Om mobbing og utenforskap

Året er 2002. Veronica Salinas går hjemløs, arbeidsløs og sulten omkring i Buenos Aires. Den argentinske staten knaker i sammenføyningene. Inflasjonen har spist sparepengene og 40 prosent av befolkningen får seg ikke jobb.

Salinas er 25 år gammel og utdannet skuespiller. Hun blir mer og mer desperat. Da får hun høre om en familie i Fredrikstad som trenger en au pair.

Foto

Litteratur er livsviktig for Veronica Salinas. Foto:Marianne Lystrup

Du kan lese om hvordan det gikk i Veronica Salinas’ første roman. Den heter Og – En argentinsk au pairs ordbok. Den kom på Cappelen Damm i 2016. Siden er det blitt flere bøker, blant annet bildebøkene Reisen, Sulten, Skyggen og Slem (illustrert av Camilla Engman og utgitt på Magikon forlag) om ei lita and som opplever krevende motgang, blant annet utestengelse.

Nå sitter Salinas med eget, lyst kontor i huset med det gamle Universitetsbiblioteket. Her holder Norsk barnebokinstitutt til sammen med Språkrådet og diverse andre viktige institusjoner.

– Da Norsk barnebokinstitutt i fjor vår opprettet en stilling for å jobbe med mangfold og utvikling, ble jeg i fyr og flamme. Det var akkurat det jeg ville jobbe med: å bidra til at alle barn og unge skal ha tilgang til litteratur! Det er så viktig for meg. Kunst og litteratur er en av mine motorer i livet, så når jeg nå får anledning til å jobbe med å legge til rette for at alle barn skal ha den muligheten, jobber jeg samtidig på en måte også med det barnet jeg selv var en gang, sier Veronica Salinas.

Hardt liv i slummen

Sola flommer raus inn gjennom det store vinduet på kontoret hennes og hun selv sitter stødig i stolen, som et vitnesbyrd om at vanskeligheter kan overvinnes – hvis man kjemper.

Hun har nemlig selv opplevd utenforskap og mobbing på kropp og sinn. Det begynte allerede på barneskolen. Foreldrene hennes er fra jungelen i nord-Argentina, og tilhører urfolket guaraní. Det er en blanding av urfolkegruppen guaraní og criollos. Livet i jungelen er rikt på nærvær, natur og fellesskap, men fattig på penger. Derfor prøver mange å søke et bedre liv ved å reise til byen. Veronicas foreldre dro til Buenos Aires, der hun etter hvert ble født. De bodde i et slumområde en times busstur utenfor sentrum.

– Buenos Aires er en by med omtrent 20 millioner mennesker. Det er en hard by, preget av sterke klasseskiller. Eliten har stor makt og de som faller utenfor sliter. Det er ikke greit å være «annerledes» der. Men det var mamma og pappa. De var annerledes. De kom fra jungelen og hadde urfolksbakgrunn. De snakket spansk, men med aksent, som de gjorde sitt beste for å skjule, forteller Veronica.

Livet var brutalt i slumområdet, og skolene der var dårlige, så foreldrene hennes jobbet hardt og spinket og sparte for at de skulle kunne sende Veronica til en privatskole. Det innebar riktignok at veslejenta måtte reise en time med rutebuss hver vei hver dag – en tur som var både slitsom og farlig – men de ville så gjerne at hun skulle ha et godt utgangspunkt for et bedre liv.

Men livet på privatskolen bød også på utfordringer. Hun ble mobbet av de andre barna. Hun hadde feil sko, feil aksent, feil klær. Det gikk på selvfølelsen løs. Hun følte seg totalt feil. Og siden hun åpenbart kom fra en fattig familie, som på grunn av avstanden til skolen og at foreldrene alltid var på jobb ikke kunne delta slik mange av de andre foreldrene gjorde, ble hun heller ikke tatt riktig på alvor av de voksne på skolen. Hun var ikke en av de «viktige» barna.

– Jeg var mye ensom og alene, både i klasserommet og ute. Hvis jeg ikke hadde friminutt samtidig med lillesøsteren min som også gikk på denne skolen, var jeg alene. Men jeg klarte meg på en måte, for jeg har alltid hatt en sterk vilje inni meg og jeg svarte tilbake når noen var slemme. Man kan tro at denne erfaringen min ikke har noe med Norge å gjøre, men norske fagfolk, bibliotekarer og lærere, har bekreftet for meg at denne historien også gjentar seg her og har likheter med det noen barn kan oppleve her i Norge.

Hovedprioritet

– Hva tenker du nå når du ser tilbake på den situasjonen, skolen der du gikk den gangen? Hva var hovedfeilen?

– Som voksen tenker jeg på at det er en del feil som er vanlig å gjøre hvis man ikke reflekterer grundig nok over hva som er hovedprioriteten for virksomheten. Er det bare faglige resultater, eller legger man vekt på å skape et skolemiljø med respekt for annerledeshet? Arbeider man aktivt mot diskriminering, mot undertrykkelse? Dette trenger vi å jobbe med hele tiden, ikke bare i skolene, men overalt. Mobbing er en kompleks affære og det trengs bevissthet og at vi er kloke og sterke voksne som tar tak i det. Det gjorde sterkt inntrykk på meg i 2008, da det i Norge ble vedtatt nasjonale tiltak mot mobbing og vi fikk eget mobbeombud. Alle kommuner i Norge skulle delta og ved etableringen av ombudet ble det anerkjent at mobbing eksisterer allerede fra barnehagealder.

Universelt problem

For vi må ikke tro at mobbingen Veronica Salinas ble utsatt for i Buenos Aires fordi hun var av urfolksbakgrunn (eller for så vidt som «byjente» blant barna i jungelen som hun lekte med når hun var hos bestemor i feriene) tok slutt da hun kom til Norge. For også her opplevde hun at hun var «feil».

– Jeg har opplevd mye diskriminering og rasisme i Norge, dessverre. Men jeg har opplevd mye varme og respekt også. Begge deler.

– Blir det bedre og bedre, eller verre og verre, eller er det bare slik det er?

– Jeg har det bedre og bedre fordi jeg jobber med meg selv for å ha det bedre. Dette er komplekst. Det er positivt at vi snakker mer åpent om både rasisme og diskriminering nå. Det å sette ord på ting og anerkjenne utfordringer, er en god start. Det er ikke nok. Man kan ikke tro at bare man setter ord på det, så er det fikset. Men først må man sette ord på det og så må man tenke sammen for å finne ut hva man skal gjøre. Vi må bruke dialog og klokskap for å skape bedre kontekster for hverandre.

– Hva var det som ga deg tro på at det ville gå bra å bygge opp et nytt liv her?

– Det å flytte til et nytt sted er en måte å nullstille livet på. Det rommer en mulighet. Når man lærer et nytt språk, blir man på en måte barn igjen på det språket. Og jeg tenkte: kanskje har jeg en mulighet til å skape meg selv fra en annen vinkel? Kan man ha flere liv i et liv? Jeg var sårbar og redd da jeg kom til Norge. Jeg kom fra en tøff kontekst, og hadde også hatt personlige, vonde opplevelser. Jeg var et utsatt barn i brutale omgivelser. Jeg var sliten! Selv om jeg bare var 25 år gammel. Det å starte på nytt alene er tøft, men det er ganske flott også. Åhhhh, så deilig – et helt hvitt ark foran meg!

Salinas ler hjertelig, slik hun ofte gjør. Galgenhumor har vært hennes støttespiller opp igjennom. Hun forteller om en rådgiver hun møtte mens hun gikk på språkkurs. Han skulle hjelpe til og legge til rette for mulige yrkesveier. Hun fortalte at hun hadde utdannelse som skuespiller og hadde studert litteratur og språk på universitetet i Buenos Aires og at hun gjerne ville jobbe med kunst.

– Jeg så panikken i ansiktet hans! Hahahahaha! Han tenkte sikkert at denne damen tror hun er på planeten Pluto! Så han sa: «Kanskje du skal tenke litt annerledes. Du kom til Norge som 25-åring, du kommer ikke til å kunne beherske det norske språket på et slikt nivå at du kan jobbe profesjonelt med det». Hahaha! «Å, sier du det», tenkte jeg, men man kan ikke gi fra seg drømmene sine så lett. Ingenting av min fagutdanning ble godkjent i Norge, så jeg hadde bare videregående skole, men så traff jeg mannen min Per Einar Watle, som ga meg masse selvtillit og kjærlighet. Og da tenkte jeg: Jeg kan gjøre hva jeg vil! Hahahaha!

Hjemme hos samene

Framtidstroen førte henne etter hvert til Finnmark, der hun i flere år samarbeidet med det samiske teateret, Beaivváš. Samene bærer jo også på mye av den samme erfaringen med mobbing og diskriminering i storsamfunnet, som Salinas kjente fra Argentina.

– Jeg følte meg veldig hjemme i Kautokeino. Det føltes så nær min jungel i nord-Argentina: den store himmelen, naturen og hjertemenneskene rundt omkring. Jeg var så heldig og fikk høre masse historier om den samiske befolkningen. Jeg følte meg veldig hjemme, selv om gradestokken viste 30 minus, mens jeg var vant til 40 varmegrader. Det var veldig interessant. Jeg tenkte: Går det an å føle seg så hjemme så langt hjemmefra? Det med mobbing er så universelt. Selv om jeg kommer med en spesifikk historie fra Argentina, kan lignende opplevelser skje så mange andre steder. Det kan virke som om det ligger i oss alle en illusjon om at alle skal være like. Men det er en absurd idé om verden! Den blir presset på oss som barn og etterpå driver vi og sammenligner oss med hverandre og lager hierarkier. Det skaper masse problemer.

Mikrorasisme

– Hva er ditt nyeste møte med mobbing?

– En gang søsteren min og jeg var på Munchmuseet, skjedde det noe rart. Vi har vært der mange ganger, men hver gang oppdager man noe nytt og vi snakket mye med hverandre om det vi så og om det vi opplevde. Da kom det en person bort til oss og sa: «Her i Norge snakker vi ikke sånn på museum». Jeg ble forskrekket og lurte på om vi hadde sagt noe stygt, men det hadde vi jo ikke. Jeg kan forstå at vi ble for ivrige og kanskje snakket for høyt sammen på spansk, men det jeg reagerte på, var denne markøren: «Her i Norge snakker vi ikke sånn....». Da behandles man som en som er annerledes, og belæres om hvordan man skal være «her i Norge». Jeg lar meg ikke provosere så lett, men vi ble stille og jeg tenkte: «huff så irriterende».

– Det er et interessant eksempel, for det kan oppfattes som en relativt uskyldig bemerkning og det er ikke sikkert den var ment diskriminerende ...

– Ja, det kan virke som en uskyldig sak, men hvis slikt skjer hver tredje dag, som mange opplever, blir det ikke uskyldig lenger. Da blir det som en hakking: hakk hakk hakk. Det er det som kan kalles Mikrorasisme, små stikk og kommentarer som man hører på bussen, på museum, på skolen, hvor som helst. Mannen min – vi har vært sammen i 18 år nå – opplever det aldri selv, men han ser hvordan det skjer med meg, hvis jeg og sønnen vår går litt foran ham på gata. Jeg, en argentinsk kvinne på 44 år, opplever mikrorasisme, men i det store bildet er jeg ikke mobbet. Jeg har gode venner og kolleger. Jeg har en fantastisk jobb på Norsk Barnebokinstitutt. Jeg føler at jeg blir respektert og at folk setter pris på den jeg er og den kompetansen jeg har. Og jeg bruker den posisjonen jeg har nå til å jobbe videre med de tingene vi må ta tak i sammen. At alle barn og unge skal føle tilhørighet. Det er ingen selvfølge. Det skjer faktisk ikke med alle nå, sier Veronica Salinas alvorlig.

De usynlige

Hvis man ikke selv er berørt av utestengelsen, kan den være vanskelig å få øye på. Hvor ofte tenker vi for eksempel på hvorvidt barn som ikke kan snakke med ord, eller er blinde eller døve, blir inkludert i samfunnets kulturtilbud? Salinas’ første forskningsprosjekt i jobben på Norsk Barnebokinstitutt kartlegger dette. Rapporten forelå i høst og slår fast at det knapt finnes litteraturtilbud til barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne, døve barn og unge, sårbare eller utsatte grupper som kan ha sosiale eller økonomiske utfordringer.

Nei, dette er ikke bare en liten detalj i et ellers velfungerende system, ifølge Salinas.

– Ikke å jobbe for at alle skal være med, er en måte å jobbe for en kontekst der det kan vokse diskriminering, mobbing og undertrykkelse. Vi snakker med store ord her, men det er slik med mobbing, at hvis man begynner å se nærmere på den, kommer andre ting til syne – som et nett. Det er komplekst. Hva skjer hvis ikke alle får lov til å oppleve kunst og litteratur? Hva skjer med demokratiet? Hva skjer med politikken? Hva skjer med barnas psykiske og fysiske utvikling? Hva slags individer lager vi til fremtiden? Det er farlig hvis vi har et system som ikke tenker på alle, da har vi et problem. Tenk bare på situasjonen med skjevfordelingen av koronavaksiner nå. Det er så interessant. Eksempelet roper til oss midt i ansiktet. De rike landene sier: «så flott, vi har snart tre doser alle sammen!» men i de fattige landene får nesten ingen innbyggere vaksine. Konsekvensen er at viruset utvikler stadig nye mutasjoner, og så er ikke våre vaksiner så virksomme likevel! Vi må tenke helhet og inkludering på alle områder.

Begynne tidlig

I fjor kom Veronica Salinas ut med ei lita bildebok som heter Slem (Magikon forlag). Den handler om ei lita and som opplever å bli utestengt fra leken. Først blir hun lei seg, men så bestemmer hun seg for å ta igjen. Dette er også et uttrykk for synspunktet om at mobbingen er kompleks, at man må være villig til å se den fra mange ulike perspektiver.

– Vi må spørre oss: hvorfor finnes det barn og ungdom som mobber andre? Hva forteller det om deres livs kontekster? Jeg tenker ofte at barn som mobber, roper om hjelp. De røper at noe ikke er som det skal være. Noen ganger kan det vært så enkelt som at ingen har fortalt dem at det ikke er så kult å mobbe. Ta et eksempel fra barnehagen: Noen ganger erter førskolebarna hverandre for at noen ikke kan si r. Det er et enkelt eksempel. Og det er sant: noen kan ikke rulle på r-en når de er i den alderen. De mangler den motoriske utviklingen som skal til. Men ofte med litt hjelp og trening, kommer den r-en på plass. Mange ser dette som en uskyldig sak og velger å overse det. Men fagfolk har fortalt meg at hvis man ikke tar opp slike mikrosituasjoner, kan det utvikle seg til noe verre. Man bør med andre ord ta tak i det og bruke anledningen til å snakke om det – at ikke alle sier r på lik måte, og det er ikke farlig. Slik kan man skape dialog av de utfordringene man har. Jeg vet at det i Norge nå jobbes mot mobbing allerede fra barnehagealder. Det er veldig positivt. Erting på grunn av en r som ikke ruller godt er en liten bagatell, men hvis vi ikke passer på, kan den lille bagatellen rulle til en stor snøball. Nå bruker jeg eksempler fra barnehagen, men mobbing av dem som er annerledes kan forekomme på mange andre områder også.

– I underholdningsverdenen for eksempel, der man lager humor på bekostning av folk som ikke bor innenfor ring 3 i Oslo?

– Ja, det er forferdelig. Og på nettet. Ungdom sliter veldig med det. Hvorfor har vi ikke fått på plass tiltak mot dette? Hvorfor tar det så lang tid?

En magisk nøkkel

– Hva bør folk gjøre for å bidra til mindre mobbing?

– Det trengs strukturelle forandringer, tror jeg. De må bygge på idéen om å akseptere annerledeshet, uansett hvordan den arter seg. For vi er faktisk annerledes – alle sammen. Og så må vi bygge opp respekt for hverandre. Den idéen om at alle skal være med, kan høres ut som en umulig sak, og det er krevende fordi det trengs ekstra innsats, men vi vet at det er mulig. Og noe av det jeg brenner aller mest for, er dette: Gi alle barn og unge tilgang til kunst og litteratur! Det er noen ganger andre tiltak kommer til kort, for vi er forskjellige og trenger ulike ingredienser i våre liv for å komme oss opp. Men der vanlige politiske, strukturelle tiltak ikke strekker til, er kunst og litteratur en usynlig, magisk nøkkel. Det har jeg erfart i mitt liv.