand.

Også med deg selv?

– Ja, helt klart. Det tror jeg kanskje ikke folk tenker om meg.

Fordi det virker som du har god selvtillit?

– Det har jeg også, på ekte, men samtidig en veldig streng indre kritiker. Selv om det kanskje ikke alltid fremstår sånn. For meg er det en evige runddans. Buse ut med noen greier, angre jævlig etterpå. Så lærer du ingenting, og så buser du ut igjen.

Har du en melankolsk bakside?

– Jeg har et variert humør, vil jeg si. Ingen av mine sinnsstemninger varer særlig lenge, verken gleder eller sorger. Det betyr at lykken er veldig kortvarig, og ulykken er kortvarig. Det går opp og ned som en jojo. Når ting går meg imot, går det bunnløst dårlig. Da er det sutring og klaging og jeg kan bli fryktelig motløs. Men det går fort over, og da bygger hybrisen seg opp igjen. Da er jeg er verdensmester i alt.

På tross av tidsånden, markedsliberalismen og koronakrisen: Hva gir deg fremtidshåp? Hvilke tegn i tiden ser du?

– Jeg føler at vårt samfunnssystem er i ferd med å miste masken. Maktforhold i et samfunn er jo alltid nødt til å være fordekte, hvis ikke vil folk gjøre opprør i alle samfunnssystemer vi har sett på jorda. Slik var det også i østblokklandene og Sovjet, de var nødt til å lure befolkningen til å tro at ting gikk noenlunde greit for seg. Men på et eller annet tidspunkt sprekker det, og da sprekker hele systemet. Mitt inntrykk er at vårt eget samfunnssystem, Europa og USA, har vært i en nærmest permanent krisestemning siden finanskrisen. Og det har vært ulike varianter av klimaangst, det er korona ... Det som gir håp, er at folk i større grad har begynt å se seg om etter alternativer, etter en mulighet til å skape verden på ny, som vi snakket om innledningsvis. Og ideen om at vi er kommet til historiens slutt, og det blir ikke bedre enn dette, den virker nå fullstendig avleggs. Det er åpenbart for mange at det trengs forandringer, og radikale forandringer.

Du skrev nylig i Klassekampen om pave Frans, i forbindelse med hans nye bok Let us dream, der han kommer med en grunnleggende kapitalismekritikk: «Med en gang kapitalen får herske over vårt økonomiske system gjør den oss til slaver, setter den oss opp mot hverandre, stenger den ute de fattige og truer den planeten vi deler», skriver paven. Han kaller pandemienfor «et Noah-øyeblikk»: Vi skal ikke tilbake til verden slik den var før koronaen, men «vi må omskape økonomien slik at den kan tilby alle mennesker muligheten til et verdig liv, samtidig som vi beskytter naturen og lar den gro».

– Han har sikkert ment disse tingene lenge, men at han plutselig er havnet i en posisjon som leder av den katolske kirken, verdens mest hierarkiske institusjon, det ser jeg som er et symptom. Pave Frans er selvfølgelig verken er marxist eller sosialist eller kommunist, men er en sterk kritiker av vårt samfunnssystem på et moralsk plan.

Han siterer Basilios den store: «Penger er djevelens avføring»?

– Jeg blir nesten flau på venstresidas vegne når jeg leser det der. For vi på venstresida har altfor lenge latt oss disiplinere av de rådende tanker. Sånne genuint radikale standpunkter hører du ikke ofte fra en leder i SV, for å si det sånn.

Selv har jeg begynt å tro at sosialdemokratiets boligpolitikk etter krigen har gjort nordmenn flest til lydige kapitalister. Og ingen vil ut av det. Ikke du heller? Hvor mye er du god for? Du sitter sikkert igjen med noen millioner, du også, hvis du selger boligen og nedbetaler lånet? Nesten alle som bor i en by, kan flytte på landet og bo i et slott? Er ikke dette egentlig helt rystende?

– Jo, det er riktig. Vi er alle er involvert i en klassisk kapitalistisk prosess, man er aldri fornøyd, man vil alltid flytte til en dyrere leilighet. Det er egentlig en komedie. Folk er redde for at det boligmarkedet skal krasje, men hvis det krasjer, krasjer det for alle samtidig.

Det burde jo krasje! Jeg tror ingen partier har noen politikk på dette i Norge.

– Nei, boligpolitikk er et godt eksempel på politikkløst felt. Folk går og okker og akker seg over boligprisene, men ingen vil gjøre noe. Men likevel, det som overrasket meg med utspillet til pave Frans, var at det er en grunnleggende moralsk kritikk av kapitalismen. Det har venstresida gått bort ifra, eller i hvert fall lagt stadig mindre vekt på. I stedet har man utvikla en mer og mer teknokratisk kritikk av kapitalismen ved hjelp av tankesmier som Agenda og Manifest.

Som du selv har du jobbet i?

– Men nå er de mest opptatt av å si: «Dette funker ikke». «Vi kunne skapt mer vekst dersom vi hadde gjort det på en annen måte». «Ulikhet fører til mindre vekst, viser vår rapport». Problemet med ulikhet er jo ikke at det fører til mindre vekst, men at det er moralsk galt! Om ulikhet hadde ført til mer vekst, ja vel, samme for meg, det er uansett feil. Jeg skal ikke si at en slik insistering på moralsk verdi er det eneste du trenger i livet, men venstresida har lenge gått langt bort fra den.

Etter postmodernismen kom det en generasjon som var skeptisk til ordet verdier? Man tør ikke lenger å si at noe er sant, eller noe er usant?

– Du hører i hvert fall ikke ofte formulert av ledende venstresidepolitikere at ulikhet er feil. Du hører at det er «en suboptimal måte å organisere samfunnet på». Denne teknokratiseringen av politikken er en tankesmiesykdom. Man skal pakke alt inn i språk, med rapporter og analyser, i stedet for bare å si, «nei, ulikhet er åpenbart galt».

Hva skjer dersom Rødt kommer over sperregrensen etter valget?

– Det vil dra hele politikken til venstre. Samme effekt som Frp har hatt i opposisjon, ved å dra norsk politikk til høyre. Rødt har en del standpunkter jeg ikke ser mye av hos andre partier. Det ene er en utenrikspolitisk opposisjon, men også en genuin klassetenkning som jeg mener ofte er borte i Ap og SV.

Nettopp fordi store deler av venstresiden har blitt boligmillionærer og sånn sett tatt skrittet opp i øvre middelklasse?

– Politikk vil jo alltid være en blanding av kompromisser og kompromissløshet. Arbeiderpartiet har ikke vært kompromissløse på noen ting de siste 50 år, og SV har begynt å få samme problemet. Rødt er det partiet som gjør at det i det minste finnes noe kompromissløshet igjen på venstresida.

Hva gjør du om et halvt år, tror du? Etter nyttår?

– Enten sitter jeg på Stortinget, og da er du jo låst der, for å si det sånn. Ellers må jeg bevege meg mer i retning av å ha friere tid til å skrive. Jeg sitter i kommunestyret, og vil uansett sitte ut den perioden. Jeg er jo veldig opptatt av politikk, og kan gjerne være med på å drive valgkamp og jazze opp stemningen, men jeg kan ikke sitte tredve år i et folkevalgt organ.

Det er vel fire av gangen?

– Men jeg kan ikke bli sittende i en komité verken på Stortinget eller andre steder i lengden, det tror jeg alle som kjenner meg vet. Jeg håper å komme inn, men fire år er maks jeg klarer. Jeg kjenner mange politikere, og de fleste av dem er grunnleggende annerledes mennesker enn meg. Ikke noe dårlig med dem, men som politiker må du være veldig tålmodig ... Jeg har den der utålmodigheten, men for så vidt også det vi snakket om med skjønnlitteraturen. Og de fleste politikerne jeg kjenner, er nok mer glad i sakprosa enn skjønnlitteratur.