Umulig å stå stille til musikk

Professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), Alexander Refsum Jensenius, har i over 15 år forsket på hvordan folk beveger seg til musikk. I sitt siste prosjekt ønsket han å se hvor mye vi beveger oss til musikk når vi får beskjed om å stå i ro.

– Det har aldri tidligere blitt bevist at dansefoten finnes. I dette prosjektet har vi faktisk kunnet gjøre det, sier han.

Jensenius har gjennomført forskningsprosjektet på menneskers mikrobevegelser sammen med Victor Evaristo Gonzalez Sanchez, postdoktor i biomekanikk og Agata Zelechowska, stipendiat i musikkpsykologi.

Det ble valgt ut musikk fra en rekke sjangre, og testpersonene ble bedt om å stå stille, slik at forskjellene i bevegelsene, utløst av de forskjellige musikktypene, kunne observeres. Jensenius og hans team testet også ut musikk med ulikt tempo, rene rytmelyder, bølgeskvulp og syntetiske rytmer.

Norsk musikk lite dansbar

Overraskende for mange var det en kjent og kjær sjanger her hjemme som ikke fikk det til å rykke i dansefoten.

– Norsk folkemusikk har en skjevere puls enn mange andre sjangre. I folkemusikken så vi ikke de samme utslagene på folks mikrobevegelser. Vi testet også med klassisk indisk musikk, som har en mye lengre underliggende puls. Sammenlignet med stillhet, var det ingen stor forskjell i bevegelsene, sier Jensenius.

Det var musikken ungdommen hører mest på i dag, EDM, som utløste mest bevegelser. Derfor valgte forskerne å konsentrere seg om denne sjangeren, for å få et best mulig sammenligningsgrunnlag. Jensenius arrangerte til og med NM i stillstand, hvor vinnerne ble dem som beveget seg minst. Etter fire norgesmesterskap er resultatet klart: alle beveger seg generelt litt mer når de hører musikk. Det er umulig å stå helt stille.

– Det viser seg også at folk står stille veldig likt. Gjennomsnittlig svaier hodet ditt syv millimeter per sekund, når du virkelig prøver å stå i ro. Det er også veldig liten variasjon. Standardavviket er på bare noen millimeter, sier Jensenius.

Norgesmesteren med rekorden svaiet bare 3,9 millimeter per sekund.

– Det er fascinerende å se at det er så likt, og at kjønn, høyde og alder ikke ser ut til å påvirke resultatet. Alle står også jevnt stille. Man kunne kanskje tro at man blir sliten og beveger seg mer etter hvert, eller omvendt, men det er helt lineært.

Testpersonene, flere enn 600 personer, var mellom 18 og 67 år – i arbeidsfør alder. De ble spurt om musikalsk bakgrunn. Til tross for ulik bakgrunn var det ingen utslag i hvordan de beveget seg til musikken, ifølge Jensenius.

Danseløvene er empatiske

De tydeligste utslagene var hos folk med høy grad av empati. Disse personene hadde en tendens til å bevege seg mer. Deltakerne var nemlig igjennom psykologiske personlighetstester, der denne egenskapen også ble identifisert hos dem.

– Dette funnet stemmer med andre undersøkelser av bevegelse til musikk, poengterer Jensenius.

– Hvordan har dere gått frem når dere har valgt ut musikk fra de ulike sjangrene?

– Vi har brukt musikk som har vært benyttet i tidligere studier. Men det skal være dansbare saker innenfor alle sjangrene. Fra norsk folkemusikk valgte vi for eksempel en telespringar. Det er interessant at det ikke var noe utslag blant testpersonene på denne, sier han.

– Veldig overraskende

Førsteamanuensis ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Siri Mæland, forteller at hun synes det er fantastisk at dansefoten blir forsket på, men er svært overrasket over funnene til Alexander Refsum Jensenius.

– Jeg må si jeg ble veldig overrasket over generaliseringen. Norsk folkemusikk er en svært bred sjanger. Jeg lurer på hva testpersonene har hørt på. Folkemusikk kan jo være konsertmusikk, noe vanskelig tilgjengelig – men både hvilken slått / melodi som blir spilt, og hvordan spellemannen spiller kan være utslagsgivende. Har de spilt springar på hardingfele fra visse tradisjonsområder, kan jeg kanskje forstå det – da folk flest har liten lytteerfaring med disse danseslåttene. All folkemusikk er ikke skjev, men også skjev puls kan få dansefoten til å rykke. Det er min erfaring.

Hun legger til at kategorien klassisk indisk musikk også er en stor sjanger.

– Som folkedanselærer og forsker er jeg hele tiden på jakt etter hva som får folk til å danse. Forskerne i et slikt prosjekt burde plukke ut den mest dansbare musikken i hver sjanger, dersom de ønsker å være generaliserende, poengterer Mæland.

Jensenius forteller at klassisk indisk musikk i dette tilfellet var raga, som består av lengre toner – kjent som droner.

– Det var en stemme som sang over en drone. Det var puls i materialet, men den fremstod som arytmisk for testpersonene. Vi skal være klare over at dersom man ikke er kjent med musikken som spilles, kan det være vanskelig å identifisere pulsen i musikken, utdyper han.

Beveger alle

Av funnene i sin studie ble Jensenius mest overrasket over at musikken ikke beveger oss mer enn den gjør.

– Musikk beveger alle, men i mindre grad enn jeg hadde trodd på forhånd. Vanlig popmusikk slår ikke særlig ut. Det er tydelig at det er den mest dansbare musikken som gir de største utslagene. Her var det EDM, etterfulgt av salsa. Det var interessant å observere hvordan folk jobbet med å motstå dette, sier han.

Hvordan folk lyttet til musikk var også viktig for utslagene: Musikk gjennom hodetelefoner fikk det til å rykke ekstra i dansefoten.

– Det hadde stor betydning hva folk lyttet igjennom. Mister man en sans, som for eksempel når man har på hodetelefoner, beveger man seg mer. Mange tror at de ikke klarer å stå stille i en periode på mellom 6 og 10 minutter, men studien viste at det bare var et par testpersoner som avsluttet eksperimentet før tiden. Alle syntes det var behagelig å stå stille, og folk fikk ikke problemer, avslutter han.