Hallvar Witzø langfilmdebuterer med manus av Erlend Loe

– Det er publikum jeg lager «Alle hater Johan» for. Jeg tror de vil kose seg og bli underholdt av et tivoli av følelser, sier regissøren.

Hallvar Witzø gjorde seg sterkt bemerket med sin filmskole-eksamensfilm «Tuba Atlantic» fra 2010. Det bar hele veien til kortfilmnominasjon med forviklinger til Oscar. I 2014 fulgte han opp med «Ja vi elsker», en ny kortfilm som på ny skuffet inn gjeve priser og nominasjoner.

Midt oppi mye TV-seriearbeid («Kjære landsmenn», «Neste sommer», «Helt perfekt») tok ideen til langfilmen form.

Witzø sendte sin filmidé til Erlend Loe, og sammen skapte de et særegent univers – med Johan i sentrum. Som en av dem som havner utenfor samfunnet og prøver å finne sin plass. Riktignok bruker Johan dynamitt til å uttrykke sine følelser, både når han er glad og trist.

Regissøren kaller det «en dramafilm i en absurd ramme» og «en ubevisst komedie som ikke selv påstår den er morsom». På førpremierer har fått folk til både å slå seg på lårene av latter og felle en tåre eller to, og da er Hallvar Witzø fornøyd.

– Det er publikum jeg lager filmen for. Jeg tror de vil kose seg og bli underholdt av et tivoli av følelser, funderer han overfor NTB.

Alt er bygd

«Alle hater Johan» er tilsynelatende en bygdekomedie. der den foregår i fiskeværet Titran på trønderøya Frøya. Men Pål Sverre Hagen mener Bygde-Norge er overalt der vi bor, selv bydelene i Oslo blir som bygder.

– Det er noe universelt, der vi omgir oss med en viss krets og visse omgivelser. Folk er folk. Men på en liten plass, der alle kjenner familiemytene, kan du rendyrke skildringen, sier Hagen.

I filmselskapets omtale heter det om Johan at han er «en einstøing med hest og sans for sprengstoff, som aldri helt blir tatt inn i varmen i lokalmiljøet». Seerne får følge hans kamp for tilhørighet i bygda og den livslange, uforløste kjærligheten til nabojenta, som han ved et uhell «kom til å sprenge litt i stykker i ungdomstiden».

– Han har kraften til å være seg selv, det er hans styrke – og det som redder ham. Han tillater sin egen annerledeshet, uten å være redd den – selv om det har en pris. Det er hva filmen handler om for meg, sier Pål Sverre Hagen.

Hallvar Witzø har oppvokst i en grend på Fosen som hadde færre beboere enn blokken han senere flyttet til. Og legger til at det ikke nødvendigvis er lettere å være annerledes i en by. Selv om Johan prøver et annet liv, trekkes han tilbake til Titran. Og det kjenner filmskaperen seg igjen i – og kaller det «en emosjonell dragning».

Bare kinaputter

Sprengning er et annet sentralt tema. Regissøren sier smilende at han kan forstå dem som slipper ut følelser i skogen ved å sprenge noe, som filmens Johan, men at han selv har begrenset seg til kinaputter. Sansen for dynamitt har Johan med seg fra foreldrene, som var frilanssabotører under krigen og sprengte så mye infrastruktur at de stoppet tyskerne egenhendig lokalt.

I en scene sprenger Johan og faren Stor-Johan, spilt av Paul Ottar Haga, noe sammen. For «Alle hater Johan» skildrer nemlig en periode på 80 år, i flere etapper.

– Det var et dramaturgisk valg jeg og Erlend Loe tok. Vi ville lage en episk lang fortelling om et liv, en biografi om et menneske. Som skildret livet slik det er, opp og ned, forteller Witzø. Dermed fikk både Pål Sverre Hagen og Ingrid Bolsø Berdal, som spiller den lett sprengte nabojenta Solvor, prøve seg også som oldinger, takket være fremragende sminke- og parykkmakeri.

– Ingrid ble en søt gammel dame med nydelige, grå fjoner. Hun puttet grus i skoene for å gå gammeldameaktig, røper Witzø, mens Hagen medgir at for ham var det en lettelse å få av seg rigget med skjegg og silikon som doblet alderen og «innse at det var enda litt tid i livet».

Hans ansikt

Ingenting av hår- og skjeggprakten som pryder Johan er hans egen – han møtte glattbarbert til sminking hver morgen og hadde tre forskjellige sett for å skildre livsløpet til rollekarakteren. «Alle hater Johan» ble innspilt på samme tid som han også gestaltet glattslikkede William i andre «Exit»-runde.

De to filmarbeiderne skryter av hvor langt fremme norsk og skandinavisk filmbransje er kommet på dette området, og hvilke muligheter det gir.

– Jeg har aldri sett noe annet ansikt for meg enn Pål Sverres i arbeidet. Det ville ikke blitt det samme om vi hadde måttet finne andre, eldre skuespillere til å skildre den eldste perioden, sier Hallvar Witzø. Som så sin hovedrolleinnehaver første gang i Erik Poppes «De usynlige» fra 2008.

– Han er landets beste skuespiller. At han ville være med er en stor gave til filmen. Som debuterende langfilmregissør ga det meg trygghet.

Beundringen er gjensidig. Når Pål Sverre Hagen får spørsmål om hva som fikk ham til å takke ja til Johan-rollen, svarer han slik:

– Det er ikke bare jeg som har ventet på at Hallvar Witzø skulle lage sin første egne film. Det er noe unikt, det han har – når noen vet hva de vil skape, og kommer med kraft med noe som ikke finnes andre steder.