Hun gjorde kometkarriere som komiker. Så ble hun ble innlagt med depresjon

På slutten av 90-tallet var Rigmor Galtung i nær sagt alle kanaler, ofte i skikkelsen til Gro Harlem Brundtland. Men etter et samlivsbrudd ble hun innlagt med depresjon.

– Det var i 2002. Jeg var på toppen av komikerkarrieren. Men etter et samlivsbrudd stoppet plutselig alt. Jeg ble innlagt på psykiatrisk, sier Rigmor Galtung. I dag er hun foredragsholder, komiker – og vernepleier. Mer om det siste senere.

Tilbake til begynnelsen av 2000-tallet ble det etter hvert klart at Galtung hadde en bipolar lidelse, og at nøkkelhendelser som samlivsbrudd kan være den utløsende faktoren for depresjon.

I år har koronaen ligget som en skygge over landet, og påvirket nesten alle samfunnssektorer. Kulturbransjen er hardt rammet. Galtung måtte avlyse komikerturneen sin, i liket med de fleste andre kulturarbeidere.

– Det tok ikke mange dagene etter nedstengningen av Norge før jeg ble innlagt på ny. Jeg hadde endelig fått stablet komikerkarrieren på beina igjen, etter mange år der jeg primært har holdt på som foredragsholder innen psykisk helse. I mars var jeg egentlig ute på turné med showet mitt. Men i løpet av en dag ble alt avlyst. Det tok meg rett inn i depresjonen igjen, sier hun.

Galtung er opptatt av at dette ikke bare skal bli en parfymert historie om hvor bra det går med henne nå. Og det er nettopp derfor hun forteller så åpent om da hun ble lagt inn rett etter at koronapandemien festet sitt grep i Norge.

(Intervjuet fortsetter under rammesaken.)

En Gro til inspirasjon

Tidligere har det gjerne vært Gro Harlem Brundtland som har hjulpet henne på beina igjen. Egentlig er Gro alltid med, enten Galtung går på tur, lager mat, står på scenen eller er med venner. Ja, ikke den faktiske Gro, men den den Gro som bor inne i Galtung, den hun er så kjent for å imitere. Galtung vil si det så sterkt som at det er Gro som har hjulpet henne ut av flere depresjoner.

– Gro, ja, den ekte Gro, altså, har en autoritet og en integritet og en tro på at det er mulig som jeg syns er veldig beundringsverdig. Hun står med rak rygg i møte med enhver situasjon. Men så kom jeg vel frem til at hvis jeg kunne imitere disse egenskapene, så måtte det jo bety at de samme egenskapene bodde inne i meg et sted, konstaterer Galtung.

Under marsdagene i våres tok hun dermed frem egenskapene som hun – gjennom Gro – hadde lært at bodde også i henne.

– I dag har jeg disse verktøyene i meg selv. Det er de som hjelper meg ut av depresjon, sier hun.

Helsenorge.no, den norske heletjenestens nettsted, beskriver bipolar lidelse som «en psykisk lidelse som gjør at humøret ditt og aktivitetsnivået ditt svinger mer enn hva andre mennesker opplever. Bipolar betyr «to poler», og disse to polene står for mani/hypomani (oppstemthet) og depresjon (nedstemthet).»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mistet oppdrag

Allerede på begynnelsen av 2000-tallet valgte hun å være åpen om de mørke periodene. Hvor trengende man blir. Hvor forsvinnende liten selvtilliten blir. Hvor krevende man blir. Etter hvert begynte forespørsler om foredragsoppdrag å erstatte forespørslene om komikeroppdrag.

Kanskje har det vært en større aksept for åpenhet rundt psykisk helse i Norge enn i mange andre land, også på begynnelsen av 2000-tallet. «Norge er landet der det allerede på 90-tallet var greit for en statsminister å sykemelde seg på grunn av depresjon», sier vi kanskje.

Men hvor akseptert var det egentlig, der ute i folkedypet? Å være åpen om depresjonen på den måten Galtung var, kom i alle fall ikke uten omkostninger.

– Jeg mistet masse komikeroppdrag. Jeg turnerte jo rundt, men det var som foredragsholder, jeg snakket om psykisk helse. En periode var jeg mer kjent for å være deprimert enn for å være komiker. Og da kom tankene snikende innpå. Er det fordi folk tror jeg er ustabil eller syk? Jeg vet jo ikke om det var sånn, men det er ingen tvil om at det ble langt mellom komikeroppdragene, sier hun.

Galtung trekker på det, før hun ombestemmer seg.

– Det ble ikke bare færre oppdrag, jeg mista hele karrieren. Det var nok fordi det sitter mange der ute med sine fordommer om hva det innebærer å ha en sånn depresjon, tror hun.

Folkeopplysning

Hun mener det er snakk om ren folkeopplysning.

– Jeg er ikke sykdommen, jeg har den. Og det er viktig å få frem. For folk lurer på om man ikke er til å stole på. Sånn er det ikke. Det er viktig å være åpen om dette, nettopp for å gi folk et korrekt bilde av hva depresjon innebærer, sier hun.

Hun mener arbeidsgivere og oppdragsgivere må skjønne at depresjon ikke er noe man går rundt med hele tiden.

– Det går gjerne år mellom hver gang jeg blir rammet av depresjon. Men den gang fikk jeg inntrykk av at oppdragsgiverne styrte unna fordi jeg var psykisk syk, sier hun.

Veien tilbake til Humor-Norge

Det viste seg etter hvert at det var nettopp foredragene om psykisk helse som skulle bli veien tilbake til hjemligere trakter: Komikerverdenen. Som foredragsholder hadde hun jo en scene. Det skulle vel egentlig ikke mer til for en komiker?

– Jeg begynte å flette inn komikk i foredragene jeg holdt om psykisk helse. Det gav meg så mye. Jeg tok gradvis tilbake det gamle meg, sier hun.

– Men skal man ikke være forsiktig med hva man tuller med i en sånn sammenheng, da?

– Man kan tulle med det meste! Men jeg er opptatt av å ikke sparke nedover. Jeg kan tulle om det jeg selv har opplevd. Jeg kan ikke tulle med tyngre psykiatriske lidelser som jeg ikke vet nok om, sier hun.

Vernepleier

Litt vet hun likevel. Galtung har selv jobbet med tunge psykiatriske tilfeller på en psykiatrisk avdeling. Hun er nemlig også utdannet vernepleier, en idé som trengte seg på i begynnelsen av 2000-åra, da hun innså at komikerkarrieren kunne være et avsluttet kapittel. Der har hun sett at psykiatri også kan være mye mer alvorlig enn de sykdomsepisodene hun selv lider av.

– Jeg er opptatt av at man ikke skal undergrave den type sykdomsepisoder jeg kan få. Men at man skal også anerkjenne at det finnes mennesker som har det mye verre, og der anfallene ikke bare kommer med års mellomrom, men preger alt ved livene deres, sier hun.

Til slutt ble all tullingen til et eget rendyrka komikershow. Og for tre år siden begynte hun å turnere rundt som komiker igjen.

– Men tror du det at det de siste årene har vært mer åpenhet rundt psykisk helse kan være grunnen til at du får flere komikeroppdrag i dag?

– Det ser jeg ikke bort fra, sier hun.

Fortsatt en vei å gå

For mye har forandret seg på 20 år. Serier som «Jeg mot meg», blogger om angst og depresjon, kjendispsykologer, rommet for hva man kan snakke om har kort sagt blitt utvidet.

Og for Galtung er komikeroppdragene igjen begynt å strømme på. Men det er stadig en vei å gå. Hun har for eksempel opplevd at det gjelder også innenfor fagfeltet psykisk helse.

Det var duket for et av foredragsshowene hennes, og publikum var helsepersonell som jobbet nettopp innenfor psykiatrifeltet. Følelsen demret allerede før hun gikk på scenen, noe var ikke som det skulle. «Jeg må bare gjøre meg ferdig her nå, så drar jeg hjem», tenker hun.

– Jeg følte at jeg måtte gjennomføre. Men mens jeg står på scenen der, så blir alt helt svart, jeg husker ingen ting. Jeg er midt i en sang, men alt stopper opp, sier hun.

Hun kremter fort, fort og gir tegn til pianisten om at de skal begynne på nytt. Men det stopper opp igjen.

– Jeg måtte bare gå av scenen. Og jeg ble så skamfull, sier hun.

Hun gav beskjed om at det ikke var mulig for henne å gjennomføre. Men da fikk hun høre at det bare var bare en liten del igjen av forestillingen, og at det uansett kom til å være andre aktører på scenen, om hun ikke bare kunne prøve?

Heldigvis var agenten hennes der. Han så at det ikke var mulig for henne å gå opp igjen på scenen. Hun dro rett hjem. Og hun fakturerte bare halve beløpet.

– Og de betalte halve beløpet. Men jeg stusser jo litt på at de ikke tok kontakt og hørte hvordan det gikk med meg etterpå. Disse menneskene jobber jo med feltet. Sier kanskje noe om at det fremdeles er et vanskelig tema, avslutter hun.