– Å være relevant og populær er ikke nødvendigvis det samme

I går åpnet Kulturytring Drammen for første gang. Dette er Norges første nasjonale arena for kulturpolitikk som skal samle hele det norske kulturlivet i samtaler og debatt om kunst- og kulturpolitikk.

Kulturytring Drammen skal gjennom kunnskapsbaserte og relevante ytringer, debatter og diskusjoner, løfte kunst og kultur som et viktig politikkområde og som utviklingskraft i samfunnet. Programmet består av debatter, paneler, foredrag, samtaler – og ikke minst, kunst og kultur, for hele fagfeltet og for publikum fra hele landet.

Blant et omfattende og variert program har initiativtaker Norsk Kulturforum hver dag fra mandag-onsdag Kulturytring spørretime, hvor representanter fra kulturlivet får spørsmål om dagsaktuelle temaer bransjen står ovenfor.

Temaet for spørretimene er «Makt, motstand, mangfold». Mandag stilte Jérémie McGowan, kunstner, designer og tidligere direktør for Nordnorsk kunstmuseum til spørretime. Det samme gjorde Rikke G. Komissar, direktør for Nitja senter for samtidskunst (tidligere Akershus kunstsenter). De ble spurt om hva kulturinstitusjonenes rolle i et samfunn i voldsom endring er.

På forhånd hadde McGowan og Komissar fårr spørsmål om hvordan kulturinstitusjonene kan bli relevante for flere, og hva de kan bidra med et kunstperspektiv i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen samt hva institusjonene må gjøre for å øke sin relevans for hele befolkningen.

Ordstyrer for anledningen var direktør for Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen.

Kan ikke være relevante for alle

Gjennom historien er det blitt sagt at kunst- og kulturinstitusjonene skal ha ta et stort ansvar for demokratiet og et åpent ytringssamfunn. Tall viser derimot at hele 60 prosent av befolkningen aldri benytter seg av tilbudene institusjonene byr på.

«Kulturinstitusjonen kan bidra til åpenhet, dialog og informasjonsutveksling, men om over halvparten av befolkningen ikke deltar, er innsatsen forgjeves» heter det i introduksjonen til arrangementet.

Komissar åpnet innlegget sitt med å si at en kulturinstitusjon umulig kan være relevant for alle, men at kulturbransjen samlet sett heller kan jobbe for at alle finner noe som relaterer til dem innenfor kulturfeltet.

McGowan, som har hatt et turbulent år hvor han fikk sparken som direktør ved Nordnorsk kunstmuseum, saksøkte sin tidligere arbeidsgiver og tapte rettsaken, var enig med Komissar. Hvordan skal man kunne være relevant for en klimaaktivist og klimafornekter samtidig, spurte han.

Hva betyr å være relevant?

McGowan var også skeptisk til måten man måler relevans.

– Relevans blir ofte målt i tall – altså billettsalg og besøk, men å være relevant og populær er ikke nødvendigvis det samme, sa McGowan.

Hvis kulturinstitusjoner skal jakte på popularitet er det en sjanse for at kultur- og samfunnsrelevans må vike, mener McGowan. Hvis vi skal gjøre alle til lags, og bare gjøre ting som er populært vil vi få etablerte normer og verdenssyn, blant annet, og kulturinstitusjoner ender opp med å bli nøytrale i store samfunnsspørsmål i stedet, uttalte han.

I lys av egne erfaringer med Munchmuseets «Gi meg et navn»-kampanje, hvor de etterlyste publikums hjelp til å finne nye navn på malerier malt av Edvard Munch som i dag blir betraktet som rasistiske, lurte også ordstyrer Henrichsen på om relevans er større en det som kan måles.

– Det er like relevant å gi folk de det ikke vil ha – da blir det også engasjement, og relevans skapes av å engasjere, sa Henrichsen.

Å være nøytral er også et standpunkt

På grunn av den økende polariseringen i samfunnet mener McGowan at også det å opptre nøytrale kan av noen oppfattes som å ta et standpunkt. Noen nøytrale uttrykk kan nemlig oppfattes som høyrepolitikk eller populisme, sa han. På lik linje med at å gi rom for flere minoriteter for noen er uttrykk for venstrepolitikk.

Er det da mulig å være relevant for flere, uten å ta et standpunkt, undret McGowan. For ved ikke å ta et standpunkt vil man være med på å opprettholde tingenes tilstand, sa den tidligere museumsdirektøren. Ifølge ham krever lokalsamfunn i dag mer av kulturinstitusjoner. Blant annet kreves det at kulturinstitusjonene skal være pådrivere for nettopp endring.

– Jeg vil ha kulturinstitusjoner i Norge som tør å engasjere seg i saker i vår tid og tør å stå opp imot problemer og mot staten, som de ofte delvis finansieres av, sa han.

For å bli relevante for flere, og øke relevansen, mente McGowan at kulturinstitusjonene må anerkjenne hvilken makt de har, og at de først da kan de bli et verktøy for endring, sa han.