Dreamstime
Terje Nordby 1. desember

Jakob Sandes lys i mørket

Publisert: 1. desember 2021 kl 08.00
Oppdatert: 2. desember 2021 kl 11.52

Jakob Sande skrev sitt aller første dikt som tolvåring under det han husker som en svært kjedelig preken i Dale kirke:

O, Herre Gud!

Lad ei din tjener lenger

strække sin preken ud.

Nu er jeg mett av hans ord!

Jeg lenges hjem til mitt middagsbord

Denne miksen av rå ærlighet og henvendelse til høyere makter ble et litterært kjennetegn.

Saken fortsetter under annonsen

Han ble født 1. desember 1906 i Dale i Sunnfjord. 25 år gammel ga han ut sin første diktsamling, «Svarte Næter». Det er noe Dylan Thomas-aktig over både den slentrende, folkelige rytmen og innlevelsen i gårdens dyreliv. Alle, ikke bare menneskene, blir merket av gråværet:

Høna sit og sturer

så syrgjeleg vesal og våt

og hanen er våt i halsen sin

og fær ikkje til ein låt

Han skrev avhandling om Welhaven. Han ble dypt og inderlig forelsket i Halldis Moren, fridde til henne og fikk nei. Kort etter ga han ut diktsamlingen «Storm fra vest»:

Aldri få loga

Saken fortsetter under annonsen

som eld imot deg

slik er den soga

som klagar i meg

Det kom flere samlinger. Men hans aller mest kjente dikt sto i heftet «Jul i Sunnfjord» i 1933:

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

Saken fortsetter under annonsen

mot himmelen ljosi held.

Det siste verset går slik:

Songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt.

um barnet, Guds son og sonar

som myrkret for evigt batt

Jakob strøk dette verset, for: «Ein kan ikkje binde mørkret». Likevel ble det tatt med i Norsk Salmebok fra 1985, og omskrevet:

Saken fortsetter under annonsen

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt

Han dro til sjøs som ung, mønstret på i Rotterdam og tjente 1 krone måneden ved forefallende arbeid som pussing og maling. Etter hvert underholdt han i sjømannskirker med diktopplesning og felespill, og skrev reisebrev for Dagbladet. Han ble senere lektor i Fredrikstad, og etter annen verdenskrig i Oslo, som han kalte «Nordens Babylon og Gomorra». Alkoholmisbruk ga ham problemer på jobben. Han drømte om å leve av å være forfatter, men da han fikk Statens Arbeidsstipend i 1963 var det for sent. Helsa holdt ikke, fire år senere fikk han slag og døde.

Mange av diktene hans var svært salgbare, og ble tonesatt og fremført av visesangere og slik ble deler av hans produksjon svært kjent. Han skrev galgenhumoristisk og sentimentalt, om sjømannslivet, bygdefolk, norsk natur, kjærlighet, død, guddom og fyll. Og kom til at mørket kunne ingen binde, ikke en gang Vår Herre.

Ledige stillinger – kulturjobb